Pre 1972: Holdt ikke med lag, men spillere. Gordon Banks, Bobby Charlton, Pele. England var verdens beste fotball-land, i alle fall før 1970. Husker kvartfinalen England - Vest Tyskland , 1970 med skrekk. England hadde verdens beste spiller, Bobby Charlton, og verdens beste keeper, Gordon Banks. De skulle selvfølgelig slå Vest-Tyskland lett. De hadde slått dem i Krigen. Det var ingen tvil i mitt 10 år gamle sinn. England
tapte 2-3. Jeg var rasende. Hvordan kunne dommeren tillate dette? Min kritiske holdning til dommere ble født da. Det tok lang tid før den fanatiske anglofile holdningen til fotball ble tært vekk. Jeg er fortsatt anglofil, men ikke like fanatisk som i barne- og ungdomsårene.
Tippekampene 1969 - 1971 avfødte ingen favoritt-lag. Kan godt hende jeg så Leeds, men jeg bet meg ikke merke i dem. Jeg husker jeg så Crystal Palace, mest pga. det spesielle navnet og de da spesielle draktene. Tror jeg kan si at det var VM 1970 som avfødte fotballinteressen. Var like grønn med den lokale fotballkunnskapen. Da folk sa de spilte for Ballklubben ante jeg ikke hva det var.
1971: FA-cupfinale: Arsenal-Liverpool. Første kamp mellom to klubblag jeg bestemte meg for å se, og ha en mening om. Bestemte meg for
ikke å holde med Liverpool, og det var utelukkende pga. navnet, særlig endelsen, som jeg fant obskøn. Heldigvis tapte Liverpool. Så, Liverpool-antipatien oppsto før Leeds-kjærligheten.
1972: FA-cupfinale: Leeds-Arsenal. Husket Arsenal fra året før. Det var de som hadde slått Liverpool året før. Bra. Jeg skulle holde med Arsenal. Viktig å holde med en vinner.
Men, jeg fikk nyss om at Leeds hadde mannen med
verdens hardeste skudd:
PETER LORIMER. Pele fikk være verdens beste så mye han ville. Ã… skyte hardest i verden var kult, awesome. Det måtte bli Leeds. Sorry, Arsenal, men dere hadde ikke sjanse i havet. Så Leeds ble det, og Leeds vant. Selvfølgelig, hva hadde du ventet liksom? De har mannen med verdens hardeste skudd. Dere andre er bare pingler.
Leeds-spillerne var selvsagt overmennesker, og Peter Lorimer var
gud. Han var ufeilbarlig. Han var banens beste uansett. De andre var bare spillere. Peter Lorimer var bare av en annen verden.
1973: FA-cupfinale: Leeds-Sunderland. Leeds skulle bare slå dette 2.divisjonslaget og få en ny pokal. Så scoret Sunderland først. Noe så uhørt, men det var lenge igjen. Hva var det de trodde de var? Hele 2. omgang var et gedigent Leeds-press, men ballen ville ikke inn. Det obskure drittlaget Sunderland vant
. Urettferdig! Leeds var best. Det så alle. Kunne ikke dommeren se det? På den tiden anså jeg dommere som dritt, som rene sabotører, som ødela den ene Leeds-triumfen etter den andre.
Så kom sesongen 1973/74. Leeds beste sesong noensinne. Gikk stort sett rundt på skolen og gliste, og skrøt det fantastiske Leeds-laget opp i skyene. Viktig å være best. Fotball-bagene kunne få hard medfart i gymgarderoben, ofte ble de slengt veggimellom. Tapet kom ikke før i 29. runde, og det i en TV-sendt kamp mot Stoke på Victoria Ground. 2-3, etter at Leeds hadde tatt ledelsen 2-0. Det første på et smart frispark-trekk fra Billy Bremner. Dette var i februar. Leeds begynte nå å vise sviktende form, og Liverpool begynte å hale innpå. Til slutt var det bare 1 kamp igjen, en hengekamp mellom Liverpool og Arsenal på Anfield. Enkelt, hvis Liverpool vant, ble de seriemestere, og Leeds hadde blitt slått på målstreken. Jeg grudde. Ventet bare på notisen "Liverpool seriemestere i England" i Sandefjords blad. Jeg grudde meg virkelig til sportssidene. Hengekampen endte med 3-1 seier til Arsenal. For meg var dette et gledes-sjokk. Hadde mentalt forberedt meg på en masse hånflir fra skolens Liverpool-fans, og de var mange og høylydte.
1975: Leeds gjorde det bra i Europa. Slo bl.a. ut Anderlecht i kvartfinalen, og Barcelona i semifinalen. I finalen ventet Ræva Munchen, og nok en gang var det England mot erkefienden Vest-Tyskland. Leeds spilte ut Ræva Munchen etter noter, ble snytt for 2 straffer og fikk feilaktig annulert et mål, et kanonskudd fra Peter Lorimer (hvem ellers). Så kontret Ræva Munchen inn 2 mål, og ble Serievinnercupmestere. Jeg var rasende. Leeds hadde blitt snytt for seieren. Av en idiotisk fransk dommer i Paris. Jeg la selvsagt Ræva Munchen og Frankrike for hat etter dette.
Etter denne kampen begynte nedturen, som kulminerte med nedrykket i '82. Den ene gamle Leeds-helten etter den andre fikk prøve seg i managerstolen (Bremner, Clarke), uten at det hjalpt. 80-tallet ble en pine. Leeds elendighet fikk selskap av Liverpools glanstid. Liverpool ble skrytt opp i skyene, og alle snakket så godt om dem. Det var bare å bite tenna sammen og holde ut.
Som kom opprykket under Wilkinson i '90, og en ny gullalder skulle selvsagt begynne. Etter 4. plassen i 90/91 sesongen, gikk man hen og vant i 91/92. Euforisk. Var ikke et sekund i tvil om at det skulle bli flere triumfer. Slik skulle det som kjent ikke gå. Den rødnesete skotten sørget for at Scumchester ble totalt ovelegne i England, faktisk enda mer overlegne enn Liverpool i deres storhetstid. Leeds ble det siste laget som vant gamle 1. divisjon. Gikk jo bra fram til gjelden strypte klubben på tidlig 2000-tall, og resten kjenner de fleste av dere.
Man har måttet tåle mye de siste 14 sesongene. Nedrykket til L1, og de TV-sendte cuplflausene mot Rochdale, Sutton og Newport står som absolutt lavmål. Et Leeds-lag som ikke makter å slå de tre sistnevnte lagene er ikke mye å støtte. Trenere som ikke greier elementær team selection, skal heller ikke være her. Man har måttet tåle gale og despotiske eiere, muldvarper og at spillere som kan karakteriseres som urdårlige har fått trekke i Leeds-trøya.
Et par oppturer er verdt å nevne: Beckfords matchvinner-scoring i Manchester '10, samt opprykket til Championship.
Så lenge jeg har holdt med Leeds (46 år), er det jo umulig å begynne og holde med et nytt lag. Hvem skulle det bli? Så, nå venter jeg på en ny gullalder. Leeds skal opp i toppen av den øverste divisjonen i England, og vi skal ut i Europa og vinne det trofeet som vi ble snytt for i '75, Champions League. Jeg forventer at eiere, trenere og spillere har de samme ambisjonene som meg. Hvis ikke, får de finne seg en annen klubb å være i.
Litt vanskelig å være like glad i moderne Leeds-lag. Kvaliteten på spillerne spiller inn, men også det faktum at spillerlojaliteten har gått totalt ad undas. Siste lojale Leeds-spiller var vel Gary Kelly? Når gjennomtrekket blir såpass stort, blir det vanskelig å opparbeide like stor entusiasme for spillerne, og dermed også for laget. Virker ikke som vi har noen identitet lenger. Bare en masse spillere og trenere som er innom maks 3 sesonger. Blir ikke mye klubbfølelse av slikt. Her har sittende ledelse en enorm oppgave foran seg.
