Du ser det på en litt annen måte, Asbjørn, og du har absolutt et meget godt poeng i å mene at FA-cupens betydning og prestisje er i ferd med å minskes for de aller største lagene.
En av grunnene til dette er selvsagt det enormt tette kampprogrammet for de lagene som er med i alle cupene. Selvsagt ønsker man å vinne alt man er med i, men det er rett og slett ikke mulig, selv for de aller mest ressurssterke klubbene.
Rent teorisk, om Chelsea skal vinne serien, ligacupen, FA-cupen og Champions League, må de regne med å spille rundt 65 kamper på en sesong, noe som tilsvarer et gjennomsnitt på rundt 1,5 kamper i uka! (uke 1: Kamp lørdag, uke 2: Kamp lørdag og onsdag, uke 3: Kamp lørdag, osv...) Da ekskluderer jeg landskamppauser, som gjør at snittet presses ytterligere opp i de effektive kampperiodene for klubblagene. Når man tenker på at de aller fleste toppklubbene har stallene propp fulle av landslagsspillere, kan man legge på ytterligere 10-15 kamper i året. Da kan en enkeltspillers kalender vise til kamp gjennomsnittlig hver 3,75 dag! (Ti måneder, ca 300 dager, delt på 80 kamper)
Det sier seg selv at klubbene må prioritere hvor og når de skal stille med sine beste elleve. Ingen klubber makter å ha 25 superstjerner i stallen til enhver tid. Chelsea og Manchester United har svært mange gode spillere, men det er ikke vanskelig å se at dersom man fjerner tre-fire av stammen, så er lagene fullt "mulig å slå".
Det er uten tvil at det største fire lagene satser utelukkende på serie- og europacupsuksess. FA-cupen har nok fortsatt høy stjerne hos disse lagene, men det tror jeg hovedsaklig er fordi de "frykter" fansens reprimande med tanke på å nedprioritere denne turnering. Manchester United fikk virkelig på pungen da de meldte seg ut av FA-cupen, for så å gjøre seg bort i VM for klubblag for noen år siden. Som du nevner, Asbjørn, FA-cupen kvalifiserer "bare" til UEFA-cupen og det er likevel en gedigen nedtur for de fire største lagene, som utelukkende budsjetterer med Champions League spill; det er der pengene er.
Helt seriøst mener jeg at "køppen" i England hadde godt av å være i entall. Legg ned ligacupen (som jo ikke er stort annet enn en dårlig FA-cup kopi) og også den lite prestisjefylte malingcupen vi så smått var med i og jeg tror FA-cupens prestisje igjen ville vokst. Det blir uansett for mange kamper og når man regner med 8 ekstra ligakamper for klubber i lavere divisjoner, så er Swanseas ligaform smått utrolig, når man tenker på antall kamper delt på papirkvaliteten på stallen.
I tillegg hadde FA gjort seg selv en tjeneste ved å gi FA-cuptriumfatoren den siste plassen i CL, fremfor fjerdeplassen i ligaen, men det blir en litt annen diskusjon.
I fotballen generelt er vi nordmenn glad i underdoger som får de store kjempene i knes og dette er inget unntak. Chelseas lag mot Barnsley var preget av at Frank Lampard, Didier Drogba og Cashley Cole ble hvilt, men det tror jeg var grunnet motstanden, minst like mye som de eventuelt nedprioriterte FA-cupen. Manchester United hadde fortjent seieren mot Portsmouth og at Middlesbrough ikke tok Cardiff på alvor har jeg vondt for å tro.
Selv tror jeg at cupbomber er et fenomen som grunnes overprestasjoner fra underdogen i større grad enn dårlige prestasjoner og nedprioritering fra de store lagene. Dette er selvsagt svært diskutabelt og umulig å bevise, men i grunnlaget for påstanden min legger jeg et annet fenomen som gjentar seg år på år, nemlig at de nedrykkstruede lagene er de vanskeligste å møte i sluttfasen av en sesong. Disse lagene er 'cornered' og kjemper med nebb og klør for overlevelse. Når spillere som spiller for fremtiden og egen lønn virkelig blør for drakta, så skjer det stadig vekk mirakler. Noe av dette tror jeg kan forklare helgens cupbomber, selvom tre bomber likevel er i overkant!
Når spillerne i mindre lag tar på seg drakta og slåss for klubben og egen fremtidig vinning (utstillingsvindu) kan det føre til nettopp slike bomber og jeg tror tilfeldigheter er grunnen til at tre slike bomber skjedde på to dager denne sesongen.
Uansett, for meg er det gledelig og et spor av håp for fotballen i en idrett som er i ferd med å bli ødelagt av bakmennenes grådighet.
