Jeg måtte bare registrere meg og gratulere dere med en seier som varmet selv en som ikke holder med Leeds, og som på mange måter har mistet interessen for engelsk fotball. I Hvert fall slik den framstår i PL, med utenlandske eiere med mer eller mindre tvilsom fortid, svindyre billetter, overbetalte wankers og liten stemning.
Det har seg slik at jeg overvar Leeds siste mesterskap i 92 på nært hold. Påsken ble som vanlig tilbrakt i England, og sammen med en kompis fant vi ut at beste stedet å bruke som base til alle kampene vi hadde tenkt å se (ca 15 kamper på 14 dager!) var Leeds. Vi hadde allerede i januar samme år vært en langhelg på Commercial, men ble snytt da Leeds - Man Ute i FA-Cupen ble avlyst. Var faktisk inne på tribunen på Elland Road da beskjeden kom. Peter Lorimer var i harnisk over avgjørelsen og fortalte hvordan han spilte mange kamper i sørpe til oppover anklene. Da vi var der i januar 92 ankom vi midt på lørdagen. Det var bare å hive inn bager på rommene, før jeg skulle avgårde til Burnley, to kompiser til Middlesbrough og en til Huddersfield. En eldre mann med hvitt hår stod og malte i trappa og hilste med et varmt smil. Ikke forstod jeg med en gang at det var selveste John Charles, men han fikk jeg anledningen til å bli mye bedre kjent med senere. Stort, selv om han hadde lagt opp flere år før jeg ble født! En annen kuriositet er at jeg drakk min første pint med øl (hadde fram til den dagen vært så og si avholdsmann) på Commercial. Trengte noen pints før jeg ble vant med Tetley, og må vel si at den heller ikke i dag er blant favorittene.
Da vi returnerte til påsketuren skulle vi altså være der i to uker, den ene uka som eneste gjester. Synes å huske at jeg ikke reagerte noe på standarden på rommene, slik mange har skrevet her inne på forumet, men kan være at puben har forfalt mye siden den gang.
Første tirsdagen vi var der reiste vi til Preston på kamp, men mistet forbindelsen i Manchester etter kampen og måtte overnatte i en togvogn på Piccadilly. Første tog til Leeds om morgenen, Lorimer disker opp med egg og bacon, og min kompis som holder med Millwall (!) reiser til London mens jeg drar til Burnley på kamp. Min kompis kommer tilbake til Leeds kl 3 om natten, Commercial er selvfølgelig avlåst og stengt, men han greier å vekke meg med å kaste småstein på ruta i andre etasje. På en eller annen måte greidde jeg å åpne hoveddøra i puben og slippe ham inn, mens hunden til Lorimer slikket meg både her og der.
Første Leedskamp var borte mot Liverpool (min klubb). 0-0, og The Kop synger â€If you want Leeds as champions clap your hands.†Deretter 2-0 over Coventry på Elland Road, med Oooh-aaah-Cantona (how could you sell him?) På grunn av at Man Ure ledet ligaen klart da vi bestilte billetter hadde vi valgt Sheff Utd-Leeds foran Liverpool – Man U(orket ikke tanken på å se Man U som ligamsetere på Anfield) Og hvilket drama det ble. På toget tilbake til Leeds hadde en supporter med seg et lomme-TV, som hele vogna samlet seg rundt. Da Ian Rush ga L’pool ledelsen mot Man U danset alle passasjerene rundt i vogna og sang â€Ian Rush (x3), he’s got long nose, but scores a goal , Ian, Ian Rushâ€
Om kvelden ble det selvfølgelig heidundrende fest på Commercial, mens jeg husker nå avdøde Sverre Røbech banke på døra morgenen etter mens han skrek ut: 18 år!!! (siden sist) flere ganger.
Siden har jeg vært tilbake tre-fire ganger i Leeds på kamp, men jeg vil trolig aldri oppleve en like begivenhetsrik påske som den gang for snart 18 år siden.
