Vi har vel beveget oss litt utenfor topicen her etterhvert(noe jeg kan ta ansvar for, siden jeg postet tråden til artikkelen fra Teamtalk). Men for å oppsummere situasjonen for min del: Det har etterhvert gått ca to døgn siden "nyheten" om fortsatt Bates-regime slo ned i mitt sinn. Min reaksjon på dette var temmelig lik den som veteranen, promo07 og h.b. på forskjellig vis har gitt uttrykk for i ettertid. Selv har jeg valgt å forsøke å la dette synke inn, for å se om et par dagers tenkepause har kunnet balansere min opprinnelige reaksjon. Dette har ikke skjedd.
For første gang på over 30 år opplever jeg nå at jeg ikke greier å se et eneste lite lysglimt i tunnelen. Den yrende følelsen av å se fram til seriestart, bestille den nye drakten og i det hele tatt glede seg stort til det som skjedde rent fotballmessig rundt Leeds United, er borte. Jeg greier rett og slett ikke å tenke på Leeds United, klubben jeg har ofret så mye tid og følelser på uten å tenke på Ken Bates og han våpendrager Denis Wise. Og tanken på disse byr meg så mye imot at det faktisk overskygger mitt inderlige forhold til selve fotballklubben. HVORFOR de byr meg imot har veteranen i tidligere innlegg beskrevet såpass inngående at jeg ikke orker å bruke energi på det her og nå.
Så ser jeg at det er noen som straks er ute med ekskluderingstrangen overfor slike som meg, og på bakgrunn av dette karakteriserer meg og andre som medgangssupportere. Utrolig nok lar jeg meg ikke engang provosere av dette(og jeg blir lett provosert til vanlig!), nettopp fordi jeg vet at jeg har opplevd adskillig mer motgang enn medgang med Leeds United. Imidlertid tror jeg ikke at jeg greier å engasjere meg i klubben igjen før de nevnte herrer er ute av portene på Elland Road(eller hvor vi nå måtte befinne oss når dette skjer. Merk ellers at jeg skriver "vi" og "når" her. Jeg regner altså med å overleve herrene.). I denne sammenheng blir faktisk resultater og ligaposisjon uvesentlig.
I flere uker har jeg nå hatt en bitteliten følelse av optimisme når jeg har gått inn på NewsNow for å innhente siste nytt om klubben. Etter onsdagen er denne følelsen erstattet med en tung, tung, tristhet som minner om følelsen av å miste noen du er glad i(pompøst, javel - men like fullt sant). Jeg og bekjente fotballsupportere har flere ganger reflektert over hvorfor vi har et så inderlig forhold til engelsk fotball, særlig slik den har utviklet seg med pengegriskhet, hooliganism, direkte lavpannet oppførsel av spillere som får heltestatus, spillerimport over en lav sko etc. Ingen av oss har egentlig greid å komme opp med et særlig rasjonelt svar. En av oss(Man U-supporter)konkluderte faktisk en gang med at "om så Adolf Hitler skulle gjenoppstå og bli formann i Manchester United, så ville jeg fortsatt følge klubben". Da dette ble sagt, var det selvsagt ment som en lignelse - men jeg sitter akkurat nå med en temmelig lik følelse. Og jeg sliter nå.[V]
