Skal slettes ikke begynne å feire noe opprykk etter sju kamper av sesongen, men synes det ser lovende ut om en sammenligner litt med fjorårets League One:
Leeds Uniteds sesongstart med sju strake seire i League One er på mange måter en utrolig prestasjon. En kan sikkert si mye om det fotballmessige nivået i League One – men om en er ute etter tette og jevne fotballkamper, overraskelser og uforutsigbare resultater er det ingen fotballiga på de britiske øyer som gir mer spenning og underholdning enn League One. Seiersrekker av den typen Leeds har prestert, er svært sjeldent å se i denne divisjonen, og det eneste laget som har vært i nærheten av noe lignende er fjorårets utgave av
Nottingham Forest. Leeds har nå kommet til det punktet i sesongen hvor det snudde for Forest ifjor:
Med sine 19 poeng hadde de dratt fra i suveren stil i toppen. I den åttende kampen røk Forest på et hjemmetap for Oldham, og resten av sesongen ble en kamp om å holde resten av ’opprykksheatet’ bak seg. De klarte med et nødskrik å komme seg inn på en av playoffplassene, men endte opp med å bli utklasset av lille Yeovil i playoffspillet.
Laget som til slutt ble Champions i League One hadde en helt motsatt utvikling. Etter sju kamper lå de i nedrykksposisjon med
nøyaktig samme antall poeng som Leeds har nå, men vant den åttende kampen mot Port Vale - og tapte kun 4 kamper resten av sesongen.
Scunthorpe – som var nedrykkstippet før sesongen startet - endte opp med å vinne divisjonen seks poeng foran Bristol City på andre plass, ni poeng foran Nottingham Forest. Ikke tvil om at League One har sin sjarm – i hvert fall for den som har et godt øye til the underdog...
'Scunny' har stormet videre inn i The Championship med å beseire Burnley, Sheff Utd og Preston - som gir en liten indikasjon på at nivåforskjellen mellom disse to divisjonene kanskje ikke er så veldig stor.
Det er mulig å trekke paralleller både fra Forest og Scunny til Leeds denne sesongen, men poengstraffen på minus 15 har jo skapt en aldeles unik situasjon for Leeds. Resultatmessig sett har ligastarten vært bedre enn Forest sin i fjor, men tabellmessig sett ligger Leeds i den samme nedrykksstriden som Scunny befant seg i.
Så hva kan vi vente oss de neste kampene? Sprekker Leeds slik som Forest? Eller klarer laget å flyte på en medgangsbølge helt fram til sesongslutt – slik Scunny etter hvert gjorde? Går en litt dypere inn i hva som skjedde i Forest og Scunthorpe i fjor, finner en ikke så mange likhetstrekk mellom Leeds og Forest – desto fler mellom Leeds og Scunny:
- Begge lag har startet uten forventningspresset om opprykk – målsetningen har primært vært å berge plassen, for så å ta en kamp av gangen, og se hvor langt det rekker. Mentalt sett kan dette være et svært takknemlig utgangspunkt – iom at det lettere gir fokus på det som ligger foran en – enn det som ligger bak en.
- Begge lag spiller forholdsvis enkel og effektiv fotball – uten store ambisjoner om å underholde med finspill og 'ball possession'.
- Begge lag synes å ha en nesten ubrytelig samhørighet og teamspirit, og er ’demokratisk’ bygd opp – uten ’stjernespillere’ på høyere lønn etc
- Begge lag ser ut til å ha en veltrent og fairspillende spillergruppe, som er lite rammet av forstyrrende skader og suspensjoner.
- Begge lag har en angrepsduo som viser matchvinnende spisskvaliteter i denne divisjonen (Kandol/Beckford har utviklet seg til det reneste radarpar i Leeds med 11 mål på de første sju kampene, og ligger bra an til å kopiere de 38 målene Sharp/Beckford gjorde for Scunny i fjor).
Fotball har en tendens til å gi deg et blodig spark i tenna når du minst venter det, men jeg har i dagens situasjon vanskelig for å se at Leeds Uniteds sesong kommer til å smuldre bort slik Nottingham Forest opplevde ifjor. Selv om laget på en noe heldig måte har tatt full pott så langt, er det først nå det begynner å bli samspilt nok til å dominere fotballkamper. Det offensive samspillet mellom Beckford, Kandol og Carole er fortsatt under utvikling, og produserer spektakulære mål som en knapt har sett i Leeds siden Kewells og Vidukas velmaktsdager. At laget ikke har sluppet inn mål de siste fire kampene, forteller at samspillet mellom trioen sentralt bak (Ankergren – Heath – Rui Marques) også begynner å fungere aldeles utmerket, og det er interessant å legge merke til at en spiller som
Matt Heath – med sin fysiske stil og velkjente temposvakheter – ikke har fått et eneste gult kort så langt.
Stammen i laget er stort den samme som i fjor, og jeg tror at den enorme motgangen disse gutta opplevde i fjor, vil ha lært dem mye om å takle motgangen som kommer i år. Jeg tror dette Leedslaget vil stå støtt når motvinden begynner å blåse...
-----------------------------------
http://www.vgb.no/12101
