Og her har jeg gått rundt i hele sommer og ventet i ekstra stor spenning, etter alt det spennende som skjer rundt Leeds Utd for tiden. Bates er borte.. men etter i dag er også andre ting borte.. kommer tilbake til det lengre ned..
Endelig var dagen her.. etter tilsammen flere timer på twitter på å følge med alt som skjer.. fra ryktebørs til billettsalg på ER i dag. Så kom endelig dagen her... Selv om jeg sitter og hører kampen på crappy høytalere fra min jobb laptop, så var stemningen på et fullsatt Elland Road helt euforisk.
Et raskt smack i trynet fra Brighton, med en forløselig scooring fra Macca, som satte tingene i balanse.. etter det har jeg trippet nervøst rundt i hele huset.
Så fikk jeg nesten et lite hjerteinfarkt da LuaLua kom stormende i et kontringsangrep i det 92. minutt, hvor jeg da hadde nervøst begynt å forsone meg om at ett poeng var et godt og viktig utgangspunkt å ta med seg videre.
Heldigvis redda Paddy oss på mesterlig vis. Da satte jeg meg endelig ned i stolen for å nyte sluttfløyten med ett poeng sikret.. Og det er da det skjer.. Luke Murphy scoorer i debuten i 94. minutt, rett før fløyta går, og jeg utbasunerer med et jubelbrøl man nok sikkert ikke har hørt siden 8. mai 1945.
Ikke bare er Bates endelig borte.. men da Luke Murphy satte vinnermålet i aller siste sekund, så brølte jeg så hardt til at nå er alle de forbaskede måkene forsvunnet fra alle hustak i nærheten (det pleier kry av dem der!!), og alle andre levende skapninger... til og med naboene er borte!..
MOT!!!!! Gratulerer til alle Leeds fans!!!
