Leeds United har snart en 50 år lang historie i FA-Cupen som er fullstendig katastofal og et hån mot lagets trofaste supportere. Ikke en eneste FA Cup finale å se fram til i mai måned på snart 50 år. Ikke en sitring i kroppen, massive forberedelser, massemønstring eller kollosal forventing til en finale har vi blitt forunt. Rett og slett kke noen cupfinale å glede seg til. Se bare på hva en finale gjør for enhver by/hjemsted her til lands. Alle er med og gleder seg i stor spenning og forventing. Sånn ville også en Leeds finale vært for oss. I stdet for ryker vi ut år etter år mot svake motstandere før spenninga egentlig har fått begynt.
En god venn av meg i Norge som følger et annet lag beskriver sitt møte med en FA-Cup finale for 35 år siden slik:
"Drømmen var innerst inne å kunne komme på Wembley for å overvære finalen. Men i xxx var alt så mye vanskeligere enn i dag, både rent praktisk og ikke minst økonomisk. Utfordring nummer én var hvordan jeg i det hele tatt skulle få tak i en finalebillett?
Og utrolig nok så greide den gang så kjente Saga Solreiser å ordne billett under forutsetning at jeg reiste med dem. Utfordring nummer to var at Saga ikke hadde flere 1-ukes turer igjen, men kun 2-ukes turer til London.
To uker alene i London? Ikke var jeg spesielt kjent der på den tiden, og med kun med kontanter i lommeboka. Bankkort var et fremmedord i "gamle dager" Litt skummelt faktisk.
Og utfordring nummer tre... penger. Turen var bestilt og betalt, men billetten til finalen skulle koste meg dyrt. £160. Ca.16.-1700.- norske kroner. Det var faktisk ganske mye penger i 1986. Da var nødløsningen å opprette en Saga Feriekonto for å kunne få finansiert billetten.
Men tør jeg dette? To uker alene i verdensmetropolen. Ja, jeg var usikker. Og den som var aller mest redd var min kjære mor som ikke likte at jeg skulle reise to uker til London, alene. Men ja, jeg tok sjansen.
Fly Fornebu/Stansted med Braathens Safe, to uker på Norfolk Plaza hotell i Bayswater og finalebillett ble bestilt.
Da jeg kom til London ble jeg på relativt kort tid veldig godt kjent i hovedstaden, og det var knapt nok en kjent severdighet jeg ikke besøkte på disse to ukene.
Og naturligvis finalen. Med 100.000 innenfor murene på gamle Wembley føles nesten uvirkelig da salmen "Abide with me" runget utover Wembley's høye murer. Det er ikke et spørsmål om man får tårer i øyne. For tårer i øyne får man.
Skal vi Leeds supportere ALDRI få oppleve dette?