De siste dagene har vært tunge for meg, og sikkert de fleste av dere her inne også.
For meg var Speed en stor barndomshelt. Han scoret det første målet jeg så Leeds live på ER, og representerer både det positive ved å holde med Leeds United og 'barndomens naive uskyldighet' om det går an å si. Slikt trodde jeg aldri kunne bli testet på en slik måte.
Langt mer enn et fotballtema er det som virkelig klemmer rundt hjertet mitt HVORFOR han gjorde dette. Det er ikke til å begripe, og jeg blir personlig preget selv om jeg kun en gang møtte ham, da som ung fan.
Hva får en vellykket mann på alle områder, med kone og to barn, å gå å henge seg i rommet vegg-i-vegg? Det er utenfor min fatteevne.
Jeg føler, kanskje sterkere enn jeg burde (men slik er kanskje bånd i Leeds-familien), en enorm tristhet for familien og hans nærmeste venner som må gruble på hvorfor de ikke en gang fikk muligheten til å hjelpe Speedo. Ikke en gang en prat til å be ham tenke seg om.
Leeds United og hele fotballverden har mistet en inspirator og gentlemann.
Hvil i fred, Gary.
Sent from my iPhone using Tapatalk