Da Harry Kewell fikk sitt gjennombrudd på førstelaget høsten 1997, fremsto han som det største talentet klubben hadde fostret siden Cooper, Gray og Lorimer slo igjennnom tredve år tidligere.
Kewell hadde alt:
Fart, teknikk, overblikk, skuddfot og hodestyrke. Som andre virkelig store spillere kunne han opptre i posisjoner i alle lagledd - med glans!
Han fikk seks strålende sesonger på vårt førstelag. Og hadde han på tampen av sin tid i klubben opptrådt med et minstemål av anstendighet, og fremvist noe som lignet på respekt overfor fansen og klubben som hadde gjort ham til spilleren har var blitt, kunne han i dag, og til evig tid, blitt omtalt som en ekte Leeds-legende. Men han valgte altså - p.g.a sin egoisme og hensynløse grådighet - å opptre på en måte som antagelig har gjort ham til den mest foraktede ex-spilleren i klubbens historie.
Egentlig er det både trist og tragisk at forholdet Leeds-Kewell er som det er, men årsak og ansvar hviler i all hovedsak på Kewell selv.