Det var da så lite, Erik.
"Er det på tide å rippe litt opp i den gamle hard rock versus metall-debatten?
Til tross for at Clutch ble dannet i 1991 og dermed er samtidig med band som Pantera, System of a Down, Slipknot etc, har de egentlig mer til felles med gode gamle rockeband som Led Zeppelin og Black Sabbath. Shit, i 2000 ga de til og med ut en skive med grooverock, som het Jam Room og som mest av alt høres ut som en oppdatert utgave av syrefunkbandet Funkadelic.
Clutch er et hardrock-band i den forstand at de bærer sine blues-influenser med stolthet. De er et moderne metal-band i den forstand at de ikke er fremmede for de abrupte vendingene og de sjuke taktskiftene i hardcore.
Har du ikke hørt om dem før, skal du ikke ta det så tungt. Det finnes band som er elsket og hatet. Clutch er bare elsket – av en skare, trofaste die hard fans. De har blitt omtalt som et slags hardrock-svar på Grateful dead, med over 1000 konserter bak seg, og med kollektive improvisasjoner og uredde musikalske workouts på dagsorden.
Enkelte hevder at Clutch er det bandet som aldri helt har innfridd på skive. Men det sier egentlig mest om hvor sinnssykt bra de er live, for skivene er bra de også: Blast Tyrant fra 2004 har allerede fått nesten-klassiker status, pakket som den er med apokalyptiske humor, Zeppelinsk riffrock og til og med noen hint av (gud forby?) jazz. Noen har kalt Clutch for stoner-rock, men til det er influensene for varierte. Og tekstene for absurde. Et band som skriver sanger om at 2. verdenskrig ble utkjempet med Zeppelinere og elefanter kan jo ikke være noe annet enn genialt.
Du har kultband, og så har du KULTband. Og nå kan du jo gjette hva Clutch er …"
Thomas
