Leeds Millwall 27.10.07.
Da var det endelig klart for en ny Leedstur, og denne gangen hadde jeg valgt ut hjemmekampen mot Millwall.
At det ble akkurat denne kampen jeg ville se i høst var ikke helt tilfeldig. Det er nemlig 20 år siden jeg var første gang på Elland Road, og den gang som nå, var det laget fra sør London som gjestet Leeds og Elland Road.
Vi har hatt en forrykende start på årets sesong, med 10 seire 2 uavgjort og 0 tap før denne kampen. Tross de 15 poengene vi ble fratatt, ser det foreløbig ikke ut til at det er noen lag som kan stoppe oss fra å rykke direkte opp igjen.
Reiseruten min denne turen var Torp-Stansted med Ryan air, og videre med tog til Leeds. Togbilletten var booket på nettet før avreise, men det var knapt med tid til togavgangen. Så når flyet var omtrent 1/2 forsinket fra Torp, regnet jeg med at jeg ikke ville rekke det toget jeg hadde booket, og at jeg i verste fall måtte kjøpe ny togbillett til 70£ for å komme meg videre.
Fru fortuna har virkelig smilt til Leeds United i det siste, og hun var også på min side da jeg landet på Stansted. Etter noen minutter i kø i passkontrollen kommer jeg ut til bagasjebåndet og den første kofferten jeg ser på bandet er min. Jeg rasker med meg min (for anledningen innlånte) koffert løper ned til ticketmaskinen, får ut billetten og er ombord på toget 2 minutter før avgang. Med andre ord meget god timing, og en god start på turen.
På togturen oppover mot Peterborough sitter jeg og tenker tilbake på den første turen til Leeds og Elland Road. Det var en grå og kjølig tirsdagskveld i begynnelsen av april 1988. Jeg og min venn Harald hadde vært i Liverpool på besøk hos en kamerat. Jeg hadde bestemt meg for at når jeg var så nærme Leeds ville jeg selvfølgelig få med meg en kamp på det Gudommelige Elland Road. Siden 8-10 års alderen hadde dette vært en nesten uoppnåelig drøm. Vi fikk booket oss 2 billetter oppe på west stand (via telefon), og kastet oss på toget mot Leeds. Aldri i hele mitt liv kan jeg huske å ha hatt så mye sommerfugler i magen noen gang. Taxisjåføren som tok oss opp til stadioen den gang, mente vi måtte mental-undersøkes begge to, da vi sa at vi hadde reist hit (fra Norge altså) for å se Leeds- Millwall.
Kampen i seg selv var ingen stor forestilling, men trøkket fra de 24 241 tilskuerne som hadde møtt opp den gangen,var intet annet enn imponerende. Etter at Sheridan hadde utligna på straffe tapte vi kampen 2-1. Det var like forbanna en guttedrøm som hadde gått i oppfyllelse da. Husker også godt det store politi korpset som var på plass den gangen, med Millwallfansen innringet i en hestekortesje etter kampen ned mot togstasjonen, hvor det ikke var et eneste menneske i en avstand av 300meter. Inn på toget med de, og først når disse var på vei mot London ble stasjonen igjen åpnet for andre folk.Vi rakk aldri det siste toget tilbake til Liverpool, og fant oss et veeeeeeeldig billig hotell oppe i Briggate, på venstre side litt ovenfor "The Ship". Rommet hadde 4 forskjellige gulvbellegg på gulvet som var spikret fast litt her og der med små spiker, og to senger av forskjellig type som så vidt hang sammen.Til sammenligning fremstår rommene i 2etg. hos Peter som rene luksus suitene.
Tilbake til virkeligheten. Togturen til Leeds hadde gått på et blunk. Etter et togbytte i Peterborough, ankom jeg "on time" og kjørte som som vanlig den lille taxituren bort til Commercial. Eddie var alene i puben da jeg kom, og etter å ha satt fra meg bagasjen, tatt en øl som eneste kunde hos Eddie tok jeg spaserturen opp til Elland Road, hvor Torgeir, Nils Petter og Geir (Wang)allerede hadde inntatt "Old Peacock" som nå blir drevet av Leeds United Supporters Club. Nils Petter hadde også med seg en bekjent som het Pål, og som før dette ikke hadde noe spesielt forhold til Leeds (kanskje han har det nå). Pål og Nils Petter hadde med seg sine sønner på 10 år, og disse var blitt lovet et besøk samt omvisning på Thorpe Arche fredags formiddagen. Dette gikk i vasken, da personen som de skulle møte hadde sluttet i klubben. En liten nedtur med andre ord.
Dette var siste torsdag i måneden og som vanlig var det Lorimers bar på Elland Road. Etter noen Tetley bitter på "Old Peacock" dro jeg Geir og Torgeir over gata til The Pavillion i Lowfield road. Gjester denne kvelden var blandt andre presseansvarlig Paul Dews, Rui Marques og Seb Carole. Endel spørsmål fra salen ble stillt. Det ble tatt opp de forskjellige spillernes vilje til å stille opp for fansen f.eks signering av drakter eller stille opp på forskjellige arrangementer. Av tidligere spillere viste det seg at Harry Kewell alltid gjorde seg utilgjengelig både for fans og presse. Gary Kelly var en av de spillerne som hadde vært lettest for fansen å ha med å gjøre, men var den største vriompeisen blandt journalistene når de ville ha et intervju. Dagens spillere så ikke ut til å ha noe særlig primadonna nykker, men endel av de tilstedeværende synes godt at spillerne burde sette mer pris at de ble gitt så stor oppmerksomhet, og ta seg bedre tid til å prate med fans etc. Rui er en språkmektig mann og mestrer engelsk rimelig bra. Carole derimot slet med sine engelskkunnskaper og flere artige episoder oppstod. En gang spurte eks. player John Pearson (som er vert for arrangementet) samme spørsmål 3 ganger til Seb Carole, som endte opp med å svare på noe helt annet på veldig gebrokken engelsk. Dette ble selvfølgelig belønnet med applaus fra publikum.
Jeg, Geir og Torgeir ble helt på tampen av kvelden dratt opp av mr. Stix (organisator og altmuligmann i Leeds United) og fotografert sammen med de to oppmøtte spillerne. Rui og Seb var like forundret som alle andre oppmøtte engelske fans, over at vi tar den lange turen over Nordsjøen for å se Leeds United. Alltid moro å bli satt pris på, spesielt når man som nordmann kommer til Leeds.
Torsdagskvelden ble for meg og Geir sin del avsluttet på Commercial. Etter endel pints med vår gode venn Graham og et par andre kjenninger bar det til køys ikke alt for sent.
Fredagsmorgenen hadde Peter reist ut på sin vanlige golfrunde med Eddie (Gray) lenge før jeg stod opp. Jeg kom ned i 9 tiden og det var Susan som laget frokost til meg denne morgenen. Etter frokost dro jeg inn til byen for å shoppe litt og se meg litt rundt. Været var strålende, lett skylag men godt og varmt, sikkert 16-17 grader. City Market var som vanlig travel med alle sine salgsboder og ikke minst alle byorginalene som holder til der.
Etter å ha ruslet litt rundt i byen og gjort unna litt småshopping, dro jeg bort til John T. baren på Marriot hotell. Der var det allerede endel nordmenn samlet. Kenneth var ankommet med sine to kamerater, to ungutter fra Brummendal og etter hvert kom også Jan Ove (Klausen). Det var ventet inn flere i løpet av formiddagen, blandt andre Jomar, med kone og to sønner.
Jomar med familie hadde leid bil i Liverpool og skulle kjøre til Leeds. Da de ankom Marriot, hadde de allerede vært i byen en times tid. Ã… finne frem til Marriot hotell med bil via skiltingen i Leeds hadde vist seg å være alt annet enn lett.
Så neste gang Jomar, følger dere bare de små brune skiltene! ok.
Utpå ettermiddagen dro jeg og Geir opp til Elland Road for å kikke litt i supporter shopen. Hjemmedraktene var utsolgt, så disse måtte handles nede i sentrum på JJB sport shop. Vi fikk nesten ikke brukt penger i det hele tatt på shopen, så da fant vi ut at det går jo alltid an å bli kvitt noen pund på andre siden av gata (Old Peacock). Som sagt så gjort.
Noen av oss hadde avtalt å møtes i baren på Marriot i 7 tiden for å gå ut og spise. Hadde dette vært for et år siden eller før, hadde vi bare gått til La Comida, der visste vi at vi ville treffe kjente. Men etter at Vince solgte La Comida, har vi ikke hatt noe fast samlingspunkt i byen. Jan Ove og Torgeir mente vi kunne dra ut til Jose`s nye Restaurant Lilly`s.
Jose`er forøvrig en av de tidligere ansatte på La Comida.
Etter at 4 black and white cabs var bestilt dro en gjeng med ca 15 sultne ulver ut for å spise. Nei vent litt, 3 av oss ble stående igjen å vente på den siste taxien som aldri kom. Jan Ove ble mer og mer utålmodig og sulten, og ga Torgeir stryk-karakter i taxi bestillinga. Etter noen purringer kom taxien og ut av sentrum bar det.
Lilly`s er en enkel men koselig liten restaurant i bydelen Halton. Restauranten var nesten full når vi hadde ankommet. Lokalet er trangt, og hvis man begynner å reorganisere den allerede bestemte plassering bord, kan det bli kaotisk. Det ble det! Vi endte opp med å sitte med ryggen til hverandre nesten alle sammen. En ny og spennende opplevelse. Uansett ble vi gode og mette alle sammen tror jeg. Ikke noe å si på maten eller prisen. Kan anbefales.
Etter at vi kost oss på Lilly`s var klokka blitt så mye at de som hadde barn med seg måtte komme seg tilbake til hotellet, og de som ikke hadde barn med seg ville ha seg en liten barrunde før de gikk til køys. Med andre ord, alle gikk hver til sitt.
Lørdag er kampdag, og denne lørdagsmorgenen hadde jeg en veldig god følelse. Med en gang jeg stod opp, kjente jeg at idag blir det seier. Magefølelsen fra mine tidligere turer har (nesten) alltid vist seg å være til å stole på. Peter var oppe og laget frokost, og vi pratet litt om avgangen til Poyet. Peter mente også at man ikke skal overvurdere en ass. managers rolle og at det ikke var noen stor dramatisk sak at Poyet gikk til Spurs.
Allerede før halv 11. på formiddagen begynte de første nordmenne å ankomme Commercial og når klokka var 12, var det halvfullt i lokalet og god match stemning. Som vanlig var de fleste gjestene før kampen nordmenn.
Millwall sine fans er ikke akkurat mors beste barn, og dette fører til ekstra sikkerhetstiltak rundt stadion med mer politi i gatene enn vanlig. Ingen store slag mellom Leeds og Millwallfansen ble observert, men noen busser med Millwallsupportere ble ramponert på utsiden av Elland Road. Ifølge de som var der hadde Millwall supporterne i bussene provosert voldsomt inne i bussene og da hadde de oppnådd det de kom for, nemlig å lage bråk.
De fleste av oss nordmenn hadde plass på felt C18. Dette er nesten midt på west stand nedre del, og veldig bra plasser med nær kontakt med banen. Vi hadde en god opplevelse de fleste av oss tror jeg. Når vi gikk opp til 4-0, lettet Elland Road. 30 000 sang "15 points who gives a f**k, we are super Leeds and we are going up. Dette kan jeg love dere er noe som får nakkehårene til å reise seg,og det gleder en Leeds supporter som har vært sulteforet på suksess i noen år.
Kampen i seg selv var litt varierende i kvalitet. Vi hadde god kontroll hele veien og scorer 4 mål. selv om vi unødvendig slipper Millwall til på slutten og lar de ta initiativet de siste 20 minuttene. Da har vi allerede avgjort kampen. Seier er seier og 3 poeng, det er det viktigste. Punktum.
Etter kampen brukte politiet lang tid på å tømme gatene utenfor Elland Road for folk. Mange hadde samlet seg utenfor for å se Millwallfansen komme ut av stadion, men det tillot ikke politiet. Det var litt ampert da endel Leedssupportere ikke ville fjerne seg. Jeg gikk i gata rett på utsiden av Old Peacock da noen flasker kom susende over hodet på meg i retning av noen ridende politikonstabler bak meg. Dette var ikke den beste plassen å oppholde seg fant jeg ut, så jeg kom meg over på andre siden av gata, og fant veien ned igjen mot The Commercial.
Det er alltid en god følelse å komme inn på Commercial etter en seier. Man setter seg ned, får seg en øl og diskuterer kampen med andre Leedsfans. Alle har sine meninger om hvem som gjorde en god match, hvem som burde spilt hvor og hvem som burde vært byttet ut. En ting var likevel de fleste enige om, vi har et godt nok lag til å rykke direkte opp igjen i the Championship league (eller wankership om du vil)
Litt utpå kvelden ble vi sultne og da var det store spørsmålet, hvor går vi? Jeg fåreslo at vi skulle gå rett ned Marshall street til et sted som heter "The Foundry". Dette er en restaurant som åpnet for et par år siden. Peter og Susan har vært der endel, og de har sagt flere ganger at vi burde prøve denne restauranten. Morten (som også bodde på Commercial)og Geir var enige, siden det bare var et par minutter å gå. Da vi kom inn i restauranten var den nesten full og klokka var omtrent 22.00. Jeg ante at vi kanskje var litt sent ute siden vi skulle spise, men det gikk bra. Vi ble tatt imot som om vi var både stamgjester og æresgjester og følte oss virkelig velkommne. Geir gikk i Leedsdrakta si og var litt skeptisk til antrekket sitt. Siden det var lørdag kveld og mange av gjestene dresset litt mer opp, spurte Geir om det var ok med drakta. Ikke noe problem. Det viste seg nemlig at innehaverne Shaun og Phil var sanne Leedsfans og Shaun kjente tydeligvis igjen både meg og Geir fra Commercial, som han også besøker på kampdagene når han har fri. Vi storkoste oss virkelig der inne. God mat, godt drikke, ikke dyrt og særdeles hyggelig betjening. Denne restauranten er noe jeg kan anbefale alle som reiser til Leeds, den ligger inne i en nybygd del av det gamle "industriområde" før du kommer bort til Commercial. Definitivt den beste restauranten jeg har besøkt til nå i byen.
http://www.thefoundrywinebar.co.uk/index2.htmEtter restaurantbesøket var klokka blitt så mye at det var tid å komme seg til køys. Jeg skulle med bussen til Liverpool klokka halv ni på søndagsmorran og satte mobilen på vekking halv åtte.
Etter å ha sovet som en baby hele natten kom jeg meg opp, fikk dusja og pakka kofferten. He he, kofferten ja. Forrige gang jeg var i Leeds (april) kjøpte jeg et bilde på supportershopen som var for stort til å få i kofferten min. Dette bilde hatt Peter og Susan liggende på "kontoret". Jeg hadde for anledningen fått lånt meg en koffert som var noe større enn min og det viste seg at bildet gikk i kofferten med ca.2mm klaring på både lengde og bredde. Bildet er en samling av alle draktene i klubbens historie helt frem til ifjor, med en utplukket spiller fra hver tidsepoke.(henger nå hjemme på veggen).
Fikk såvidt vekslet noen få ord med Peter før jeg satte meg i taxien mot busstasjonen. Han spurte som vanlig når jeg kom neste gang, nærmere slutten av sesongen sa jeg, hvis jeg ikke er blitt kasta ut hjemmefra innen den tid.(bank..bank..bank.) Bussturen til Liverpool i småregnet gikk fort og taxisjåføren som tok meg ut til John Lennon Airport kjørte som om han hadde stjålet både bil og bensin. Ved innsjekkinga hadde jeg 3 kilo for mye bagasje, så da måtte jeg laste over i håndbagasjen. Strålende å stå ved innsjekkinga å pakke om kofferten, når man har dårlig med tid.
Jomar med familie hadde samme som meg fly hjemover mot Torp. Det var første gang de besøkte Leeds, men neppe den siste. Skal ikke forundre meg om det allerede er en ny tur under planlegging oppe i trøndelagen.
Vi er et lag på vei opp igjen, ingen tvil om det. Som det ser ut nå er vi på full fart ut av denne divisjonen og opp igjen i nest øverste. Det som blir spennende neste år,(om vi skulle rykke opp iår) er å se hvor mye resursser vi har til å invistere i spillere for å satse videre mot Premier League, for det er dit vi skal. Det er der vi hører hjemme, og ingen skal komme å fortelle meg at det finnes mange klubber i England med bedre fasiliteter, mer oppriktige fans, stoltere historie eller på noen måte har bedre forutsetning til igjen å bli en toppklubb enn nettopp Leeds United. Vi er snart tilbake i toppen, det kan ta litt tid, men vi kommer(trust me).
Takk for turen alle mann,har hatt en flott opplevelse denne gangen også. Vi ses snart.
We`ll be back…………soon
Bjørn.
