Husker første gangen jeg hadde med meg sønnen min på Elland Road med store forventninger.
Vi tapte mot Doncaster 0-1 og jeg tror ikke vi hadde ETT eneste skudd på mål, fullstendig krise.
Da lovet jeg han at hvis vi kom til Playoff-finalen så skulle vi reise over igjen.
Playoff-finale ble det, utrolig nok mot Doncaster.
Om mulig så var vi enda dårligere og ble fullstendig utkjempet og tapte 0-1 igjen.
Da var stemningen meget laber og guttungen i sjokk over hvor dårlig vi var.
Har fått ufattelig med skuffelser gjennom et langt liv med Leeds, men jeg gir ikke opp og inntil det motsatte er bevist så har jeg troa på Playoff-finale.
Var selv så forbanna etter Wigan-kampen og det kom røyk ut av øregangene, men som sagt evig optimist.
