Da Sky Sports spilte denne før kampen kom tårene. Skulle det endelig bli vår tur etter all elendigheten? Eller var den fantastiske kvelden mot Carlisle bare for å tråkke oss enda lengre ned i dritten.
Men neida, det tar aldri slutt. Et forhold til Leeds United er et forhold basert på smerte. Dessverre er det ikke et valg man har tatt, det bare ble sånn.
Hva var det så som gjorde at vi ikke stilte opp den dagen alt virkelig skulle snu?
1. En grunnleggende ferdighet for en fotballspiller (viktigere enn allverdens skills) er evnen til å ofre alt for klubbdrakta når det teller som mest. Sammenligner vi denne Price hos Doncaster med latterlige Beckford (begge er spisser) hos oss er det enkelt å se forskjellen.
2. Forberedelsene må ha vært for dårlige, vi var spilt av matta første kvarteret, og burde ligget under med flere mål.
3. Vi spiller kun på fot. Ikke en pasning er slått i medløp, ikke en spiller utfordrer en mot en offensivt.
4. Vi skaper knapt en eneste målsjanse og taper fullt fortjent. Jermaine Beckford er det mest patetiske jeg har sett i profesjonell fotball. På tre kamper i Play-Off har han vært fullstendig udugelig. Spiller kun for seg selv, gjør aldri medspillere gode, skal berge verden på egen hånd og løper knapt mer enn en svensk husmor. Defensiv jobbing aner han ikke hva er. Jeg håper for all del en slik spiller blir solgt i sommer. Vi trenger først og fremst spillere som er stolte av å bære Leeds-drakta. Beckford ut.
5. Freedman har vært god for oss, i dag elendig. Lånespillere er ingenting å bruke når man sloss for klubbens fremtid. Vi må unngå disse lånene. Hent spillere som VIL spille for oss og blør for drakta.
Til slutt: Vi tapte fullt fortjent. Gratulerer Doncaster med opprykket. Jeg misunner dere spillere som møter opp når det kreves.
Shall we ever overcome?
