Allan Clarke var i søkelyset i en annen tråd nylig. Clarke var en fantastisk spiller men dessverre en ganske fryktelig manager, som heller ikke alltid tok seg veldig godt av spillerne sine. Heller ikke de to av de andre legendene fra Super Leeds tiden, Eddie Gray og Billy Bremner, hadde stor suksess i managerstolen, selv om ettermælet til de to sistnevnte er noe bedre enn Clarkes. Her er en versjon av historien fra innsiden, fortalt av Gary Hamson som var spiller under alle de tre klubblegendene. Intressant lesning!
http://www.sheridan-dictates.com/he-wore-the-white-shirt-gary-hamson.php
Absolutt et interessant intervju med Gary Hamson, ja.
Totalslakt av Allan Clarke. Skamros av Eddie Gray.
Eddie Gray var en glimrende spillerutvikler, det kan det ikke herske noen tvil om.
Hans betydning for "champange-fotballen" som ble spilt av Leeds fra 1998 til 2001 er undervurdert av mange. David O’Leary fikk hovedæren, men blant de unge Leeds-spillerne var det Eddie som ble høyest verdsatt. Og Eddie Gray hadde jo også trent flere av dem siden 1995. Først to år som juniortrener, deretter en sesong som sjef for reservelaget i 97/98 – da de vant reservelagserien for første gang i klubben historie.
Og da O’Leary i realiteten degraderte Eddie Gray ved å gjøre Brian Kidd til førstelagstrener våren 2001, tok det heller ikke lange tiden før vi fikk en se langt mer forsiktig spillestil, som – kombinert med en del andre uheldige ting, som f.eks DOL idiotiske bokutgivelse – bidro til at det etterhvert utviklet seg til en sportslig nedtur i andre halvdel av 2001/02 sesongen.
Gary Hamson snakket i intervjuet om en person i trenerstaben som skulle ha dolket Eddie i ryggen da han ble sparket som manager høsten 85. Mannen han snakker om er Keith Mincher – som da var sjef for vårt juniorlag.
Mincher gjorde seinere en solid karriere som en av Englands fremste sportspsykologer.
