Katos kraftsalve har ført med seg en renessanse av gjennomtenkte innlegg i mange tråder, og en markant nedgang i rene Leeds suger-tråder. Glimrende! Mange av trådene vrir seg i retning av Bates, enten de handlet om dem i utgangspunktet eller ikke. Jeg kunne sikkert skrevet dette innlegget i en av dem, men velger å opprette en ny for å studere snøen som falt i fjor og årene før. Det jeg vil prøve på er å analysere hvilke feil våre managere har gjort etter at de tok over, og hva jeg mener de gjorde riktig. Siden jeg er en motgangssupporter har jeg fint lite å fare med fra æraen vår i Premier League. Derfor begynner jeg min analyse med Blackwell.
[
b]Blackwell[/b]Han stabiliserte et Leeds i fritt fall med en flokk sammenraskede nødløsninger og leiesoldater. Dette gjorde han ved å satse på defensiv trygghet, men lite plan over det offansive spillet. Ofte i en 4-3-3 eller 4-5-1-formasjon med David Healy som supersub eller ving.
Så hørte han på den klassiske engelske sytinga om at fotball SKAL spilles med 4-4-2, forsøkte å legge om, og formen falt.
Han fikk aldri tilbake gløden i gruppa etter tapet i den tafatte playoff-finalen.
Uttalte i 2006 at Leeds ville være gjeldsfrie innen et år. Det hadde han jo forsåvidt rett.
Det ble gjort mye rart på overgangsfronten. Hva skjedde med Livermore?
Hva var det med de merkelige uttalelsene til media i perioden før han fikk sparken?
Han taklet i hvert fall motgangen dårlig, og fikk sparken etter en dårlig start på sin tredje sesong i managerstolen.
John Carver forbigås best i stillhet.
Dennis WiseDet eneste positive jeg kommer på fra Wise's første sesong må være at han erstattet Carver. Nei, forresten. han fikk fart på Marquez og lånte inn Alan Thompson også. Bare synd sistnevnte stort sett gikk skadet.
Gjorde seg umiddelbart til uvenn med deler av spillergruppa, herunder sin valgte kaptein, Nicholls og vår klare førstekeeper, Sullivan.
Viste klare tegn til ustabil psyke og paranoia i muldvarpsaken. Det ryktes det var denne som forseglet Sullivans skjebne som Leedsspiller.
Erstattet de utfryste med spillere som hadde vært lovende for fem-seks år siden, men stort sett hadde gått skadet siden. Stack, Sweeney, Heath
Gav beskjed om at han skulle ha inn youth and pace, og hentet inn kjappe ungfoler som Foxe, Andrews, DeVries og Ehiogu på lån.
Benket (trolig etter press fra Bates) ligaens kanskje beste høyreback i en periode hvor vi spilte med kniven på strupen.
Andre sesongen hans hadde han rensket stallen for spillere med mentalitet på kollisjonskurs med egen, og fikk i tillegg en ytre fiende å fokusere laget inn mot i 15poengsstraffen.
Han gjorde en god jobb i løpet av sommeren med å stable et lag på beina uten midler.
Vi fikk se de positive utslagene av den fandenivoldske Wise. Laget hadde et voldsomt trøkk. Igjen ble det satset knallhardt på jobbing og defensiv trygghet.
Så ble Douglas langtidsskadet omtrent samtidig som Poyet tok jobben som tolk i Tottenham, og nedturen begynte igjen. Om det skyldtes fraværet av Poyet eller Douglas, eller om lufta i -15ballongen var i ferd med å sive ut er vanskelig å si.
Der Blackwell hadde en forkjælighet for å hente lassevis med spisser hadde Wise en forkjærlighet for sentrale midtbanespillere. Forsvikten ble forsøkt oppdemt ved å hente et lite lass av disse samt famling og stadige utskiftninger i laget.
Jeg var sjeleglad da han takket ja til en Londonjobb for Newcastle. Kevin Keegan var ikke like begeistra.
Gary MacAllisterBegynte klokt. Uttalte at det var viktigå spille med en rimelig fast elver. Gjorde få forandringer. Fikk rodd i land play off men tapte finalen i en begredelig forestilling hvor hele laget virket paralysert. Ikke ulikt en finale to år før.
Ro i rekkene på sommeren. Douglas mistet kapteinsbindet. Virket å være ute av laget.
Det ble satset på å spille ballen langs bakken. Sesongen begynte bra. Vi vant , spilte fin fotball men virket litt vaklevorne bakover.
Vi startet med en fast elver i serien, men så stilte vi med et tilnærmet reservelag i en køppkamp som feide Crystal Palace fullstendig av banen. Stadige utskiftninger fulgte. Noen av disse på grunn av skader, blant annet keeperbyttene.
Maccas første større tabbe var i mine øyne at han ikke valgte seg en klar førstekeeper. Ankergren budre fått tillitt. Usikkerhet i de bakre rekker blir ikke bedre av stadige keeperbytter.
Trenerteamet har åpenbart ikke klart å drille de begrensede fotballhjernene i forsvaret vårt i soneforsvar. Ã… spille soneforsvar med forsvarspillere som ikke forstår hva det går ut på er neppe en god idé.
November og desember var katastrofale. Manglende lederegenskaper i forsvaret ble mer og mer tydelige.
Det er godt mulig Macca kunne snudd trenden om han hadde fått hente inn et par mann til forsvaret som åpna kjeften og som i tillegg hadde en viss kunnskap om hvordan man oppfører seg i et soneforsvar. Han og Staunton evnet åpenbart ikke å formidle denne kunnskapen videre til de som var i laget i hvert fall.
...eh... Hvorfor begynte jeg egentlig på denne lange tiraden? Jeg tror jeg hadde en tanke med dette.
Velvel, jeg prøver å dra ordstrømmen sammen i en slags oppsummering.
Felles for våre tre siste managere er at de har hatt gode perioder med laget, men kommet ut for brutale formsvikter. Etter min mening skyldes det i tilfellene Macca og Blackwell frafall av suksesskriteriene sine i begynnelsen av deres era. I tilfellet Wise skyldes det begrensede evner til å takle "indre" motgang. Hans suksess skyldes en fantastisk evne til å mobilisere gruppen mot en ytre fiende.
Et annet fellestrekk synes å være manglende evne til takle medgang og suksess. Når opprykket har vært innen rekkevidde har laget ikke taklet presset. Dette er vi vel neppe ukjente med i Leeds, nesten-laget.
Nei, nå må jeg løpe avgårde for å se Død Snø. Plukk i mellomtiden i biter mine argumenter, og kom med innspill på fjorårsnø som oppvarming til TV-kampen på mandag. Målet får bli å ende opp med en dyptgripende analyse av Leeds fra 2004 til nå, og hva vi kan lære av dette. Vi oppsummerer når debatten har lagt seg.
God helg.
