Klokka er snart halv seks på sandagsmorran. Jeg har vært på Mikronbryggeriet i Trondheim (hvis IPA og Amber fortsatt er drikkelig, sotuten er OK med en Lagavulin som følgesvenn, og porteren er blitt like syltynn som Calista Flockhart i et tivolispeil) siden klokka åtte, med påfølgende utprøving av Aberlour 12 etter stengetid opå nevnte bryggeri i nevnte barteby av nevnte ørlille størrelse. Det jeg biter meg merke i i sangen om Liverpool er den litterært semre kvaliteten over det hele, særlig verset som bestemødre og fingre. Verselinjen som lyder "You speak in an accent exceedingly rare
You wear a pink tracksuit and have curly hair" er et aldri så lite høydepunkt i en leers begredelig forestilling. Terrnigkast 2.
I tillegg tar jeg meg selv i å lure på om det er tilfeldig om at man i Prinsens Gate i nevnte Barteby kan bevege seg fra solstudio med der ervervet melanom (prøv google om du skulle være edru, eller vokabulært utfordret) over gata til Kreftforeninge, og derfra tilbake over samme gate til begravelsesbyrået vegg i vegg med nevnte solstudio.
Dette er hva jeg tenker og funderer på når hjernen sliter mer etylalkoholens forgiftende virkninger. Det at man i tykt og tynt følger et lag fra det sentrale Nordengland i tynt og fett som spiller fotball itredjedivisjon virker i dette lys muligens tilnærmet normalt.
Det man lurer på er om det finnes hjelp og bot for denne lidelse i dagens helsenorge, eller om man ved neste valg må søke til eneste gjenværende uprøvde og nytenkende parti?
Ja, jeg tenker naturligvis på Naturlovpartiet. Ja til meg Yoga og kvantehopp i grunnskolen.
I dag er jeg neiggu ikke siker på om ELvis har folatt bygningen, men like fullt, takk og god natt.
Sa jeg at på mikrobryggeriet satt en kar i Lutondrakt? Med sponsor Elektorlux? For å vende tilbake til Emnet suger denne Liverpoolsangen som en slik. Elektrolux, alstå. Ikke Lutondrakt. Eller begravelsesbyrå.
Nei, se! En rosa heffalump!
