Ja jeg sliter enda med traumer om den starten vår. Fatter ikke hvordan det har blitt sånn...
Når man skal holde minnegudstjeneste for sesongen, blir jo akkurat dette den store diskusjonen. Hvordan kunne vi starte så bra, og være så opp og ned i perioden før jul, for så å falle totalt sammen?
I tillegg slet vi jo i samme periode med at den nye tanksenteren, Lasogga, hadde vært lenge skadet og trengte tid på å komme tilbake.
Tror nok man må tettere inn på gruppa og treningsfeltet for å forstå helt sammenhengene.
Jeg prøver meg på noen teorier:
1. Resultatene var bedre enn prestasjonene den perioden. Vi fikk et inntrykk av at vi var langt bedre enn det vi egentlig var. Kanskje spillerne også begynte å ta litt lettere på det etter hvert, og så ikke problemene før det var for seint.
2. Nyhetens interesse. Mange nye ville vise seg frem på samme tid i kampen om plass på laget. Ga et ekstra lite piff.
3. Behagelig motstand i starten. Kanskje vi ble lurt litt av at vi møtte mange av de svakeste lagene. Burton, Birmingham, Sunderland, Fulham (svak start), Millwall (svak start), Nottingham og Bolton. Det var jo først da vi møtte Cardiff det smalt.
4. Hadde aldri Christiansen den fulle kontrollen over spillergruppa? Mild type, lite meritter, ukjent for England, spillerne signert av Orta. Kanskje han aldri fikk autoriteten over gruppa. Ved seire i starten gikk alt av seg selv, men hva når motgangen kom? Radrizzanis uttalelser etter at Christiansen forsvant, underbygger mine teorier. Sjelden jeg har hørt en headcoach bli så avkledd i det offentlige rom.
5. Vanskeligheter med å håndtere en spillergruppe med så mange nye, fra så mange ulike kulturer. Som sagt, alt greit når man vinner. Men hvordan løser man disse forskjellene i motgang?
6. Signerte vi typene som håndterer presset (når du sliter) med å spille på et krevende Elland Road med 30000+ tilskuere annenhver helg? Mentalitet.
7. Mange lag i championship (se spesielt Millwall, Derby, Leeds, Villa, Bolton og Fulham denne sesongen) har lange og opp- og nedturer. Det handler vel mye om hvordan kollektivet klarer å snu lange rekker med dårlige resultater. Med andre ord mentalitet igjen.
8. Hvor mange av disse gutta spiller for egne karrierer, og hvor mange spiller for Leeds United? Samuel Saiz for eksempel. Strålende spiller. Men innimellom ser jeg tegn på en spiller som er mer opptatt av at han selv skal lykkes, enn at klubben skal lykkes. Vi er vel bare en mellomstasjon på veien her?
Nå er vel fasit sikkert summen av mange faktorer. De ovenstående kan være noen av dem.
