Så er det definitivt over. Min sønn Stian på 12 fikk sin debut som supporter på Elland Rd på lørdag. Det var en dag med sterke scener; Et fantastisk trøkk fra tribunen, tidvis feiende spill og ulidelig spennende sluttminutter. Så, veldig utrivelige opplevelser der vi ikke følte oss særlig vel. En helt absurd avslutning der Leeds har corner etter nesten en time stopp i spillet. Til slutt stod vi med tårer i øynene og sang med på WE ARE LEEDS UNITED AND PROUD OF IT.
Mye å fordøye for en tolvåring. Ikke verre enn at vi brukte 2 timer i supportershop'en dagen etter og pratet med ansatte og brukte mye penger. Uten favorittspiller valgte Stian "Marching on 2 gether" bakpå sin skinnende nye drakt. Lite sannsynlig at han gir etter for presset i klassen og velger ManU eller Chelsea, for å si det forsiktig....
- Pappa, vi skal tilbake neste år, ikke sant?
