Jeg har jobbet med å skrive en norsk novelle de siste dagene, og ettersom temaet var fritt var det ikke vanskelig å bestemme seg for å skrive om Leeds United. Har hatt litt dårlig tid, så derfor er jeg ikke helt fornøyd med resultatet. Dog tenkte jeg å legge det ut her, så dere kan få kose dere med en novelle av dårlig kvaltiet.
Mirakelpraten til Dennis WiseBare to minutter ut i kampen sendte Jonathan Douglas Leeds United i ledelsen med et praktfullt langskudd, som dundret inn helt oppe i Van der Sars’ høyre hjørne. De hvitkledde spillerne feiret som gale, og keeper Ankergren presterte å slå århundrets morsomste hjul. Han tok fart fra eget målfelt, og i det han passerte midtstreken forsøkte han å slå hjul. Forsøket endte med at han skled i slutten av tilløpet, noe som resulterte i at han landet på magen og skled bortover den vannede gressmatten. Anført av Douglas danset resten av laget bort til Ankergren, og fortsatte feiringen der, helt til dommeren ba dem komme tilbake på egen banehalvdel. Også på tribunene jublet og sang de hvitkledde, og fansen fortsatte å feire flere minutter etter scoringen.
Leeds United fortsatte å kjøre over Manchester United, og i løpet av kampens ti første minutter kunne laget fort ha ledet både 2- og 3-0. Dog slurvet spissene i avslutningsøyeblikket, samtidig som Van der Sar stod som en levende vegg. Først etter at femten minutter av kampen var spilt så det ut til at Manchester Uniteds stjernegalleri våknet. Plutselig spilte de en hurtig og direkte form for fotball, men slet de med å skape store målsjanser. De hvitkledde spillerne ble rundspilt, og i et febrilsk forsøk på å hjelpe dem sang Leeds United-fansen for full hals.
Syngingen så ikke ut til å hjelpe, for etter å ha spilt ball i hatt med laget fra Yorkshire i drøye femten minutter scoret de rødkledde fra Manchester. Midtstopperen Rio Ferdinand headet ballen kontakt i mål, mot sin tidligere klubb, etter en perfekt corner fra Ryan Giggs. I motsetning til Leeds Uniteds ville feiring tok samtlige elleve spillere det med ro. Ut ifra spillernes kroppsspråk så det ut til å være hverdagskost å score i en FA-cup finale, fremfor i overkant av nitti tusen tilskuere. I etterkant av utligningen fortsatte de røde djevlene å kjøre over semiproffene fra League One.
Leeds United forsvarte seg tappert, men etter førtitre spilte minutter sendte Carlos Tevez Manchester United i ledelsen, etter et fantastisk langskudd. Etter å ha fintet bort to mann fyrte han av fra litt under tretti meter, og få hundredeler senere lå ballen i nettmaskene bak Leeds United sin sjanseløse keeper. På samme måte som Ferdinand droppet Tevez å feire scoringen, noe som førte til at også lagets supportere ble sittende stille. Kort tid etter at Leeds United sine spisser startet med ballen på midten av banen, scoret Tevez sitt andre for dagen. Han snappet ballen fra en famlende og tregtoppfattende Douglas, før han løp fra hele forsvaret, rundet keeperen, og trillet ballen inn i det åpne målet. Få sekunder etter at ballen ble satt i spill i etterkant av scoringen blåste dommeren for å signalisere pausen.
Manchester United gikk til pause med en komfortabel 3-1 ledelse, og dermed så det ut til at alle tippeekspertene kom til å få riktig i sine spådommer om at Premier Leauge-laget fra Manchester kom til å banke Leeds United. Til daglig spiller Leeds United fotball i League One, som er to divisjoner under Premier League og Manchester United. Samtidig som spillerne forlot den vårgrønne gressmatten jogget Leeds Uniteds manager, Dennis Wise, inn i garderoben, for å gjøre seg klar til å snakke med spillerne.
Kort tid etter at dommeren sendte spillerne i garderoben entret Jonathan Douglas Leeds United-garderoben som siste spiller. Banneord fløy igjennom luften i det han lukket døren bak seg, og det var lett å se at han var fly forbannet. Dennis Wise ba han sette seg ned, og slutte å sutre som et lite barn. Samtidig som Douglas satt seg ned startet Wise å prate om kampens første omgang. Han snakket om den fantastiske starten de fikk på kampen, og spurte om noen av spillerne hadde en forklaring på hvorfor de ikke greide å opprettholde det gode spillet fra kampens åpningsminutter. Kaptein Douglas fikk ordet, men ettersom han egentlig ikke hadde noe å si, kom det lite vettug ut av han. Samtlige spillere stirret med tomme blikk ned i gulvet, mens de hørte på at Douglas prøvde å si noe klokt. Brått ble Douglas avbrutt av en overengasjert Wise. Han pekte og viste med hendene, samtidig som han snakket så fort at man knapt hørte hva han sa.
Plutselig begynte han å snakke om selvtillit, og hvor viktig det er å ha troen på seg selv. For å muntre opp laget roste han hver enkelt spiller, og ba dem gå ut å kose seg i kampens andre omgang. Han fortalte dem at han ikke brydde seg om hvordan resten av kampen gikk, men at det som var viktig for han var at de storkoste seg ute på banen. I det dommeren ba lagene om å komme seg ut banen igjen slo Leeds Uniteds eneste danske, og moromann, Casper Ankergren til igjen. â€Jeg bryr meg ikke om vi taper denne finalen, så lenge vi vinner FA-cupen,†sa dansken med stort smil om munnen. Stemningen blant de andre spillerne steg, og mens de gikk ut av garderoben lo de i kor. Manchester Uniteds spillere, og dommertrioen skjønte lite da de møtte det leende Leeds United-laget i den store lyse gangen på vei ut til banen.
Lagene stod oppstilt i sine formasjoner på hver sin banehalvdel, da andre omgang ble sparket i gang av Manchester United sitt spisspar. De holdt ballen innad i laget i mange trekk, og spillerne virket veldig komfortable med ledelsen de opparbeidet seg i løpet av den første omgangen. Det var lett å se at Leeds United sine spillere var blitt motiverte av Dennis Wise sin tale i pausen, for selv om de ikke hadde ballen mye i den andre omgangens første minutter smilte de like bredt som da de forlot garderoben. Leeds United lot de rødkledde spille ballen mellom seg i forsvarsfireren, og etter fem-seks minutters balltrilling begynte forsvarsspillerne fra Manchester å bli utålmodige. Dette resulterte i at de begynte å se etter andre løsninger, men ettersom Leeds United lå ekstremt kompakt fant de ingen andre løsninger enn å dunke ballen i bakrommet som ikke eksisterte. Dermed kunne Ankergren enkelt plukke ned ballen, og sette i gang angrep på angrep for Leeds United. Dog endte ikke angrepene til Leeds United opp i annet enn at forsvaret fra Manchester fikk ballen.
I det Ferdinand skulle til å slå en lang ball opp i bakrommet mot Tevez, løp plutselig en naken tilskuer inn på banen. Den nakne tilskueren så ut til å være i slutten av sekstiårene, og store runde briller dekket omtrent halvparten av ansiktet hans. Resten av ansiktet ble dekket av et hvitt, julenisse-lignende skjegg. Leeds United sine supportere synes det lignet på klubbens styreformann, Ken Bates, og de startet å hedre han med jubel og sang. Dommeren blåste av kampen, og tilkalte vakter for å få fjernet streakeren. Spillerne på laget fra Yorkshire tok hendelsen med et smil, og de så ut til å kose seg der de stod og så på den nakne mannen. I motsetning til de hvitkledde spillerne, så Manchester Uniteds elleve utvalgte ut til å bli irriterte over hendelsen.
Etter å ha jaget streakeren i nesten to minutter fikk endelig vaktene tak i han, og kampen kunne endelig fortsette. Streakeren så ut til å ha hjulpet Leeds United, for etter deres tamme start på andre omgang så de virkelig ut til å ha våknet nå. De rundspilte Manchester United, og skapte flere store sjanser uten at det resulterte i annet enn store sukk og jubelbrøl fra tribunen.
Med femten minutter igjen å spille av kampen scoret Jonathan Douglas for Leeds United, på omtrent samme måte som i første omgang. Han brøt en pasning fra Manchester Uniteds Ferdinand, satt fart fra midtstreken og skrått ut mot hjørnet av sekstenmeteren. Ferdinand prøvde å rette opp pasningsfeilen sin ved å takle Douglas, men Douglas fintet elegant vekk taklingsforsøket. Douglas tittet opp for å finne pasningsalternativer, men alt han rakk å se var at Manchester Uniteds keeper, Van der Sar, stod langt ute fra målstreken. Douglas utførte en perfekt lobb, som gikk i en fin bue over Van der Sar før den duppet ned i det åpne målet. Leeds United-fansen jublet hemningsløst på tribunene, og håpet om en umenneskelig opphenting tente seg hos mange mennesker.
Om spillerne fra Manchester sov i forkant av scoringen, så de ut til å være hypnotiserte i etterkant av scoringen. De hvitkledde spillerne rundspilte de røde djevlene, og en utligning lå i luften. Med bare to minutter igjen å spille tråklet Leeds United-spissen Jermaine Beckford seg gjennom Manchester United-forsvaret, før han ble meid ned av Van der Sar. Dommeren blåste i fløyten, pekte på straffefeltet, og kalte til seg Van der Sar. Før han rakk å protestere på dommeren sin avgjørelse, viste dommeren han det røde kortet. Han forstod ingenting, og nektet å forlate banen før etter flere minutter med heftig diskusjon. Ettersom Manchester United allerede hadde benyttet seg av sine tre bytter måtte forsvarsspilleren Ferdinand stelle seg i mål. Tomålsscorer Douglas la selvsikkert ned ballen på straffemerket, og rygget et par meter før han startet tilløpet. Han scoret sikkert, ved å finte Ferdinand en vei, og trille ballen den andre. Douglas ble stormet av de Leeds United-spillerne, som ønsket å vise sin glede ved å mose han ned mot bakken.
På tribunen tok fansen fra Yorkshire av, og flere av dem forsøkte å storme banen. Heldigvis stoppet vakter dem, noe som resulterte i at feiringen fortsatte på tribunen. Leeds United fortsatte å kjøre kampen, og et minutt på overtid fikk de en corner etter en mesterlig redning av vikarkeeper-Ferdinand. Dennis Wise ropte på Leeds United sin keeper, Casper Ankergren, og ba han bli med opp i feltet på corneren. Ankergren løp villig opp, og i det corneren ble slått stormet han inn bakerst i feltet. Corneren gikk over samtlige forsvarspillere, og dalte ned mot en flygende Ankergren. Han sendte Leeds United i ledelsen, etter å ha plassert headingen utenfor Ferdinand sin rekkevidde. Leeds United-spillerne hoppet og danset av glede, og Douglas hoppet opp på tribunen for å feire med lagets supportere. Dommeren ba Douglas og resten av laget om å komme seg på plass, slik at Manchester United kunne sparke i gang kampen igjen.
Like etter at Manchester United sparket i gang kampen, blåste dommeren for å signalisere at kampen var slutt. Dennis Wise stormet banen og gratulerte samtlige av sine spillere med seieren. Mest sannsynlig var det Wise sin prat i pausen som snudde kampen, som kommer til å bli nevnt i historiebøkene for alltid. Det er ikke hverdagskost at et lag fra League One slår selveste Manchester United i en FA-Cup-finalen…
NB: Fri fantasi
