DEL IVToppen, bånn og slutten på 2001, alt på en gang før sommer’n…
Vi møtte opp på kamper hele gjengen stadig vekk utover våren. Selv våre venner fra andre lag, spesielt Arsenal som vi etter hvert hadde fått et utrolig godt forhold til, gjorde det. Det sosiale lå til grunn selvsagt.
Men det var vår stakkarslige sesongavslutning som var vårt store mareritt denne våren, etter å ha ledet ligaen til Jul, klappet vi sammen (akkurat som forrige sesong i 2009) og ingen visste om vi kom til å klare en Champion’s League plass som vi var så avhengige av. Peter Ridsdale hadde i hvert fall kalkulert med det, og hans fall var vel i utgangspunktet fundamentert i nevnte.
Siste kampen i sesongen vi hadde mot Leicester var vi helt avhengige av å vinne samtidig som Liverpool tapte borte mot Charlton mener jeg å huske. Eugene hadde rigget det til så vi kunne se begge kampene samtidig. Utrolig slitsomt å måtte følge med på to kamper på en gang, men viktig… Det runget i lokalet da det ble scoring. Vi Leeds folk var i flertall, men ironisk nok ble det ikke scoring i VÃ…R kamp. Charlton scoret, og vi hadde fordelen av resultatet. Men vi jublet åkke som. Nå gjensto det bare at vi klarte å putte sjøl. Og det klarte vi…
Tre ganger putta vi, slapp inn ett, men helvetes McAllister putta for Liverpool på frispark rett før slutt og forseglet en L’pool seier og knuste vårt håp om Champion’s League høsten etter. Undres hva Ridsdale følte da. Hele skjebnen avgjort i løpet av noen få minutter….
Slik det hadde utviklet seg på Slainté til nå, med Eugenes uoverenstemmelser med styret i LUSCOS, hans uenigheter om trivielle ting som hadde med alt fra driften av supporterklubben å gjøre, til kostnader vedr. fellesturer, mangel på oppfølging og kommunikasjon med styret, hans OG LUSCOS hensikter md samarbeidet, var storskjerm-problematikken fokus på diskusjonene som oppstod da vi ankom etablissementet før hver kamp.
Vinteren og vårens disputter (bl. a. på OEF som nevnt i kapittel II) førte til en stagnasjon og motvilje fra innehaver og personale generelt, til å gi oss de godene de mente vi måtte gjøre oss fortjent til. Derfor innførte de en â€policy†som tilsa at de som hadde kjøpt mest øl fikk storskjermen. De andre ble henvist til de(n) andre avdelingen(e). Det troppet opp horder (Linn Hege og Gunner, Kjellus og litt Lars Christian) fra Arsenal for, ikke bare å sikre seg bord, men også å kjøpe inn øl i slike mengder at de fikk sikret seg storskjermen.
Men da vi Leeds-folk kom alle mann alle, ble de høflig vist inn i avd. II med alt ølet sitt og vi fikk storskjermen.
Strålende…
Men Eugene hadde sin fulle rett til å reagere mot LUSCOS. Det var bare måten han gjorde det på som fikk folk i våre egne rekker til å reagere, selv meg som han anså som personlig venn. Nevnte â€møtevirksomhet†etter stengetid pågikk ennå, i etablissementets lokaler, MED servering etter stengetid (lukka party), men bare med enda mer opphetet tone og dynamikk (om dynamikken fantes, for vi kom ikke frem til noe som helst av resultater annet enn at siste trikk var gått og det ble taxi hjem i grålysningen). Men årsaken til hans overopphetede engasjement var at han var lovet innledningsvis i de første møtene om samarbeid jevnlig omtale i blekka og â€litt†intern markedsføring mer enn jungel-tromma kunne tilby. Dette skjedde ikke og jeg skjønner således hans reaksjoner. Måten han taklet det på var selvsagt en helt annen enn profesjonell (som vi alle husker), og han må tåle pepper for måten han taklet det på. Grunnen til at jeg havnet i disse â€møtene†nattestid på var at jeg engasjerte meg på LUSCOS vegne samtidig som jeg var blitt en nær og god venn av Eugene. Jeg prøvde imidlertid å bygge en bro mellom nevnte uoverenstemmelser ved å tilby personlig innsats (3-4 gratis spillejobber som en del av dealen var i tankene) for å imøtekomme det Eugene anså som motytelser fra vår side. Dette hadde nok fungert helt utmerket på sikt om jeg hadde blitt hørt, men praten gikk for høyt til at dette skjedde. Og uansett ville Slainté’s fall vært uungåelig når vi ser tilbake på historien i dag.
Men folk er fortsatt savnet i og rundt toalettet ved jernbanen…
Men til slutt var ligaen ferdigspilt, og det eneste som gjensto av årets sesong var cupfinalen mellom Arsenal Og Liverpool. Flere av â€oss†LUSCOS var til stede da også, Dag, Espen Viduka m. fl.
Dag, som mener at to år av livet gikk med til enten å være fyllesjuk, eller den mest positive delen av problemet...
Kampforløpet skal jeg forholde meg tyst til, men resultatet ble som mange husker 2-1 til Liverpool etter at Arsenal hadde ledet. Den gangen ble Pool sponset av Reebok slik Bolton er i dag…
Arsenal går opp til 1-0
Gunnar hadde en slik klokke, merkevare kaller de det visst, som han frivillig donerte til henretting etter kampen. Men Reebok klokken hans ville ikke på noen måte samarbeide, for uansett hvor mange biler som kjørte over den etter å ha blitt lagt midt i Schweigaards Gate, så gikk den like bra… Vi prøvde trikkeskinnen isteden… Klokka lå på trikkeskinna, trikken kom, men klokka overlevde…
Helvete heller, tenkte Gunnar… Tror han har den den dag i dag…
Noe av det andre morsomme med disse Arse-supporterne var at de hadde egen duk som ble bredt over bordet på hver kampdag, samt egne krus i baren med navnene sine på. I helvete hvorfor kom ikke vi på det??
Neste kapittel er et innlegg jeg skrev i Blekka for snart ti år siden. Sommeren som skulle komme bød blant annet på â€pre-season†i Sverige med ufattelig mange begivenhetsrike hendelser. Når jeg nylig har fått bilder som fremkaller minner jeg fullstendig hadde oversett eller glemt i nevnte artikkel, ble det en reise tilbake til en fantastisk tid i hvert fall for undertegnede…
