Vi kan diskutere om Marcelo Bielsa, Jesse Marsch eller en annen ville vært riktig mann for å redde sesongen til kuene kommer hjem, men mannen som sitter med ansvaret for problemene Leeds er i, i dag ligger i hendene på Andrea Radrizzani - og hans to kompiser i styrerommet.
En hver halvinteressert fan kunne se at stallen manglet kvalitet for å sikte oppover på tabellen, som de tre musketerer uttalte var målet på sikt. Likevel velger de ikke å forsterke stallen foran sesongen. Hvis målet var å klatre, hvorfor vente? Ønsket Radrizzani å selge (en større andel), slik at 49ers tok en større bit av spillerkjøpene? Bielsa sa også at det ville bli vanskelig å gjenskape fjorårets niendeplass med stallen vi hadde. Hvem er best skikket til å bedømme dette? Bielsa selv eller Orta?
Når januar kommer, har vi både store problemer på tabellen og en høst full av skader. Det sa seg selv at her kommer spillere inn! Vi ender opp med en spansk spiss inn til U23-laget, mens alle alarmklokkene blinker og uler. Victor Orta drar på en goose chase i Østerrike for et lag som igjen og igjen sa at det er ingen sjanse for at de selger sin spiller. Det er greit å prøve, men hvorfor ser man ikke på reelle alternativer? Ville bare 49ers være med på Aaronson, siden Marsch tilsynelatende var i sikte til sommeren? Er det bedre å risikere nedrykk enn å hente en spiller som Marcelo ville ha, men kanskje ikke Marsch?
Radrizzani har gjort mye flott for Leeds. Han har gjort klubben mer profesjonell i sin tid, og traff gullfuglen med Marcelo Bielsa. Myanmar-turen var ikke bra, klubblogoforsøket var flaut. Likevel skal de ha ifm med merket at de la seg flate og innrømmet feil. Selv om jeg er for en viss form for synlighet og innsyn, er han også for aktiv i sosiale media. Det vitner - for meg i det minste - om en som ikke holder hodet helt kaldt. Som Asbjørn linker til her, så uttaler han seg om "Aser business". Sorry Andrea, men Leedsfansen bryr seg nada om dine forretninger, så lenge klubben har sportslig suksess og optimisme.
Bielsa tynte det man kunne av spillere som Ayling, Dallas og Cooper, høyst ordinære Championship-spillere da han kom. Det samme gjaldt for Kalvin Phillips og Patrick Bamford. Opprykket la en null til bak Radrizzanis investering i Leeds. Sparkingen av Bielsa gjorde ett eller annet med stemningen rundt laget. Marcelo vekket en hel by fra dvalen og samlet fansen bak et lag som skapte begeistring, selv om vi også rev oss i håret. Nå går fansen hjem et kvarter før slutt og det virker allerede som om apatien er i ferd med å snike seg inn. Et nedrykk vil fort lulle oss inn i dvalen igjen og hvor lang tid vil det da ta å vekke oss igjen?
EDIT: Jeg er også veldig undrende til denne intensjonsavtalen med 49ers. Så vidt jeg forstår, er det snakk om et potensielt utkjøp innen 2024. Radrizzani nevner i tweet Asbjørn linker til, at Aser kan trekke seg fra dette før 2024. Hvem betaler da regningene i mellomtida? Klarer man en felles retning eller blir det interessekonflikter? Gidder 49ers bidra som aksjonær godt oppå 40%-tallet å spytte inn penger om Aser/Radrizzani kan trekke seg fra avtalen? Gidder Radrizzani å betale om intensjonen er å selge? Noen som vet bedre hva som ligger i avtalen mellom de? For meg varsler dette om store potensielle problemer blant aksjonærene. Og man kan bare spekulere, men er dette grunnen til manglende spillerkjøp?
En ting glemte jeg også vedrørende Jesse Marsch: Mannen selv ønsket å vente til sommeren!
Ordtaket å spare seg til fant kan fort bli veldig reelt for Radrizzani til sommeren. Det er bare så synd at også fansen må være med på nedturen.