21
« på: Oktober 16, 2007, 16:51:50 »
Walkabout i Leeds
Fredag 17. august 2007
Så var endelig ventetiden over. Jeg skulle tilbake til Leeds, byen med det store fotballhjertet.
Det var gått fem år siden sist jeg var over, og det var med stor begeistring jeg atter en gang satte meg i flyet med kurs mot England.
Dette var min første tur helt på egenhånd, så jeg var litt spent på om jeg husket hvilken retning man skulle gå på både kastrup og manchester airport. Begge flyplasser med toalettområder som er større enn hele flyplassen i Kirkenes.
Etter en laaang spasertur blant glade dansker og travle medpassasjerer kom jeg til slutt fram til gaten min. Gaten min er som regel alltid den som er lengst unna.
Men jeg kom meg da helskinnet fram til manchester airport. Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette gikk jo så bra at jeg kunne vært reiseleder for luscos(leeds united supporters club of scandinavia) om det så skulle være.
På toget på vei mot Leeds sendte jeg en sms til Torgeir Holseter om at jeg var i skarp rute sammen med transpenines express.
Torgeir hadde tilbudt seg å kjøpe kampbillett til meg, men dette hadde han glemt pga at hukommelseshjernecellen var indisponibel deler av torsdagen.
Ja ja, ingen krise av den grunn.Jeg hadde jo plenty med tid til å gå opp til Elland Road når jeg kom frem til Leeds.
På stasjonen før Huddersfield kom det på tre engelskmenn som lo hånelig av Leeds da Elland Road(stadion til leeds) kom til syne på høyre side. Minus 12 points, bla bla.
(leeds ble dømt til å starte sesongen med minus 15 poeng pga økonomisk rot i sommer)
Etter å ha sjekket inn på Marriott hotel trasket jeg med freidig mot opp mot Elland Road. Jeg hadde gått veien noen ganger før og tenkte at dette går nok greit.
Fint vær var det også. Men... skjebnen ville det annerledes. I stedet for å gå etter motorveien mot Elland Road havnet jeg av en eller annen grund gående langs med motorveien som går cirka 45 grader i retning FRA Elland Road.
Mens jeg gikk der alene slo det meg at jeg egentlig ikke kjente meg noe særlig igjen, men jeg gikk jo tross alt på motsatt side av der jeg hadde gått på mine tidligere turer.
Jeg gikk en stund til før jeg havnet i en slags travel liten bydel, med hus og hager som som så ut som de hørte til den lavere middelklassen.
Jeg innså at jeg hadde gått feil, og var ganske sikker på at alle rundt meg også kunne se det på meg, der jeg med svette hender tente meg en røyk og lot som om jeg studerte arkitektur og tv-antenner.
Det viste seg at hjernecellen som hadde fått i oppdrag å huske veien til Elland Road hadde bukket under under kommunens julebord 9 måneder tidligere.
Shit happens.
Med ett slo det meg en helt utrolig fantastisk tanke: TAXI, he he he.
Jeg vinket og hoiet på den ene taxien etter den andre men ingen stoppet.
De viste meg bare en slags håndbevegelse. Fan helvete tenkte æ på nordnorsk.
Jeg startet spørrerunden. Etter to mennesker fant jeg ut at det bare fantes "ringe-taxier" i den bydelen, men Gud hadde nok fulgt med meg for det viste seg at taxisentralen lå like i nærheten.
Jeg gikk inn å sa med en selvsikker mine: taxi to Elland Road.
Denne lille trimturen kostet meg ikke mer enn £ 3,50.
Men mine ambisjoner om å bli reiseleder hadde fått seg en aldri så liten knekk.
Det var godt å spasere inn Elland Roads porter igjen. Med lite folk i billettkøen gikk det fort og greit å kjøpe billett.
Senere gikk jeg selvfølgelig over gaten inn på Old Peacock puben for å roe meg ned med et par pints of tetley's bitter. Jeg nøt den første pinten på utsiden. Mange tanker surret rundt i hodet der jeg satt og så over gaten på Elland Road stadion.
Jeg tenkte tilbake på min første tur i 1992 da stadion så en del annerledes ut.
Jeg tenkte på hvor kort tid siden det var at det ble spilt Europacup her.
Jeg tenkte på middagen vi hadde på en fellestur i romjula -94, da Radebe, Masinga og Fairclough var en tur innom sammen med Peter Lorimer, Eddie Gray og John Charles. Og nå er vi i 3. divisjon.
Jeg løftet glasset for en ny slurk, men det var tomt.
Drukket opp i flommen av tanker som fosset i hodet som en lysfontene.
Med ny optimisme og to pints innabords spaserte jeg ned mot sentrum.
Stoppet på en kiosk for å kjøpe Yorkshire Evening Post og seks bokser med verdens beste lagerøl; Stella Artois.
Pip sa det i telefonen. Det var Torgeir som ønsket felles middag på Dino's kl 19 for alle som var over i Leeds denne helgen.
Fint tenkte jeg. Da når jeg en lang og god dusj sammen med Stella.
Etter å ha kost meg med Stella i dusjen gikk jeg ned i hotellbaren. Der traff jeg Ole Morten og Trygve (huska navnet ditt, he he) som jeg hadde truffet på mine tidligere reiser. Morsomt å slumpe bort i kjente.
Hotellbaren John T's er plassen i Leeds hvor man alltids treffer på likesinnede.
Etterhvert seig det inn flere Leeds supportere som hadde tatt turen over denne helgen. Torgeir var av en eller annen grunn litt forsinket. Mulig han koste seg med Stella i dusjen han også? Hva vet jeg? Men det kan jo selvfølgelig være helt andre grunner, som for eksempel at han kanskje satt på rommet sitt og lagde kalyler på hvordan tippeligatabellen vil se ut ved sesongslutt? (Torgeir er Lillestrøm supporter)
Uansett så gjorde sulten sitt til at tre av oss rett og slett ikke greide og sitte å vente på at han skulle dukke opp.
Kl 19:26 tok vi en dramatisk avgjørelse; Ole Morten, Trygve og Jeg dro ut på egenhånd.
Sulten drev oss i et frenetisk tempo opp langs Briggate. Fristende vannhull som Whitelocks, Packhorse og The Ship ble passert i et voldsomt tempo.
Mat er viktig sa Ole Morten. Trygve og jeg samtykket.
Ole Morten visste om et sted med god og billig mat, men jeg husker desverre ikke hva plassen het. Tror plassen lå i kryssetThe Headrow-Park Row.
Etter å ha kost oss med god mat og drikke dro vi til puben som het et eller annet med The Trumpet. En veldig trivelig gammel og litt slitt pub som jeg ganske bestent mener ligger i The Headrow.
Øl (tetley's bitter) og annen god drikke gikk ned på høykant.
Jeg mener -fremdeles- ganske ganske bestemt at en pint of tetley's bitter ikke kostet mere enn £ 1,50. Er forresten ikke helt sikker likevel i og med at dette jo er litt ut på kvelden.
Vi rakk enda en tur innom Packhorse hvor vi nøt nen øl ute i smuget.
Engelsk menn har det med å plassere pubene i trange smug. Kan være veldig vanskelig å finne både Whitelocks, Packhorse og The Ship.
Da Packhorse stengte gikk vi stødig som frelsesarmé-soldater ned mot Marriott igjen. Sulten minnet meg nok en gang på at man ikke kan leve av bare luft og tetley's. MacDonalds var heldigvis ikke langt unna. Alltids kjekt med nattmat.
Men inne på MacDonalds brøt dramatikken løs. En mann hylte og bar seg, omkranset av fem politimenn. Selv hadde jeg festet øynene på to nydelige politidamer som sto på utsiden. Jeg ga Trygve fotoapparatet for å ta bilde av meg sammen med de nydelige damene. Engelske politidamer virker som å være både hyggelige og pene alle sammen. Jeg tippet alderen på damene å være ca 23 år, mens Trygve og Ole Morten tippet 33 år. Nå er jo både Trygve og Ole Morten mer bereist i England enn meg, så de vet vel mere enn meg om opptakskrav på engelske politiskoler.
Det var ingen i hotellbaren da vi ankom Marriott, så vi valgte å ta kvelden.
Lørdag 18. august
Klokken 9:30 begynte en søvnig finnmarking og komme til seg selv på rom 450 på Marriott hotel i Leeds. Jeg kløp meg i armen for å være sikker på at jeg faktisk var i Leeds.
D det viste seg at jeg var det rullet jeg meg to meter over til den andre siden av sengen, og sov en time til. Klokken 10:30 spratt jeg opp, tok en mazurka dans over til minibaren, og grep fatt i Stella som hadde ventet på dette øyeblikket ganske lenge. Med Stella i hånden bar det i dusjen. Jeg sang til melodien "hello Dolly": I say hello Stella, you're so good Stella, It's so nice to hold you in my hand again...
Etter en rask frokost dro jeg ut på byen for å shoppe litt og se på folkelivet. Byen Leeds har circa 700 000 innbyggere, mens bykjernen er på størrelse med vardø by. Midt i sentrum finnes 5 store shoppinsentra og stort sett hele sentrum består av gågater tettpakket med puber og butikker med fristelser for store og små.
Tok meg selvfølgelig en tur innom The Trumpet for et par raske pints of tetley's bitter. Det ble mye rasking kanskje, men jeg var litt urolig av meg, å i 12 tiden fant jeg ut at det var på tide å dra opp til The Commercial.
Alltid spesielt å gå inn på puben til Peter Lorimer.Plassen jeg bodde da jeg var første gang i Leeds i 1992.
Torgeir, Mikkel og kjæresteparet fra Stavanger (heia Viking. Har desverre glemt navnene deres, så please tilgi meg for det, ok?) satt der allerede, og etterhvert kom det flere nordmenn sigende.
Peter Lorimer var allerede på vei opp til Elland Road, så jeg måtte vente til etter kampen for å bli servert øl fra han.
Det gjør seg virkelig med noen pints på The Commercial før hjemmekampene til Leeds. God stemning, og sikkert bort imot alltid med nordmenn på besøk.
Jukeboxen til Peter dundret i vei, og lagde sine egne rap-versjoner av gamle kjære Leeds-sanger, mens vi sang med så nesten murpussen løsnet fra taket. En engelskmann var forsanger sammen med sin 10 år gamle sønn som trofast fulgte farens eksempel.
Da jeg fortalte gjengen om min lille feilmanøver på fredagen, og at den hadde gitt meg en aldri så liten knekk i drømmen om å være reiseleder, sa Torgeir at jeg alltids kunne satse på walkabout i Leeds og omegn. Tror nok han innerst inne mente at jeg ikke duger som reiseleder når jeg spaserte til Huddersfield i stedet for Elland Road.
Rundt klokken 14 begynte jeg og mase rastløst på Mikkel og Torgeir om at vi burde dra opp til Elland Road vi også. Slapp av sa Torgeir. Vi tar en taxi om en halv time. Som sagt så gjort.
Det var enorme mengder med mennesker utenfor ER, da vi ankom. Det så faktisk en stund ut som om de sto i kø fo å komme inn, men de sto faktisk i billettkø. Med så mange folk som enda ikke hadde kjøpt billett var det klart at kampen ble utsatt i et kvarter. Tipper at det var en god del av disse som nok likevel gikk glipp av de første minuttene av kampen
Men JEG var inne på Elland Road igjen for første gang på fem år, og over femten år siden min aller første kamp. Det var klart for min kamp nummer 15.
Det var klart for avspark mellom Leeds United mot Southend United.
Mens jeg lette etter plassen min passerte jeg Dennis Wise. Var litt usikker på om det var han, så jeg turte ikke be om autografen. Men jeg så senere på en filmsnutt at det var han som satt på tribunen like før kampstart.
Jeg hadde ikke fått satt meg da Alan Thompson lagde 1-0, fordi jeg sto med ryggen til mens jeg studerte setenummeret mitt.
Var jævli nervøs da Southend utlignet, men... Så kom Flo.
Leeds vant til slutt 4-1 fikk trampeklapp av de drøyt 24 000 tilskuerne.
Etter kampen bar det ned til The Commercial for å feire seieren. Det var en god følelse. Og jeg vil av hele mitt hjerte takke alle dere som som var der denne -for mange mennesker- helt vanlige dagen i august. Men for oss var det magisk og spesielt. For Leeds United ER noe veldig spesielt og kjært for oss.
Etter noen (?) pints tok vi taxi ned til Marriott. Jeg dro på rommet for å kose meg med Stella i dusjen. Jeg kan ikke uttale meg om andre også gjorde det samme, men sannsynligheten er nok stor for at flere gjorde det, da jeg ser på meg selv som ganske gjennomsnittlig.
Etter dusj og Stella bar det ned i hotellbaren. Vi planla vel muligens også denne kvelden å gå ut og spise sammen, men det var mange som hadde gitt ALT under kampen, og når sant skal sies er jo John T's en fin plass å tilbringe kvelden på. Mat og drikke der også.
Men... de tre sultne menn: Ole Morten, Trygve og jeg tok igjen steget ut av Marriotts fasjonable lokaler for å stille sulten ute på byen.
Ole Morten guidet oss denne gang til et spiseri som serverte mat med hint av det fjerne østens mystikk.
Husker desverre(igjen) ikke navnet på stedet, men det lå vist sånn cirka rett over gaten fra Yates's.
Senere dro vi tibake til John T's, hvor flere nordmenn dukket opp utover kvelden.
Det var riktig riktig så hyggelig ut i de små timer.
Etterhvert begynte det å tynnes ut i rekkene. Mange var nok slitne, og de fleste skulle reise hjem på søndag. Jeg skulle bli til mandag,men valgte likevel å ta kveld i 3 tiden. Det var godt å legge seg den natten, og tenke på at mange mange mennesker var like glade som meg.
Søndag 19. august
Jeg sov lenge. Skulle egentlig droppe frokosten. Var vel ikke ned før 11 tror jeg. Men det var enda mat å få. Ute var det duskregn og 16 grader, og min siste hele dag i Leeds for denne gang, så det gjaldt og utnytte den.
Tok en walkabout opp til Elland Road for å handle mere på supporterbutikken.
Denne gang uten å havne til Huddersfield.
Tok selvfølgelig et par avskjedspints på Old Peacock. "A blast from the past"
sa kommetatorene til sky sports da de viste scoringen til Flo på storskjermen.
Søndagen ble avsluttet med noen pints med Boddingtons på Packhorse.
Mandag 20. august
Hjemreisens tid var kommet. Med hodet fullt av tanker sto jeg på perrongen og ventet på toget.
Toget som skulle ta meg bort fra Leeds for denne gangen.
Det var litt trist og se Elland Road forsvinne på venstre side da toget rullet i vei mot manchester airport. Men jeg visste jeg skulle tilbake, for atter å gå inn portene på Elland Road.
mvh
Øystein Eriksen
luscos-medlem nr. 1184
Vis innlegg
