Han har rett i at det er penga som rår, selvsagt. Det er derimot avsnitt som dette jeg reagerte på:
- Jeg har en god tone med Lennon og Defoe, og en bra følelse med alle lagkameratene. Men jeg har ingen av numrene deres lagret på mobiltelefonen, bortsett fra Taarabt, som jeg kjenner fra Lens. Det er bare han jeg ringer. Jeg ringer ikke folk på laget, jeg tror ikke på vennskap innen fotballen. Jeg kommer til treningsanlegget kl. 10.30, og oppfører meg profesjonelt. Jeg er ferdig klokka ett, og da spiller jeg ikke fotball etter det. Jeg gjør jobben min 100 prosent når jeg er der. Men etterpå er jeg som en turist i London. Jeg har månedskortet mitt og tar t-banen. Jeg spiser mat, forteller Assou-Ekotto.
Inntrykket er altså at lagkameratene er det lite vits å sosialisere seg med, ettersom "vennskap innen fotballen" er noe han ikke tror på. Han gidder omtrent ikke se hvilket lag Tottenham skal spille mot (selvsagt overdrevet) og han innrømmer glatt at han ikke bryr seg om fotball etter treningsøkten er over.
Om han gjør jobben sin 100% når det gjelder, er det ikke noe problem, men inntrykket man får teller vel for noe? Han øker vel neppe markedsverdien (og dermed lønn) på denne måten?
