Alle vi som er glad i fotball generelt, og Leeds United spesielt, har opp gjennom årene opplevd både gleder og sorger i forhold til det som har skjedd på banen. Men nå skal vi prøve å få en positiv vinkling, så i denne omgang fokuserer vi på gleder.
Hva er det som kjennetegner de absolutte høydepunkt for oss? Er det ikke de gangene vi har vært fortapt, men så likevel reist oss til de store høyder, og jublet over vårt kjære Leeds United? Til og med de gangen vi bare nesten klarte det, sitter for meg igjen som øyeblikk jeg aldri vil glemme.
Hvem har vel glemt 0-4 til pause mot Liverpool, hvor vi tapte 5-4 til slutt, men likevel kunne være stolte av å være fans av en sånn klubb. Hva med da vi slo Stuttgart 4-1, og hentet inn 0-3 fra bortekampen i serievinnercupen i 92? Nå fikk vi hjelp av UEFA etterhvert, men der og da, når fløyta gikk, og vi trodde vi bare nesten hadde klart det. Var vi ikke umåtelig stolte av vårt Leeds United?
Og hva med de gangene vi gjorde det? 0-2 mot Liverpool, og så 4 mål fra Viduka til 4-3 seier. 0-3 mot Derby, og Lee Bowyer satt inn 4-3 på overtid. Da vi slo Arsenal med 9 mann på banen. 0-3 på St Marys med 20 minutter igjen, og vi vinner 4-3. Osv, osv, osv....
Get my drift? Det er når vi har vært nede og ute, men så kommer tilbake, at seieren smaker som best. Det er når alle tror vi er fortapt, men vi likevel kommer tilbake, at skadfryden over alle som tok feil, virkelig kan slippes løs.
Kan vi komme lavere enn nå? I League One, og med usikkerheten om vi i det hele tatt har en klubb når ligaen starter om noen uker. Kan dere tenke dere hvor godt det vil smake når vi rykker opp til våren? Kan dere tenke dere følelsen når vi er tilbake i Premier League i 2009? En seier over Liverpool, Arsenal, Chelsea, Scum, vil aldri smake bedre, enn når vi kommer tilbake. Så jeg sier bare - gled dere. Når dette er over, har vi mye godt i vente. Alt vi trenger er litt tålmodighet... [
]
Proud to be Leeds!