Jeg tror anmelderen likte boka.....
Her er anmeldelsen som er gitt en 6'er:
Nådeløs og velskrevet krim
Frode Granhus maner fram et uvær som vasker bort tiår med menneskelige tragedier, løgner og hevnlyst.
Frode Granhus' «Stormen» foregår i all hovedsak ute i den mektige Lofot-naturen. Likevel oppleves det hele som et intenst kammerspill, der en fortettet stemning ligger over historiens mysterier fra start til slutt.
Dette er krim av ypperste kvalitet, med en intens opprulling av mørke hemmeligheter og triste skjebner når stormen for alvor slår seg løs ute i havgapet.
Rino Carlsen har kommet til Reine i Lofoten for å tiltre et vikariat for fem måneder ved lensmannskontoret. Noen rolige måneder er ønsket, med håp om hyggelige helgebesøk fra sønnen Joachim på fjorten. Men hverdagen på den lille plassen blir alt annet enn forventet.
Under et uvær noen uker tidligere har et stort ras avdekket et skjelett, som sannsynligvis er fra et barn. Etter hendelsen har lensmannsbetjenten gjennom trettifem år, Berger Falch, ikke vært seg selv og tilsynelatende ute av stand til å skjøtte jobben skikkelig. Han forsøker imidlertid så godt han kan.
Det har også nylig vært en brann i en garasje på stedet. En person ble stygt brannskadet i ulykken og ligger på pleiehjemmet. Han har mistet synet og taleevnen, og kan nesten ikke bevege seg. I de intense smertene han har opplever han attpåtil at en ukjent person bidrar til at han får det enda verre.
Det er opptakten til det som er en forrykende krim fra Frode Granhus. Rino Carlsen får mange løse tråder å jobbe med. Og tidlig aner både Carlsen, og vi som lesere, at det her finnes flere skjebner som henger sammen.
Granhus imponerer med en dramaturgi som nesten skoleflinkt gir historien driv fra start til slutt. Alt skjer tilsynelatende til rett tid og hver gang vi tror vi ser en løsning og ferdig nøstet tråd, tar det hele en ny og overraskende vri. Personene trer fram som levende mennesker og vi føler både med og mot dem. Under det hele ulmer en forståelse av at det er noe vi og Carlsen ikke får grep om. En følelse vi sitter med helt til slutt.
Når det hele nøstes opp skjer det i et raskt eskalerende tempo. Og samtidig som stormen tar tak og sørger for at det lille stedet blir isolert, rives vi med gjennom de siste sidene uten mulighet til å legge fra oss boken.
Frode Granhus balanserer språket med en kyndighet som er få forunt. Med ørsmå nyanser i personenes ordvalg får hver scene sin egen rytme. Med en nydelig tilpasset dynamikk gis hver samtale sitt eget liv. Og med en imponerende fingerspissfølelse setter han personer, hendelser og samtaler inn i et landskap som hele tiden setter et godt rammeverk for historien som fortelles.
Granhus balanserer historien godt gjennom flere øyne. Vi føler sympati med flere personer, selv om det aner oss at de ikke har bare rent mel i posen. Som et ekstra pluss fungerer Rino Carlsens personlige utfordringer som et nøkternt krydder og forteller oss at vi alle har vårt å slite med.
Sjelden får en oppleve at naturen og været spiller så godt på lag med historien som brettes ut. For den vakre og storslåtte naturen i Reine i Lofoten ser ut til å miste all skjønnhet i møte med Granhus' penn. I stedet fremstår havet, fjellene og vinden som egne historiefortellere. Og alt de forteller om er dystre hendelser, skjulte hemmeligheter og blussende ønsker om hevn.
Det brygger opp til storm og det er som naturen selv spiller opp til Beethovens skjebnesymfoni. Nådeløst og nøkternt maner Granhus fram et uvær som skal vaske bort flere tiår med menneskelige tragedier, løgner og drivende hevnlyst. Alt skal komme for en dag!
