Emne: Dylanskulen

[Jon R]

quote:.

PS! Du merket deg selvfølgelig omtalen av Voodoo-katten utenfor Vicarage Road???  

Nok en gang: Det har faktisk blitt opprettet en egen tråd for slike ting, der en spade kalles for en spade og vi ikke pakker oss inn i kilometerlange avhandlinger om en hippi som var veldig populær på 60 tallet.....[}:)]



Jon R.

[Asbjørn]

Ukjent med Bob???
Her er noen nyttige tips...



FOR THE TOTAL BEGINNER

The Freewheelin' Bob Dylan(1963)
This is where it all really starts. On his second album, Dylan goes from Woody Guthrie wannabe to his own man, wise beyond his years. With "Blowin' in the Wind," "A Hard Rain's A-Gonna Fall," and the truth-to-power indictment "Masters of War," he turns protest into poetry.
MOW's siste vers er hatefullt!
And I hope that you die
And your death'll come soon
I will follow your casket
In the pale afternoon
And I'll watch while you're lowered
Down to your deathbed
And I'll stand o'er your grave
'Til I'm sure that you're dead

Bringing It All Back Home(1965)

 NB! I Europa heter denne platen "Subterranean Homesick Blues", teit nok.
How fitting that the album where Dylan goes electric also turned him into a lightning rod, inciting the fury of folk purists. From the opening honky-tonk scat of "Subterranean Homesick Blues," Dylan conjures astonishing images and bends words with the might of a circus strongman.
Ah get born, keep warm
Short pants, romance, learn to dance
Get dressed, get blessed
Try to be a success
Please her, please him, buy gifts
Don't steal, don't lift
Twenty years of schoolin'
And they put you on the day shift
.

Highway 61 Revisited (1965)
 
This is Dylan at his creative peak -- a time when he seemed to be redefining music every few weeks. Kicking off the monumental "Like a Rolling Stone," the album never lets up. "I'm not going to be able to make a record better than that one," Dylan said later. Well, at least not for nine months...
Oh God said to Abraham, "Kill me a son"
Abe says, "Man, you must be puttin' me on"
God say, "No." Abe say, "What?"
God say, "You can do what you want Abe, but
The next time you see me comin' you better run"
Well Abe says, "Where do you want this killin' done?"
God says, "Out on Highway 61."


Blonde on Blonde(1966)

For Dylan's third masterpiece in 14 months (this one's a double), he packed up his harmonica and headed to Nashville, where he feverishly dashed off surreal lyrics in his hotel room like a mad prophet channeling the divine. "Visions of Johanna" just might be his finest moment.
In the empty lot where the ladies play blindman's bluff with the key chain
And the all-night girls they whisper of escapades out on the "D" train
We can hear the night watchman click his flashlight
Ask himself if it's him or them that's really insane
Louise, she's all right, she's just near
She's delicate and seems like the mirror
But she just makes it all too concise and too clear
That Johanna's not here


Blood on the Tracks (1975)
 
Written during the bust-up of his marriage to Sara Lowndes, Blood is what they call turning lemons into lemonade. At turns stung, disgusted, regretful, and relieved, this is the brutal, brilliant kiss-off every heartbroken lover wishes he could dedicate to his ex.
Idiot wind, blowing every time you move your mouth,
Blowing down the backroads headin' south.
Idiot wind, blowing every time you move your teeth,
You're an idiot, babe.
It's a wonder that you still know how to breathe.


Time Out of Mind(1997)

Death-rattle lyrics and a dog-tired growl -- not to mention great songs and spooky production from Daniel Lanois -- make this umpteenth comeback sound like an aging man narrowly outrunning the hellhounds on his tail. (It's here he after a serious illness said he thought he'd see Elvis soon).
Well my heart's in the Highlands gentle and fair
Honeysuckle blooming in the wildwood air
Bluebelles blazing, where the Aberdeen waters flow
Well my heart's in the Highland,
I'm gonna go there when I feel good enough to go

FOR THE MODERATE FAN

The Times They Are A-Changin' (1964)

It's a veritable Greatest Hits of the Protest Era that just happens to be a single studio album. The title track, "With God on Our Side," "The Lonesome Death of Hattie Carroll," and others all captured the social zeitgeist in such a career-defining fashion that he still hasn't completely shed the socially-conscious-folkie rep he's spent four decades transcending.
Oh my name it is nothin'
My age it means less
The country I come from
Is called the Midwest
I's taught and brought up there
The laws to abide
And that land that I live in
Has God on its side.

Another Side of Bob Dylan  (1964)

The other side was this: nasty, emotionally charged, brilliant love songs. Or anti-love songs, mostly, with venom like "Ballad in Plain D" and "It Ain't Me, Babe" -- the latter probably directed as much at his soon-to-be-jettisoned trad-folk compatriots as ex-girlfriend Suze Rotolo.
You say you're lookin' for someone
Never weak but always strong,
To protect you an' defend you
Whether you are right or wrong,
Someone to open each and every door,
But it ain't me, babe,
No, no, no, it ain't me, babe,
It ain't me you're lookin' for, babe.
.

Biograph (1985)

The collection that ignited the boxed-set phenomenon remains a great greatest-hits compilation. But the real reason to check it out is the 17 previously unreleased tracks scattered throughout -- a perfect introduction to the thrills of Dylan's much-obsessed-over treasure trove of outtakes and unused songs.

The Bootleg Series Vols 1-3: 1961-1991 (1997)

Once you get a taste on Biograph, dig into this, the musical equivalent of busting into Fort Knox. Previously swapped, smuggled, and sold illegally, these 58 rarities and outtakes from the Dylan vaults are pure gold, especially the impossible rare "Farewell, Argelina" and the impressive blues "Blind Willie McTell."
Well, I heard the hoot owl singing
As they were taking down the tents
The stars above the barren trees
Were his only audience
Them charcoal gypsy maidens
Can strut their feathers well
But nobody can sing the blues
Like Blind Willie McTell

Live 1966: The "Royal Albert Hall" Concert (1998)

This recording from Dylan's infamous 1966 British tour captures the wrath that fans unleashed over his new electric direction. Between songs, an irate crowd member yells out "Judas!" Dylan waits a beat and sneers "I don't believe you!" before launching into a loud and angry version of "Like a Rolling Stone."

"Love and Theft" (2001)

Dylan's previous album, Time Out of Mind, was about raging at the dying of the light. This one laughs at the dying of the light, with that same sadness subsumed in a return to his phantasmagorical narratives of the mid-'60s, a lot of Henny Youngmanesque one-liners, and a travelogue through a whole century of American music.
Well, they're going to the country, they're going to retire
They're taking a streetcar named Desire
Looking in the window at the pecan pie
Lot of things they'd like they would never buy

FOR THE BUDDING DYLANOLOGIST

John Wesley Harding (1967)

Dylan goes country! After a two-year hiatus, he returned with these dozen rural-roots yarns, which baffled some fans. (You'd think they would have come to expect the unexpected by this point. Oh well.) Instrumental in kick-starting the whole country-rock movement, Harding is also famous for "All Along the Watchtower," later covered by you know who.
There must be some way out of here," said the joker to the thief,
"There's too much confusion, I can't get no relief.
Businessmen, they drink my wine, plowmen dig my earth,
None of them along the line know what any of it is worth."

Nashville Skyline (1969)

Clocking in at a svelte 27 minutes, Skyline is probably best known as the album where Dylan adopted his "Lay Lady Lay" croon (he claimed it was from giving up cigarettes). His duet with Johnny Cash on "Girl From the North Country" feels like a wonderful back-porch lark.
Lay, lady, lay, lay across my big brass bed
Stay, lady, stay, stay with your man awhile
Until the break of day, let me see you make him smile
His clothes are dirty but his hands are clean
And you're the best thing that he's ever seen



Blood on the Tracks:
New York Sessions (Unreleased) Dave Matthews and Fiona Apple weren't the first to have early versions of albums find their way onto bootlegs. After releasing an acetate of his original album to a few radio stations, Dylan rethought the material and rerecorded much of what many consider his finest album with a different band in Minneapolis. But the earlier, emotionally very different, somewhat more subdued tracks survive for enthusiasts who can track them down.

Desire (1976)

Dressed on the cover like a gypsy extra from the set of McCabe & Mrs. Miller, Dylan returns to political protest in the opening track, "Hurricane," a controversial plea for imprisoned boxer Rubin Carter. Spiced with Scarlet Rivera's yawning fiddle and Emmylou Harris' honey-twang harmonies, it's one of his best '70s albums.
Pistol shots ring out in the barroom night
Enter Patty Valentine from the upper hall.
She sees the bartender in a pool of blood,
Cries out, "My God, they killed them all!"
Here comes the story of the Hurricane,
The man the authorities came to blame
For somethin' that he never done.
Put in a prison cell, but one time he could-a been
The champion of the world.



Slow Train Coming (1979)

The bard's conversion to evangelical Christianity resulted in an album that many fans hated to love. The excellence of Jerry Wexler and Barry Beckett's production and Mark Knopfler's guitar playing -- and some of the most passionate singing in the convert's canon -- left even the faithless little choice but to give in.
 You may be an ambassador to England or France,
You may like to gamble, you might like to dance,
You may be the heavyweight champion of the world,
You may be a socialite with a long string of pearls

But you're gonna have to serve somebody

Oh Mercy (1989)

Among many debts owed to New Orleans is thanks for hosting the sessions for this comeback disc, with Dylan doing a much-needed handover of the production reins to Daniel Lanois. After several blustery, fallow '80s discs, a contemplative Dylan ended the decade in a lower key and on a high note.
Ring them bells St. Peter
Where the four winds blow,
Ring them bells with an iron hand
So the people will know.
Oh it's rush hour now
On the wheel and the plow
And the sun is going down
Upon the sacred cow.





Every moment of existence seems like some dirty trick
Happiness can come suddenly and leave just as quick

[lojosang]

http://play.com/play247.asp?pa=search&searchtype=r2title&searchstring=bob+dylan&page=search&Go.x=0&Go.y=0

http://play.com/play247.asp?pa=search&searchtype=r2title&searchstring=wall+of+voodoo&page=search&Go.x=0&Go.y=0

Mitt bidrag i WoV-Dylan-skismaet på Off topic.

Jokke for LUSCOS!

[Asbjørn]

[]... la meg få sitere fra "VOW-søket":We could not find an exact match for 'wall of voodoo'. Below are the closest matches we could find.

[]

Mht Bobs så har jeg vel ca halvparten...





Every moment of existence seems like some dirty trick
Happiness can come suddenly and leave just as quick

[lojosang]

Merkelig stille fra denne JonR her nå, er det ikke? []

Jokke for LUSCOS!

[Lids]

Jo, generelt stille fra den fronten. Kanskje han lader opp til morgendagens happening i Oslo Spektrum. Mao, prioriterer å spille Ace of Spades, etc.

Thomas []

[Asbjørn]

FAKTISK så tror jeg det mest handler om at han er travelt opptatt på datafronten...

Om dette gjelder egenhjelp eller å bistå med sin medrivende kunnskap, ja, det skal jeg ikke si (...men jeg har jo mine mistanker ja...).



Every moment of existence seems like some dirty trick
Happiness can come suddenly and leave just as quick

[Asbjørn]

De siste høstene har det blitt spennende rundt Nobelprisutdelingen. Er dette året His Bobness får den??? (som regel tar det noen år fra en førsdte gang blir nominert til en kandidat får prisen...).
Jeg klipper fra wikipedia

Nobel Prize in Literature

Among the authors who are purportedly front-runners to be awarded the Nobel Prize in 2005 are Margaret Atwood, Philip Roth, J.D. Salinger, John Updike, and Bob Dylan. The nomination of Dylan has been met with some controversy, as it is unclear whether the definition of "literature" includes song lyrics. Several collections of Dylan's songs, however, have previously been published in book form as poetry.




Every moment of existence seems like some dirty trick
Happiness can come suddenly and leave just as quick

[Jon R]

Titt-titt. []

Jon R.

[Asbjørn]

DA er Dylanskulen i gang igjen. Sommerferien er finally over []

I bolk IV, sist vi var inne (se side 1), hadde His Bobness (dengang bare Bobby), nettopp ankommet New York. Det var vinter, iskaldt, og han saug inn inntrykk for fulle mugger...



BOLK V

Kvasihobo


Etter å ha traska rundt i snøslapset nokre timar mellom høge bygningar og gamle bilar (1961, sant?), såg han eit skilt der det stod "The Village" og ei pil bortetter. Som den landsens gut han var tenkte han at det var dit han skulle. Det han ikkje visste var at denne vesle bygda midt på Manhattan var sentrum for amerikansk folkemusikk på denne tida.

Greenwich Village var scenen for gutungar med losjakke, kjekk sjømannscap og antydning til bart. Dei spelte gjerne gratis rundt om på coffeeshop'ane. Somme betalte jamvel for å få lov.

Idola var mange. Amerikanske forfattarar som skreiv om Amerika; Walt Whitman, William Faulkner og alle beat-poetane: Kerouac, Borroughs, Cassady og kva dei no heitte. Og reisande musikarar med rare namn som ofte beskreiv ei eller anna funksjonshemming, som td. Blind Willie McTell eller One Legged Knut (jostedøl). Desse var kalla hoboar. Sjefar her var Leadbelly (blymage!) og Woody Guthrie.

Hoboane spelte og reiste for det meste i tome godsvogner (kven som høyrde på dei der er framleis uklart). Hobo-skikkelsen har vandra vidare i amerikansk populærkultur og reklame. Det er altso den gamle, lubne negeren som sit utpå porch'en og spelar banjo i vadmelsoverall og fortel kvite smågutar sanninga om livet.

Desse hoboane var bærarar av ein musikkarv som ytterst sett stamma både frå Europa og Afrika. Tekstane deira handla gjerne om at livet var kraftig oppskrytt og at det meste var for jevlig.

I The Village bar ungdomane frå middelklassen tradisjonen vidare ved å synge dei same sangane på nye måtar. Bob, som var ein rockar frå landsbygda, visste mest ikkje kva han skulle gjere med karrieren sin. Little Richard var so visst ikkje eit idol i The Village.


Bob prøvar ut cool'en




[/quote]

You say my eyes are pretty and my smile is nice
Well, I'll sell it to you at a reduced price

[Asbjørn]

Og me haster vidare. Myyykje å ta att, ette ferien...





BOLK VI

Krigsmeisterane

"Nei, her må det gå an å finne på noko nytt",
tenkte Bob. Då gjorde han noko som til då hadde vore
heilt uhøyrt; han byrja å skrive tekstane sjølv.
Føre seg, som han var, skaffa han seg den nødvendige
bunaden (sjå bolk V), skreiv ein song om Woody Guthrie
og med eitt var han "in".

Bob hadde laga eit nytt omgrep: singer/songwriter.
Andre kom etter med vekslande hell; Pete Seger,
Ramblin' Jack Elliot osb.

Bob var ein god seljar. Han kjende publikum og greidde å kombinere hoboen si trøystesløyse med aktuelle tema som "krig og fred og slikt". Det mest nærliggjande på den tida i so måte var USA sitt engasjement i Korea. Sangar som Masters of War, A Hard Rain's gonna Fall og With God on our Side skaffa han backstagepass hjå St. Peter saman med Ghandi, Martin Luther King og alle dei andre fredsduene.

Men Bob fekk med dette ein rolle han mislikte
og tenkte: "no må noko nytt gjerast".  
- Plate å merke seg: The times they are a-changin', 1963.


Bob og Joan Baez



You say my eyes are pretty and my smile is nice
Well, I'll sell it to you at a reduced price

[lojosang]

Jeg må si jeg er overrasket over at Bobben skal ha overtatt kroppen til en tykkfallen neger med vadmelsoverall!

Jokke for LUSCOS!

[Jon R]

Så, hvordan er egentlig sexlivet til denne Bob? Rikt som Smitheys? Stusselig som Enrique & Bjørn-Marius? Midt i mellom?

Jon R.

[Asbjørn]

quote:Originally posted by Jon R

Så, hvordan er egentlig sexlivet til denne Bob? Rikt som Smitheys? Stusselig som Enrique & Bjørn-Marius? Midt i mellom?

Artig at du spør... []

Det har nok vært av det rike slaget...

Dylan og damene

Sladder-journalistikk! Joda, du kan sikkert si det. Men damene har nå engang vært viktig i Dylans diktning, og da er det også greit å gå gjennom hvem som er hvem. Selv om Rune Rudberg sikkert skryter på seg flere, har det vært atskillige kvinner i Dylans liv. Jeg har hentet opplysninger i flere av biografiene om vår mann, men jeg har rappa det aller meste fra det britiske rock-magasinet Q og dets superbe spesialutgave "Maximum Bob". Her er de viktigste damene.


Bob Dylan og kona Sara Lowndes på tur til Niagara Falls i 1975. Dette og flere andre bilder er hentet fra Bob Dylan 2000.

Echo Helstrom

Echo Helstrom slik hun presenteres i On the Tracks 15.
Echo var Bob Dylans high school-kjæreste. Blond og vakker - ble av mange kalt Minnesotas Brigitte Bardot. Hun var arbeiderklassejente og leste Steinbeck. Da de møttes igjen til 10-årsjubileum fra skolen, måtte Dylan skrive autograf til henne. I dag jobber Echo Helstrom som skuespiller i Los Angeles.


Bonny Beecher

Bonny  Beecher - en gang var hun Girl of the North Country
Bob møtte Bonny på universitetet i Minnesota i 1960, og Bob var nok mer forelsket enn Bonny. Jenta kom fra en middelklassefamilie i en av Minneapolis' forsteder, og det var hun som stod modell for "Girl of the North Country". I dag bor hun i San Francisco, er gift med Hugh Romney og jobber som skuespiller.

Suze Rotolo

Suze Rotolo var sammen med Bob Dylan den første platetida.
Nå begynner det å bli viktig. 20 år gamle Bob møtte 17 år gamle Suze i 1961. Jenta kom fra en venstreradikal familie og likte poeter bedre enn filmstjerner. Hun ble en viktig påvirkningskraft i den første fasen av Bobs karriere. Hun dukker opp i sanger som "Boots of Spanish Leather", Don't Think Twice,   "Tomorrow is Such a Long Time" og "Simple Twist Of Fate".
De flyttet sammen i West 4th Street i New York og holdt seg mest for seg selv. Dylan var i ferd med å bygge opp et litt sært image - til "svigermors" fortvilelse. Hun kalte ham bare "Twerp". De hadde en pause mens Suze var ni måneder i Italia, og da hun kom tilbake, ble forholdet aldri det samme. Hun stilte imidlertid opp på coveret til "Freewheelin' Bob Dylan". De skilte lag og snakket ikke sammen før Bob ringte henne midt på 70-tallet. Da ville imidlertid ikke Suze ha noe med ham å gjøre (noe hun senere angret på).

I dag er hun gift med en filmregissør og bor i New York. Til tross for mange bitre følelser, har hun i seinere tid sagt at hun tross alt er ganske stolt over å ha inspirert Bob Dylan til så mange av hans tidlige sanger.



Marianne Faithfull

Marianne Faithfull prøvde seg, men ble kastet ut fra hotellrommet på Savoy
Hun får bare være med fordi hun er kjent (og fordi Q er et meget britisk blad). Hun møtte Dylan da han var på turné i England. Hun var gravid, men følte en "dyrisk tiltrekning" til det hippeste menneske på jorda i 1965. Hun ble med ham på hotellrommet på Savoy og prøvde ifølge henne selv å se vakker ut. Han bare satt og stirret på henne. Til slutt hentet han fram låtene som skulle havne på "Bringing It All Back Home" (den plata som i din platesamling sikkert heter Subterranean Homesick Blues"). Han spurte henne hva hun syntes, men hun klarte ikke å svare. Han reagerte med å rive i stykker et dikt han hadde laget om henne og kastet henne ut.
Marianne Faithfull har siden fortalt at "det verste for meg var ikke at vi aldri fikk hoppet til sengs sammen, men at jeg aldri fikk lest det diktet".

Joan Baez

Kongen og dronningen av folk music: Bob sammen med Joan Baez.

Jo mer jeg har lest om forholdet mellom Bob Dylan og Joan Baez, jo mer sikker blir jeg på at Joan aldri har vært noen virkelig kjæreste for Bob. Mens Joan Baez åpenbart var forelsket i Bob, virker det som om han stort sett har brukt hennes berømmelse til å komme seg fram. For Joan Baez var et større navn enn Bob Dylan da de begynte å synge sammen. De møttes i 1961 og ble sammen etter at forholdet mellom Suze og Bob begynte å skrangle i 1963. På Newport Folk Festival annonserte Baez "Don't Think Twice, It's Alright" med at dette var en sang om et kjærlighetsforhold som hadde vart altfor lenge. Suze var blant publikum, reiste seg og forlot stedet rasende. I løpet av kvelden hadde Baez løftet Dylan fra å være kultfigur til å bli megastjerne. Baez ville at Bob skulle fortsette å være protestsanger, men han var allerede på full fart mot rocken. Da hun ble med ham til London, var han for lengst passert henne i popularitet, og hun håpet at han skulle gjøre henne kjent i England. Han ignorerte henne imidlertid totalt, og hun skjønte at forholdet var over da hun en dag møtte en annen kvinne i døra: Sara Lowndes.

Baez fortsatte å synge Dylan-sanger, og hun laget også en legendarisk sang om forholdet til ham, "Diamonds and Rust". Midt på 70-tallet begynte de å gjenoppta et profesjonelt forhold, og Baez ble med ham både på Rolling Thunder Revue-turneen og på filmprosjektet "Renaldo and Clara". Baez er fortsatt plateartist og fikk bra kritikker så seint som i 1997 da hun ga ut "Gone From Danger".

Dana Gillespie

Dana Gillespie - får være med under tvil
Jeg ser at enkelte har henne med som en av Dylans damer, og hun får bli med i min oversikt  under tvil. Da han møtte henne, var hun 16 år, særdeles barmfager og lovende blues-sangerinne i London. De forble venner, og i 1973 oppsøkte han henne da hun holdt konsert i New York. 15 år seinere ba han henne bli med på turné.

Sara Lowndes

Sara Lowndes var den som ble gift med Bob Dylan. Her på middag i 1975.
Sara er den dama som har vært aller viktigst for Bob Dylan. Egentlig heter hun Shirley Noznisky, og hun hadde en fortid som Playboy-bunny. Da hun møtte Dylan i 1964, hadde hun allerede vært gift med Hans Lowndes og hadde datteren Maria.

Den store romansen oppstod i 1965, og allerede 22.november samme år giftet de seg. Hun var blitt gravid (Bobs første sønn, Jesse, var på vei), og paret slo seg ned i Woodstock. De fikk videre barna Anna, Samuel og Jakob, men midt på 70-tallet begynte forholdet å gå mot slutten. Bob var langt fra den perfekte ektemann, og rusproblemene ble bare større og større. Sara tok omsider ut  skilsmisse i 1977 og hevdet at Bob også hadde blitt voldelig i fylla. Det tok mange år før Sara og Bob kom på talefot igjen, men i dag har de et godt forhold. I 1983 snakket de til og med om å gifte seg igjen. De lot det bli med tanken, og i dag bor Sara "komfortabelt" i Los Angeles etter å ha blitt godt tilgodesett i skilsmisseoppgjøret.

Ettersom Sara og Bob tilbragte mange år sammen, har hun selvsagt påvirket mange av hans sanger. Og i motsetning til de andre kvinnene får Sara sin sang - så tydelig som det går an i "Sara" på "Desire"
Bob har senere uttalt "Marriage was a failure. Mother and father was not a failure." Noe både sønnene Jacob (Grammyvinner i 1998, samme år som faren) og Jesse (American Pie 3) offentlig har samtykket i.

Bob og Sara - alltid lykkelige etter åpningen av julegaver?



Farida McFree
Dette er dama som Dylan søkte trøst hos etter det bitre bruddet med Sara. Farida var ansatt i familien Dylan for å ta seg av barneflokken gjennom "musical healing", og hun tok kontakt med Bob som på dette tidspunktet befant seg langt nede. Hun ble hans viktigste samtalepartner, og etterhvert også hans kjæreste. Sara likte dette særdeles dårlig, og da Sara og Bob møttes i retten, var det en forutsetning for at Bob fortsatt skulle få ha kontakt med ungene at han lovet å aldri mer treffe Farida McFree.

Mary Alice Artes
Dama som førte Dylan ut i kristen-perioden. Hun dukket opp i sanger som "Precious Angel" og "Slow Train", og det var hun som var "Queen Bee" fra "Steet Legal". En av Dylans musikere, David Mansfield, karakteriserte henne som ei dame som kunne være "virkelig sexy", samtidig som hun kunne være "den perfekte jødiske hustru". Dylan kjøpte visstnok en forlovelsesring til 25.000 dollar til henne tidlig i 1980. Samme år skrev Dylan "The Groom's Still Waiting at the Altar"… Hun dro tilbake til østkysten og fortsatte sin skuespillerkarriere.

Clydie King

Bob Dylan sammen med Clydie King i platestudio februar 1980. Foto fra On the Tracks 18.

Clydie og Bob var et underlig par. Hun var en av de beste gospelsangerinnene på 70- og 80-tall, stor, svart og hamburger-spisende, Bob var liten og tynn. Bob møtte henne i en av hans mest sårbare perioder etter bruddet med Mary Alice, og kompisene mente at en sjefete Clydie var akkurat hva Bob trengte på den tida. Han hadde mange kortvarige forhold med sine stadig skiftende kordamer, men Clydie var helt klart favoritten. Hun hadde sunget sammen med Lynyrd Skynyrd, Elton John og Rolling Stones (Exile on Main St), og hun ga også ut albumet "Brown Sugar" i 1974. I 1982 spilte Bob og Clydie inn en plate med duetter, men albumet er fortsatt ikke utgitt. De fikk et barn sammen, men skiltes i 1985 da Bob kastet øynene sine på Carole Childs. Bob har fortsatt kontakt med barnet.

Carolyn Dennis
Bob var en reim etter sine kordamer, og Carolyn var en slik for Bob på tidlig 80-tall. Hun sang på "Slow Train Coming", og det resulterte i mer enn plate. Ifølge den uautoriserte biografien til Howard Sounes var Bob og Carolyn hemmelig gift i årene 1986 til 1992, og de fikk også ett barn sammen.

I april 2001 bekrefter Carolyn både giftermålet og barnet, men hun avviser resten av opplysningene i biografien. Deres nå 15 år gamle datter heter Desiree Gabrielle Dennis-Dylan. Paret bestemte seg for å holde ekteskapet hemmelig av hensyn til barnet. De ville at jenta skulle få en normal barndom, og Bob Dylan stod heller ikke oppført som far på fødselsattesten.

Bob og Carolyn var enige om at Desiree skulle få muligheten til å velge farens navn når hun var moden nok til å ta en slik avgjørelse, og det gjorde hun da hun var 13 år. - Bob har vært en fantastisk og aktiv far for Desiree, sier Dennis til et nyhetsbyrå, og hun avviser at han har forsøkt å gjemme bort datteren.

Carole Childs
Regnes i dag som Bobs "førstedame". Hun jobbet i Geffen Records og møtte Bob i sønnen Jakob Dylans (fra Wallflower) bar mitzvah. Dama er fra New York, og har holdt ut med vår mann til tross for hans tilsynelatende lunkne interesse for trofasthet.


Bob og mamma Beatty Rutman fotografert i 1997. Moren døde i januar 2000 - 84 år gammel. Hun har bl.a. figurert i Mama, You've Been On My Mind.

Det var dette du lurte på, Jon  []







You say my eyes are pretty and my smile is nice
Well, I'll sell it to you at a reduced price

[h.b]

mens det er et program til ære om Dyland på SVTV 1 mandag kveld.

[Asbjørn]

Håkon, det sies at nrk/nrk2 snart skal vise bbc2-serien i små "episoder"... altså om årene 61-66. Jeg fikk dvd'en i går og har selvfølgelig rukket å se gjennom de 3,5 timene... Lite "nytt" for oss Dylanologer, but still great []


Vel, over til "skulen" og forfatter Ragnvald Winjum...
BOLK VII

Rockar på nytt

På folkemusikkfestivalen i Newport, sommaren 1965, var det fullt av salige eks-beatnicks og pre-hippiar og nokre som berre var dritande fulle. Men alle hadde dei ein ting felles: Dei hadde tenkt seg på Bob Dylan-konsert! Dei siste par åra hadde Bob og Joan Baez veksla om å stå øverst på plakaten ved slike tilstellingar. No var Bob øverst. Då Baez var ferdig med settet sitt introduserte ho "The King of Folk Music".

Inn kom Bob. I svart dress og med elektrisk gitar. Dei som var der seier det såg rart ut. Kollektivt hakeslepp utover heile plenen. Dei peip. Bob svarte med:"Play f**kin' loud!" til musikarvenene sine. Og det var vel omlag det tøffaste ein kunne seie på ein folkemusikkfestival i 1965. Bob og bandet - Paul Butterfield Bluesband - høvla seg gjennom 3 songar før Pete Seeger fann ei hekksaks (kvar i helvete han fekk den frå er ei av rockhistoriens store gåter) og fekk klypt av straumen til PA-anlegget.

Bob tok livet av heile folk-bølgja i løpet av nokre minuttar. Han måtte tåle mykje ukvemsord etter det nye karrieretrekket. I pressa vart han samanlikna med Judas og Quisling og slike. Svaret hans var: "Dei får pinade' feia for eiga dør før dei snakka!" Dette forstod sjølvsagt ikkje pressa noko av, som ventande var.

 

Bob og dei elektriske venene hans.

I studio gjekk det mykje betre og plater å merke seg er: Bringing it all Back Home (1965), Highway 61 Revisited (1965) og særleg Blonde on Blonde (dobbeltalbum) (1966).
At desse tre pålane i rockehistorien blei utgitt med 14 månaders mellomrom gjer ikkje prestasjonen mindre...




You say my eyes are pretty and my smile is nice
Well, I'll sell it to you at a reduced price

[Asbjørn]

I kveld sparker Bob igang en ny turné. 31 konserter på 6 uker (helt vanlig tempo for ham!).

Og da må det tippes []
Sommerens turné gav en imponerende 8. plass worldwide for Bergen Dylan Society (blant 294 likesinnede lag, knivskarp konkurranse!).
Individuelt kom jeg på 203.plass (av ca 2000) med en 16.plass etter første uka som det beste...).

Og ja, det tippes jo på hvilke sanger som synges... []

PS! I morgen står Oslo for tur!


...men det var skoletimen:



BOLK VIII

Bondegut


Bob og Triumph 650 Bonneville ute etter kråkene.

Den 29. juli, 1966 (sannsynlegvis i høve eittårsdagen min), var Bob ute på sin Triumph 650 Bonneville og køyrde. Nokre kråker dreiv og tyleflaug framføre han. Brått gjekk det gale. Kor gale det eigentleg gjekk er det ulike historiar om. Alt i frå at han veiva vekk kråkene - "Kom dikka te' helvete vekk", eller noko slikt - og køyrde fint vidare - til at han daua der og då. Noko midt i mellom er vel truleg. Denne ulukka er i alminneleg Dylanologi kjend som "ulukka".

I alle høve vart Bob borte frå turnélivet i åtte år!
No var det familieliv (kona, Sara, hadde triste auger og eks-mannen stamma frå Nederland. Sad-Eyed Lady of the Lowlands er om henne), katt & kaniner og ungar i hopetal (vel, iallefall fire). Sannsynlegvis ogso Volvo stasjonsvogn.

Her på garden, i nærleiken av Woodstock, skriv han sangar om nemde emne. Han og dei nye leikekameratane hans, The Band, leigde seg ei stor, rosa løe (Big Pink, stygg som berre fan) og spelte og drakk. Desse drikkevisene var det første innan musikkbransjen som vart emne for bootlegging (ein del av dette vart bootlegalisert i 1975 som The Basement Tapes).

Det rolege "familielivet", stort sett saman med kona og The Band, varde fram til omlag 1974. Innimellom kom det nokre merkelege plater, td medan USA bomba frå seg i Vietnam gav countrycrooneren Bob ut plata Nashville Skyline og opptrådde på tv saman med Johnny Cash.

Bob og Johnny koser seg...

Cash har i grunn vore eit tema som har oppteke Dylan gjennom heile karrieren.
Plater å merke seg: John Wesley Harding (1968), New Morning (1970) og særleg Planet Waves (1974).







You say my eyes are pretty and my smile is nice
Well, I'll sell it to you at a reduced price

[lojosang]

Jeg finner det pusig at det er The Man in Black som sitter til høyre i bildet...

Jokke for LUSCOS!

[Asbjørn]

quote:Originally posted by lojosang

Jeg finner det pusig at det er The Man in Black som sitter til høyre i bildet...

Jokke for LUSCOS!

Men, Lojo, Mannen i svart har jo et hjerte av gull (ehh, hadde...).

Bob har vært i landet, og, to tell the truth, jeg turde ikke reise!

Det er alltid et sjansespill hvordan konsertene blir. Bobs konserter er alltid slik at han starter på en låt, gitaristen følger fingrene, plukker akkordene og viderebringer det til resten av bandet. Slik oppdager de hvilken låt som nå kommer (f.eks. fra Sveriger-konserten til Oslo dagen etterpå ble 13 av 17 sanger byttet ut, spennende saker!).
Men Bob måå visst gjøre det slik, både for å holde musikerne på hugget slik at låten alltid blir "ny" og en får ut det umiddelbare. Og det er nok en måte å kunne spille de samme låtene selv etter 43 år On The Road.

Siden 1987 har han hatt 100-140 konserter i året! På folkemunne hetter det fortsatt "The Never Ending Tour" selv om den offisielt tok slutt etter '88.

Men ja, jeg kunne visst trygt tatt turen til Oslo. Den konserten ble bra []



You say my eyes are pretty and my smile is nice
Well, I'll sell it to you at a reduced price

[Asbjørn]

Hvilken anmeldelse jeg skulle velge ut, ble litt av en nøtt. Heldigvis er det slik at aviser sender sine mest skriveføre folk til Dylans konserter, så det pleier å bli bra lesbart []

Men her er iallefall Puls og Arild Rønsen:



Historisk, Dylan!

(Oslo/PULS): Hvilket privilegium det er, å leve samtidig med Bob Dylan. Tirsdag nådde hans Never Ending Tour Oslo, og det er bare å takke og bukke. Jeg har gjennom åra sett ham mange ganger, og opplevd både gode og mer tvilrådige stunder - men dette var way beyond all exptectations. En konsert som gjør terningkast seks til en vits.

Han har for lengst runda 60, og har levd over halvparten av sitt liv som ikon. Talsmann for en hel generasjon? Sjøl er han så dritt lei av stempelet at han roper så høyt han kan - hver gang han finner grunn til å hviske til en journalist - at jeg er faen ta meg ikke talsmann for noen andre enn meg sjøl, og knapt nok det!

Til Oslo kommer han i en uniform som synes designa i den amerikanske borgerkrigen, pluss en svart hatt av mer utydelig opphav. Jeg syns han ser helt latterlig ut. Men det er ikke viktig. Det vesentlige er at han har med seg et Never Ending Tour Band som er så bra at det er til grine av.

To jenter i femtiåra jeg havner i kø sammen med ut av Oslo spektrum mener det stikk motsatte. "Det verste jeg har hørt! Bob Dylan som dansband-musiker! Ugh!"

De hadde ikke skjønt bæret. De skjønte ikke at Dylan hadde med seg verdens americana-band! De spiller shuffle og swing, akkurat like fint som de spiller rock'n roll - og plain rock.

Ved vårt forrige møte, var jeg en smule frustrert. Det er alltid kult å se Bob Dylan, men nå var alt... alt for mørklagt. Det er beundringsverdig å kle sine egne klassikere i nye og vanskelig gjenkjennelige arrangement, men det går liksom ei grense. Den går et stykke før det stadium der du ikke drar kjensel på "Like A Rolling Stone" før han lander i siste refreng.

I Oslo Spektrum, oktober 2005, gjør han alt helt annerledes. Han har ikke helt lagt av seg en innimellom sjenerende vane med å frasere opp i slutten av alle tekst- og melodilinjene. Men slik han nå gjennomfører øvelsen, blir den bare sjarmerende, og på godmodig vis lattervekkende.

Han åpner med "Maggie's Farm", og jeg finner ansiktet til en anmelderkollega gjennom mange år. "Yes!" sier vi, og vender tommelen opp - som om vi allerede har skjønt at dette kommer til å bli en legendarisk aften.

Kan Bob Dylan spille munnspill? Ja, han kan det. Han spiller munnspill akkurat på samme vis som han synger. Han kan det, og han kan det ikke. Han spiller enkelt og flatt, samtidig som han spiller genuint elegant. Første gang han viser det, er i country-kledde "Tell Me That It Isn't True".

Han sklir over i "Lay Lady Lay", og dette er ikke bra. Det er himmelsk. Don Herron, steelgitaristen, viser hva han duger til, og utover i konserten forsterkes inntrykket av bandet gjennom glitrende og ikke minst tilstedeværende prestasjoner av gitaristene Denny Freeman og Stu Kimball. Dylan gir dem så stort rom at de stundom tillates hver sin solo, i én og samme låt.

Men som oftest står ensemble-spillet i sentrum. "Most Likely You Go Your Way And I Go Mine" innledes med en lengre instrumental del, som absolutt alle andre band ville toppa med et solo-instrument. Ikke Dylan. For er ikke akkordene fine nok i seg sjøl, kanskje?

Reint scenisk skjer ingenting av det man vanligvis forbinder med en konsert i dette formatet. Ingen videoskjermer; ingen animasjoner; ingen griser på trinser; ingen oppblåsbara barbara'er. Bare Bob Dylan. Og bandet. Foran et sceneteppe opplyst som av en stjernehimmel.

Har jeg glemt å nevne grunnkompet? George Recile (trommer) og Tony Garnier (bass) er stødigheten sjøl. Ikke som Sly & Robbie akkurat, men like på plass, og mye mer varierte i sin uttrykksform.

Det samme kan ikke sies om Bob Dylan sjøl, der han - etter sigende på grunn av ryggplager - har plassert seg sjøl stående bak et elpiano. Han er mer eller mindre på plass, men veldig oppfinnsomt er ikke det han foretar seg. Men det funker.

Det tok et drøyt tiår fra han skreiv den til han første gang framførte den, men nå er den standard i et "normalt" Dylan-sett - i den grad det går an å benytte et sånt begrep, om en artist som nærmest skifter låtliste underveis: "Blind Willie McTell". Hvilken låt! Og hvilken versjon vi får!

Jeg tar meg i å tenke: "Tenk å være Bob Dylan!" Oppleves det kanskje absurd, å bli tilbedt på denne måten? Antageligvis - men han har skylda sjøl: Du lager ikke "Ballad Of A Thin Man" uten at det setter spor.

Lydbildet er hele tida oversiktlig, og det er aldri vanskelig å høre hvilken sang han drar i gang. Vi får "Highway 61 Revisited", vi får "Positively Fourth Street" og "Don't Think Twice It's All Right", avløst av nyere schlagere som "Summer Days" og "Tweedle De & Tweedle Dum".

Jeg venter forgjeves på "Like A Rolling Stone", men får en erstatning jeg kan leve med. Jeg har alltid ment at Jimi Hendrix gjorde den ultimate versjonen av "All Along The Watchtower". Nå er jeg ikke lenger så sikker. Saken er at Stu Kimball i The Never Ending Tour Band er nær ved å planke Hendrix' gitarspill. Det låter bare såååå fett!

Sangen består av bare tre akkorder (C-moll, Bb-dur, Ab-dur), men Dylans band gjør alt de kan for å "glemme" de to siste. Faktum er at de framfører hele låta til akkompagnement av noe som ligner én akkord. De to andre er der, men ikke mer enn at vi bare aner dem. Resultatet er... hårreisende! Grensesprengende bra! Og det med en låt som er nærmere 50 enn 25 år gammel!

Er det rart Timbuktu har rappa den, med hud og hår? Hør litt ekstra nøye etter neste gang "Det Löser Sej" går på radioen, og du vil fort oppdage at den aldri hadde sett dagens lys - om ikke Bob Dylan hadde lagd den.

Slik skulle det meste være sagt, om en artist som tilsynelatende aldri slutter å bedåre, begeistre - og altså irritere. Og tro meg, mine damer - han er faen ta meg ingen dansband-musiker!
Arild Rønsen





You say my eyes are pretty and my smile is nice
Well, I'll sell it to you at a reduced price

[Asbjørn]

...og også Vårt Lands anmeldelse er rimelig leseverdig:

Magisk Dylan

Du veit aldri når Bob Dylan kan slå til med ein kanonkonsert. Oslo Spektrum vart eit plutseleg høgdepunkt på Dylans uendelege turné.

av Alf Kjetil Walgermo



Kven andre enn Bob Dylan kan bytte ut tolv låtar frå ein konsert til den neste? Med et enormt, opplyst fløyelsteppe som eneste kulisse erobret Bob Dylan Spektrum i går. Konsertene samme sted i 2000 og 2003 blekner mot det Dylan presterte i går.



Ã… gå på konsert med Bob Dylan kan for mange fortone seg som eit sjansespel. Dei som kjenner artisten berre frå platene han har gitt ut, risikerer å bli skuffa. Kor er alle melodiane? Og høyrer vi kva han syng om?

Det morosame er at Dylan i dag kan kritiserast for akkurat det same som då han gjekk frå akustisk til elektrisk midt på 1960-talet. Publikum var den gongen i harnisk: Dei kunne ikkje oppfatte tekstane hans, og låtane var berre bråk.

Men Dylan har aldri vore ein «serviceminded» artist. Han er ein fri kunstnar. Ja, kven andre er så fri i forhold til sitt eige material? Dylan tolkar sine eigne låtar på så nye måtar at sjølv hardbarka Dylan-lyttarar må spisse øyra av og til for å finne ut kva det er han spelar.

Ikkje minst fordi Dylan har eit utval på fleire hundre eigne låtar. Og nesten ingenting er «dødt» material. Plutseleg kan det dukke opp ein låt som han ikkje har spelt på tjue år. For Dylan-entusiastar er spenninga ved settlista ein tilleggsfaktor til det reint musikalske. Mange av oss er med på ei nørdegreie som heiter Dylan Pool, der vi tippar kva slags låtar som blir mest spelt i løpet av ein turné. (På konserten i Oslo fekk eg «fem rette» og kom på 177. plass av 2259.)

Kven andre enn Bob Dylan kan bytte ut tolv låtar frå ein konsert til den neste? Dei einaste låtane Dylan tok med seg frå europaturnéopninga i Stockholm var «Tweedle Dee & Tweedle Dum», «Summer Days», «All Along the Watchtower» og «Highway 61 Revisited». Resten av låtane var nye. Det er så godt som ingen andre artistar som gjer dette – eller kan gjere det.

Kvalitet.
Men det hadde sjølvsagt vore stussleg dersom det ikkje hadde vore kvalitet over låtane Dylan spelte, dersom heile Bob Dylan var redusert til kvantitet.
Så er heldigvis ikkje tilfelle.

Visst kan fyren ha dårlege dagar. Konserten i Oslo for to år sidan vart ein liten nedtur for meg. Det glimta ikkje ordentleg av verken artist eller låtar, Dylan ved el-pianoet såg ut som ein knark ved rullatoren. Meldingane frå Stockholm måndag var heller ikkje all verda.

Kor annleis var det ikkje på tysdag! Allereie frå pangstarten med «Maggie's Farm», høyrde vi ein artist som på ingen måte har lagt inn årene. På neste låt, «Tell Me That It Isn't True», finn han også fram munnspelet og stiller seg med brei beinføring midt på scena. Han snerrar fram «I'll Be Your Baby Tonight», før han kjem med ein konsertmelodisk versjon av «Lay, Lady, Lay». Ein kan ikkje forvente seg at Dylan skal følgje sine eigne opphavlege melodilinjer. Det viktigaste er at tolkingane hans ikkje framstår som uinteresserte.

Mystisk.
Og det var ein inspirert Dylan som stod på scena i går. Til dømes fekk vi ein meisterleg mystisk versjon av «Blind Willie McTell», med ein drivande banjo-solo av steelgitaristen Donny Herron. Ein mystisk sfære prega også versjonen av «Ballad of a Thin Man».

Kanskje var det mange som sakna Dylan på gitar, men det slo meg i går at pianospelet hans til tider funkar svært bra. På sitt verste kan Dylan høyrast ut som ein aggressiv femåring på tangentane, men på sitt beste driv han med høgst relevant pianospel innanfor sin sjanger. Han låg som regel lågt i lydbiletet, med nokre markerte utslag innimellom.

Sprut.
Etter ein lys og lett «Floater (Too Much To Ask)», kom ein sprutenergisk «Highway 61 Revisited», som kanskje var høgdepunktet for kvelden. No sprang også publikum fram mot scena.

Dylan roa ned igjen med «Positively 4th Street», og splitta «Tweedle Dee & Tweedle Dum» og «Summer Days» med klassikaren «Masters of War».
Så gjekk Dylan av scena – etter ein heidundrande kveld. Men kom inn igjen for å gi oss to perfekte ekstranummer i «Don't Think Twice, It's All Right» og «All Along the Watchtower». Då får vi berre tilgje han at han ikkje spelte «Like A Rolling Stone».

Nøgd. Så dansa Dylan av scena – som den ekte song- og dansmannen han er. For dette var ein kveld der Dylan baud opp til dans.


You say my eyes are pretty and my smile is nice
Well, I'll sell it to you at a reduced price

[Asbjørn]

Infidels, første Dylan-plate jeg kjøpte. Så ulikt alt annet... rart. Men til mer jeg spilte den, den "vokste" slik gode plater gjør.
Senere ble jeg mer & mer fasinert av tekstene. Og musikken som fulgte tekstene. Stilskiftene...

Og så var det Infidels. Det gikk raskt gjetord om alt som ikke var med på plata.

Det har vist seg senere, Dylan var i et vanvittig kreativt gjenge der på begynnelsen av 80-tallet. Mark Knopfler som var produsent var veldig fornøyd med innspillingene. Men han skulle ut på turné.

Da han langt om lenge fikk høre det endelige produktet, fikk han sjokk.

Hvor var Lord Protect My Child, hvor var Tell Me, hva med Foot Of Pride. Og fremfor alt, hvor var Blind Willie McTell...

På bootlegs-fronten fikk en raskt høre resultatet. Og BWM fikk raskt kultstatus som en av Dylans beste overhodet...

Hva syntes så sjefen sjøl? Nei, han var ikke helt fornøyd. Hadde ikke fått den til slik han egentlig ville...

Infidels har fått status som en helt OK sak i Dylan-katalogen, men som kunne vært hélt der oppe sammen med 60-tallsproduksjonen, Blood On The Tracks & desslike...

Vel,i '91, på 3CD-boksen The Bootleg Series, Rare & Unreleased kom Blind Willie McTell endelig i offisiell versjon. I dag spilles den faktisk ganske ofte på konsertene, bl.a. i Oslo...

Men har du hørt den?

Dét unner jeg deg!

Klikk deg inn på denne mp3-siden og litt nedenfor halvveis finner du Blind Willie McTell. Noe av det beste Dylan har skrevet!

Og det er ikke mine ord.

Her synges det blues, her fraseres det som bare Dylan kan... og først etter ca ett-to minutter "våkner" låten og blir stooor...



Teksten:

Blind Willie McTell
Seen the arrow on the doorpost
Saying, "This land is condemned
All the way from New Orleans
To Jerusalem."
I traveled through East Texas
Where many martyrs fell
And I know no one can sing the blues
Like Blind Willie McTell

Well, I heard the hoot owl singing
As they were taking down the tents
The stars above the barren trees
Were his only audience
Them charcoal gypsy maidens
Can strut their feathers well
But nobody can sing the blues
Like Blind Willie McTell

See them big plantations burning
Hear the cracking of the whips
Smell that sweet magnolia blooming
(And) see the ghosts of slavery ships
I can hear them tribes a-moaning
(I can) hear the undertaker's bell
(Yeah), nobody can sing the blues
Like Blind Willie McTell

There's a woman by the river
With some fine young handsome man
He's dressed up like a squire
Bootlegged whiskey in his hand
There's a chain gang on the highway
I can hear them rebels yell
And I know no one can sing the blues
Like Blind Willie McTell

Well, God is in heaven
And we all want what's his
But power and greed and corruptible seed
Seem to be all that there is
I'm gazing out the window
Of the St. James Hotel
And I know no one can sing the blues
Like Blind Willie McTell
 

Copyright © 1983 Special Rider Music  


Was she a child or a woman, I can't say which,
from one to another she could easily switch

[Jon R]

Bare undrer: Hvordan har det seg at denne tråden tåler en telefonkatalog med informasjon på hver side? Vil ikke side 3 snart være mettet med svada om denne Bob? [}:)]

Jon R.

[Per-Stian]

Dylan sin siste konsert i Spektrum var av meget høg kvalitet. Då tenkjer eg ikkje spesielt på vokalen, men bandet og formen t hovudpersonen sjølv. I motsetnad t konserten han heldt i Oslo for to år sidan, var lydbiletet klårare og betre denne gongen. Sist gong verka Bobby tydeleg svak og bandet spelte noko "grautete" rock.

6'aren i Dagbladet va kanskje i overkant bra medan 4'aren i VG va noko underdrevet. Eg vil konserten ein klår 5'ar!

[Asbjørn]

Da er det vel på tide med en ny skoletime... []



BOLK IX    

Blod i sporet


Bob og Joan på sigøynerturné


Etter år med gardsbruk og slett husdyrhald
(Bob var ikkje so ivrig i slåtten heller) vart
han smålei.

Dessutan tek det som kjent på å vere
levande legende.

Historien gjentek seg (jfr. bolk II); ein dag
traktoren stoppa for han tenkte han: "Helvete heller,
no vil eg ha meg jetfly og Cadillac. Nett so Elvis!"

Han tok med seg ho med dei triste augene og ungane,
og flytte attende til the Village i New York.

Det tok ikkje lang tid før han angra. Huset deira
fekk aldri vere i fred. F.eks. A J Weberman
skapte seg eit namn med den nye vitskapen;
Garbology! (...rote og grave i Bobs søppelbøtter).

Det beste ein kan seie om musikkscenen i New York i 1974
var at discoen enno ikkje var oppfunnen. Bob vart motteken
som ein Messias og frelsar for ein musikkbransje på tomgang.
Han trefte att dei gamle læresveinane
(...jadå, dei var omlag tolv).

Ein kveld dei var samla i skjenkestova
"The Other End" var det ein som sa:
"Kva no?".

Det tykte Bob var eit rimeleg spørsmål.

Etter nokre dagar visste han det!
Han kalla dei til seg og sa:
"Me skal på campingtur!"
.


Bob på campingtur

Omlag slik starta verdenshistoriens mest vidgjetne turné (om ein ser bort frå Jesus sin): "The Rolling Thunder Review". Hobo var ut. No var dei sigøynerar. Og reiste deretter. Utandørs konsertar, sirkusartistar, tryllekunstnarar og andre kunstnarar.
I smekkfulle lastebilar fòr dei rundt i Nord-aust-statane vinteren 75-76, konsertane vart annonserte berre dagar i førevegen. Fullstappa blei dei...




Bob  tenkjer på
toalettilhøva under
Rolling Thunder-turnéen.




Familielivet var det, som ein må forstå, so som so med under slike tilhøve. Då Bob under ein konsert skulle presentere kordamene sine gjorde han det slik: "My ex-wife, my next wife, my girlfriend, and my fiancee". Ein god gut!

Plater å merke seg: Blood on the Tracks (1975, den beste av dei alle!), Desire (1975) og konsertplata frå the Rolling Thunder Review: Hard Rain (1976).






Was she a child or a woman, I can't say which,
from one to another she could easily switch

[Jon R]

.....og downloads tips om Bobber`n er vel for mye forlangt? ( se egen tråd)

Jon R.

[lojosang]

Personlig har jeg fortsatt ikke kommet over at The Man i Black sitter i khakidress, men Byggmester Bob stiller i, ja nettopp, svart.

Jokke for LUSCOS!

[Asbjørn]

I tv-studio på tidlig 70-tall var det andre regler som gjaldt. Verten stile i hvitt slik skikken var, mens gjestene måtte stille i svart...

Er dette en god nok teori, Leif Olav...

Eller må jeg hoste opp noe bedre?



Was she a child or a woman, I can't say which,
from one to another she could easily switch

[lojosang]

I kåbbåibøker har jo helten alltid hvit hest, og skurken svart. Og i fotballen stiller jo det beste laget i hvitt (jamfør FKH og Leeds). Skurken i svart. Min hypotese går i den retning. []

Jokke for LUSCOS!

[Jon R]

Hvor mange GB med informasjon kan en side egentlig tåle, før den går over til side 4? Hvor lang tid skal det være naturlig å bruke på å scrolle seg nedover siden, når man bare har ISDN forbindelse? Er det egentlig den eldgamle Dell-maskinen jeg har på jobben, som bør klandres? Tåler tråden til Asbjørn dette presset? Hva mener egentlig gamle Bob om det hele?  [}:)]

Jon R.