Julaften 2006 skulle bli en STOR dag for meg. Ikke på grunn av feiringen av Jesu fødsel, men på grunn av en av pakkene som lå under juletreet. Den minste av dem alle , men allikevel den som skulle bety mest. GOD JUL: Du skal til Leeds for å se laget som du har drømt om i snart 35 år. Jeg ble fyr og flamme og satte meg sporenstreks ned for å bestille første tilgjengelige tur. Med skjelvende fingere fikk jeg klikket meg inn på diverse nettsteder og etter en halv time var allt i boks .
Nå var det bare å sette seg ned for å vente. 20 januar skulle JEG være tilstede når Leeds møtte West Bromwich Albion på Elland Road i Leeds. Kick off: 15.00 Engelsk tid.
Helt siden søskenbarnet mitt, Jann Harald,og jeg fikk vår første Leeds bag, en dag i 1972 har dette vært Mekka for meg.
Dette er nok vanskelig å forstå for den som ikke har en brennende interesse for noe, men for meg så har det å elske Leeds vært den mest naturlige ting i verden. Dette har betydd mange oppturer og i de siste årene enda flere nedturer, men når man elsker noe så gjør man det i både gode og onde dager. Det blir som et ekteskap. Nå skal det sies at jeg er en gift mann som elsker min kone og mine barn, og disse kommer først, men tett oppunder kommer mitt andre ekteskap, Leeds
Så til turen:
Tirsdag 16. januar var jeg ferdig pakket for lenge siden og satte meg i bilen for første etappe. Mo - Bodø. Turen over saltfjellet ble tatt med full storm ute og Leeds sanger på stereoen så høyt at jeg ikke enset noen ting. Jeg var på vei!
Innlosjerte meg på hotell i Bodø og trippet bokstavelig talt rundt og rundt til det var tid til å legge seg. Morgenen etter var det bare å komme seg til flyplassen for neste etappe til Gardermoen som gikk helt smertefritt. Nå var det bare å løpe. Flytoget til Oslo. LØP.
Torpekspressen til Sandefjord.
Jeg rakk det, eller gjorde jeg det. Tett snødrev i Oslo.
Kom jeg til å rekke flyet? Typisk tenkte jeg. Nå har det vært sutring fra skikåte søringer hele vinteren om mangelen på det hvite pudderet, og akkurat når jeg skulle på den viktigste reisen i mitt liv, så kom det så det monnet. Biler av veien overalt, men min sjåfør kjørte med dødsforakt og til Torp kom jeg med livet i behold og 40 minutter til avgang. Puh. Sjekket inn og fikk meg en halvliter samt en gammel dansk for å roe nervene.
Ryanair som skulle ta meg videre til neste destinasjon, Newcastle, hadde bare tatt 540 kroner for turreturbilletten, og dette gjorde meg nervøs. Når man er vant til å tømme lommeboka for å komme seg fra Røssvoll for en svipptur til Oslo, har man grunn til å tenke; hva er haken?
Men alt gikk bra, veldig smalebånd preg på flyet, men jeg var ikke der for flyturen sin del, og 18.25 landet vi i Newcastle. Så var det bare å løpe igjen. God trim disse Leeds turene.
Metro inn til byen og opp til togstasjonen. Svær stasjon denne i Newcastle. MYE større enn Mo stasjon. Løp, løp, rundt omkring. Litt tilbake og så rundt igjen. Svetten siler. Tilslutt finner jeg en stasjonsbetjent som hjelper meg med billetter og får meg trygt på toget. YESS!. Endelig så sitter jeg på det transportmidlet som skal bringe meg til siste destinasjon. Leeds.
Meget lettet nyter jeg de knapt to timer det tar, og plutselig står jeg der. Litt uvirkelig er det. Men jeg får summet meg og finner hotellet som bare ligger 200 meter fra stasjonen. Så sovner jeg utmattet og drømmer om dagene som skal komme.
Torsdagen bruker jeg til å shoppe Leeds-trøyer, klistremerker, musematter, glass og alt det som jeg kan finne på Leeds United superstore. Her får pengene bein å gå på, men jeg var som en utsultet ulv som bare ikke kunne få nok å spise. Flere ganger i løpet av turen var jeg innom. Ble visst aldri mett.
På kvelden torsdag treffer jeg likesinnede Engelskmenn på “La Comidaâ€, og jeg blir tatt vel imot. Får meg et nytt navn; Vik “the vikingâ€, han tullingen som kom helt fra Polarsirkelen for å følge laget som for tiden ligger an til nedrykk i Englands nest øverste divisjon. Phil, Vince, Greg , Peter og “The Muppet†avtaler at vi skal møtes på samme restaurant 11.30 på kampdagen for å dra til banen sammen. Great Guys!!!
Fredagen skal jeg endelig få oppleve stadion, da jeg har meldt meg på rundtur. Spent og med klump i halsen står jeg der neste dag. Elland Road! Heldigvis er jeg alene da jeg kommer dit. Følelsene tar tak i meg:
- Jeg er på Leeds hjemmebane!!!
Får kontroll på meg selv da John Mc Lelland kommer og ønsker meg velkommen. Vi er ikke mange som er der for turen, men det spiller da ingen rolle. Jeg er der!
Rundturen var en fantastisk opplevelse men selve høydepunktet kommer da jeg får gå gjennom spillertunnelen og ut på matta. Kan ikke dy meg. Må utpå for å “stjele†litt gress. Tross advarsler fra John, “må jeg bare ha detâ€. Nok et stort øyeblikk.
Kampdag:
Klokken seks våkner jeg, får ikke sove. Spenningen er enorm. Frokosten vil liksom ikke ned og jeg er urolig, veldig urolig. Følelsen kan ikke sammenlignes med noe annet. I dag skal jeg på kamp. Timene går utrolig sent. Men klokka snegler seg mot 11 og jeg går i retningen av møtestedet. Selvfølgelig er jeg den første som kommer, så en pint med lager er på sin plass.
11.30 kommer resten av gjengen og smått om fylles lokalet opp med feststemte mennesker, alle kledd i Leeds-uniform. Flere nordmenn er det der også, men de fleste har lang fartstid i turer hit.
- Du kommer garantert tilbake, sier de til meg. Leeds fans er de mest fantastiske fans i verden, sier de. Jeg tror dem.
Det er politi overalt , men jeg ser aldri noe bråk når vi går mot bussen. Peter plukker opp billettene til kampen og sier at siden dette er min jomfrutur så skal han ikke ha noe betaling for den. Jeg protesterer men han insisterer, og jeg tar imot med takk.
Som den optimisten jeg er tipper jeg 4-0 til Leeds og at Flo scorer etter få minutter noe som får alle på bussen til å le. De vet bedre. Men ingenting kan stoppe Leeds nå. Vi kommer til å vinne alle 19 kampene som er igjen og nå opprykk, sier jeg bastant.
- The crazy viking is from Norway. He dont know better. Yorkshire folkene ler så de ølfylte vommene rister.
Inn på stadion kommer vi og finner plassene våre. â€Marching on together we are gonna see you winâ€, runger ut fra 20,000 Leeds-fans. Fantastisk følelse og jeg synger meg hes.
Så begynner kampen og Flo scorer etter tre minutter og jeg blir geniforklart. Flo er håpet, Flo er Gud. Men hvor lenge var Adam i Paradis? West Bromwich utligner og vinner til slutt kampen med 3-2. Nedtur!!
Men når vi etter kampen sitter og slikker våre sår på den lokale puben,spør de meg;
-What now viking? How many matches are we going to win?
Jeg svarer selvsikkert: De resterende atten kampene vinner vi!! De holder på å le seg i hjel. Det å være Leeds-supporter på sin hals betinger at man er optimist helt til det motsatte er bevist. Jeg skal selvfølgelig tilbake til Leeds.
Fordi for meg er Leeds fortsatt verdens beste lag
GLORY GLORY LEEDS UNITED
http://leedsvik.spaces.live.com
Vis innlegg
?
][:I]