En artikkel i dagens BT om ledelse (generelt, ikke nødvendigvis fotballrelatert):
http://innsikt.bt.no/forskjellen-pa-god-og-drittdarlig-ledelse/Forskjellen på god og drittdårlig ledelsePublisert: 2016-06-06 14:41 Sist oppdatert: 2016-06-06 15:36Forfatter:
Author Image
Stig-Erik Jakobsen
I en sportssending på NRK på slutten av 1970-tallet ble tipsene for kommende ukes tippekupong presentert. Det blir uavgjort mellom Leicester og Leeds, fastslo eksperten. Hvorfor? spurte programlederen. De begynner på samme forbokstav, svarte eksperten.
Jeg har grublet lenge på denne uttalelsen. Skal man ta den på alvor innebærer den at lag som har samme forbokstav også har sportslige og organisatoriske fellestrekk, og at de derfor vil ha en tendens til å presterte relativt likt. Utvikling for de to klubbene den siste tiden tyder ikke på at det er tilfelle. Leeds United er ‘worst case’ når man ser sportslige resultater opp mot ressursgrunnlaget, mens Leicester City er ‘best case’. Hvordan er dette mulige når eksperten forventet at de var jevnbyrdige? Sannsynligvis har det noe med ledelse, eller ‘corporate governance’, å gjøre. [1]
Utrolige Leicester
Leicester suksess og ligamesterskap har vært hyppig analysert den siste tiden. Det er kun tre klubber i premier league som har lavere lønnsbudsjett enn Leicester og de fleste spilleren er ‘rejects’ som er hentet for en billig penge fra andre klubber. Med et slikt utgangspunkt skal det ikke være mulig å bli ligamester, men Leicester klarte det likevel. Forklaringene som trekkes fram er blant annet en manager (Claudio Raniere), eller leder, med en inkluderende stil som etter at han ble ansatt i fjor sommer har evnet å bygge videre på og forsterke det klubben allerede var gode på. Her inngår blant annet et treningsopplegg med utgangspunkt i forskningsbasert kunnskap og dyrking av et sterkt kollektiv. I organisasjonslitteraturen understrekes det også at det er viktig at man unngår ‘forstyrrende faktorer’ og fokuserer på kjerneoppgavene. Det at Leicester ikke spilte i Europa inneværende sesong og at de tidlig røk ut av de hjemlige cupene resulterte i at de utelukkende kunne fokusere på ligaen. Videre har klubben en eier (Vichai Srivaddhanaprabha), som bidrar med nødvendige ressurser, men som er hands-off i den daglige driften. Et tydelig skille mellom eierskap og organisasjonsledelse er et viktig prinsipp innenfor ‘good governance’.
Elendige Leeds
Leeds sin ‘tragiske’ skjebne omtales også med jevne mellomrom, og da særlig av sportsjournalister med en forkjærlighet for de helhvite fra Yorkshire. Sesongen 2015/16 endte de nok en gang opp i midtsjiktet på nivå 2 (Championship), og klubben har nå tilbragt 12 sesonger utenfor toppdivisjonen. Dette er også en sterk prestasjon, men da med negativt fortrinn, gitt klubbens stolte tradisjoner og betydelige ressursgrunnlag. Leeds er Englands tredje største by (ca 750 000 innbyggere), den har et variert næringsliv blant annet med en sterk finanssektor, og det finnes kun èn profesjonell fotball klubb i byen. At klubben ikke evner å prestere sportslig må derfor knyttes til ‘governance’ eller styring av klubben. Mangel på økonomisk styring og overambisiøse ledere gjorde at klubben var nær konkurs på begynnelsen av 2000-tallet. Eierne som siden har vært inne har ikke evnet å bygge opp en ny organisasjon som kan sikre sportslig framgang. Nåværende eier Massimo Cellino overtok klubben i februar 2014, og i løpet av hans korte periode har klubben hatt 7 ulike managere. Cellino’s lederstil preges av uforutsigbarhet, trakassering av egne medarbeidere og intervenering på områder hvor han ikke har kompetanse (laguttak, spillerdisponeringer m m). Cellino er en ‘hands on‘ eier, og utøver et eier- og lederskap som i liten grad er forenlig med det å utvikle en moderne og kunnskapsbasert fotballorganisasjon.
Mest å lære av Leeds
Hva kan man så lære av disse to ‘ytterpunktene’? Organisatorisk læring forutsetter at vi har en forståelse for de faktorene som bidrar til utfallet, og samtidig poengterer Cyert og March i sitt klassiske arbeid fra 1963[2] at vi potensielt lærer mer når vi feiler enn når vi lykkes. Leicester har foreløpig kun hatt suksess i en kort periode, og slik suksess kan delvis være basert på ‘tilfeldigheter’. Det er også interessant å merke seg at lagets manager, Claudio Ranieri har vært manager på toppnivå i 30 år, men har aldri tidligere vunnet et ligatrofe. Leeds derimot har underprestert over lang tid, og da kan man i hvert fall ikke skylde på tilfeldigheter. Leeds er følgelig et godt (eller trist) eksempel på dårlig eller drittdårlig ledelse. Caset kan altså bidra med valid kunnskap om drift av fotballklubber, og da særlig hvordan de ikke skal drives. Samtidig har også organisasjoner en tendens til å bortforklare egne feil, og man skylder gjerne på forhold utenfor organisasjonen istedenfor å være kritisk til egne disposisjoner når man mislykkes[3]. Det at vi vet noe om årsakene til at organisasjoner som Leeds feiler er altså ingen garanti for at de ikke vil fortsette å gjøre de samme feilene.
Ble det uavgjort?
Hvordan gikk det så med kampen mellom Leicester og Leeds den gangen på slutten av 1970-tallet? De to lagene møttes tre ganger på Filbert Street (Leicesters hjemmebane) i ligaen i perioden 1975 til 1978 (de to påfølgende sesongene spilte Leicester på nivå 2). De vant en kamp hver, mens en endte uavgjort. Min hukommelse gjør det ikke mulig for meg å fastslå nøyaktig årstall for ‘tippetipset’, men om tipset skal ha noe for seg burde uavgjort som kamputfall være overrepresentert i møter mellom de to lagene. Tre år er en relativ kort periode for å vurdere dette, men om vi ser på alle møtene mellom lagene siden 1920 er det kun 27% som har endt uavgjort. Følgelig kan vi konkludere med at det å satse på lik forbokstav som ‘forklaringsfaktor’ både når man skal tippe kamputfall og når man skal vurdere de enkeltes lag sportslige og organisatorisk utvikling har sine klare begrensninger. Da er det mye mer fruktbart å analysere hvordan klubber ledes!
[1] Artikkelens tittel er inspirert av Kari Heggholmen sin bok «Fra dritdårlig til lærende lederskap» (Fagbokforlaget 2016). Heggholmen er ansatt ved Høgskolen i Bergen som forsker og foreleser innenfor ulike ledelses- og organisasjonsfag.
[2] Cyert, R.M. og March, J.G. (1963): A behavioral theory of the firm. Prentice-Hall.
[3] Se eksempelvis Baumard, P. og Starbuck, W.H. (2005): Learning form failures: Why it may not happen. Long Range Planning, 38, 281-298.
