Jeg visste det kom til å bli drama, men ikke så ille som dette!
Jeg turte ikke se kampen, men stod i stedet i to timer og kløyvde ved. Våget så vidt å se pauseresultatet på mobilen + at jeg gikk inn for å se på evt. gule og røde kort. Og da, da jeg så at Gradel hadde fått rødt, var jeg sikker på at vi hadde mislyktes igjen.
Ca. et kvarter ut i 2. omgang ringte så en jobbkollega og sa at dette så dårlig ut - jeg forstod jo at vi lå under når han sa det slik, og var totalt utslått da han sa 0-1. Men akkurat da han skulle legge på, utlignet Howson, så jeg fikk nytt håp.
Bare minutter seinere tikket så en melding fra en annen kollega inn - han spurte om jeg fikk igjen pusten nå? Da forstod jeg at vi hadde tatt ledelsen, men jeg turte ikke returnere spørsmålet til ham. Jeg gikk rundt meg selv resten av kampen, nye meldinger fra folk med bare perifer fotballinteresse som lurte på om kampen var slutt, og jeg innså at dette kunne gå. Jeg fikk frysninger bare ved tanken på jubel og glede - og så, så kom meldingene i hopetall fra massevis av Leeds-venner. Fra alle var det først og fremst lettelse, lettelse og atter lettelse! Hva har vi ikke vært gjennom, hva har vi ikke tålt, og hvor heeerlig er det ikke når vi endelig, endelig lykkes! We are Leeds, we are one big family and we are proud of it!
