Historien om Leeds: Fra superlag til kaosklubb
LEEDS (VG) Billy Bremner vil alltid juble på utsiden av Elland Road, men hvor lang tid skal det ta før det blir noe mer å feire på innsiden?
Det er slitent i bydelen Beeston, i den sørlige delen av Englands tredje største by, Leeds, som går så det suser økonomisk.
Og selv om det også er industriell utvikling langs den 4,5 kilometer lange Elland Road, er det falleferdig rundt fotballstadionet med samme navn. Byens eneste toppklubb i fotball, Leeds United, går definitivt ikke så det suser.
Det skal mer enn noen malingsstrøk til for å få rustet opp Elland Road, det sagnomsuste, en gang så fryktede stadionet som måtte selges for ti år siden. Inntrykket av «baksiden» kan oppsummeres med ett ord; forfall. Utenfor Revie North Stand er piggtrådgjerdene pyntet med søppelposer.
Men det første man møter er staute saker; statuen av Billy Bremner, tøffingen med rødt hår og fregner, klubbens største spiller gjennom tidene. Rundt ham er det masse blomster og håndskrevne hedersord, mange av dem til «dad» eller «mum». Det er populært å legge igjen en siste hilsen her. I de sure vindkastene i West Yorkshire er det ikke alltid så lett å holde det pent og velstelt, men det er fortsatt mye følelser i sving ved Billy Bremners føtter.
leeds des-9773
DEN ENESTE «DON»: Don Revie gliser med knyttet neve tvers over hovedinngangen på Elland Road. Revie skapte Leeds’ første store lag, det som var blant Englands beste fra 1964 til 1975. Foto: FREDRIK SOLSTAD
Hvis kapteinen kunne vridd hodet og kikket til venstre ned Lowfields Road hadde han fått øye på manageren sin, Don Revie, som litt mer bortgjemt ruver med selvsikkert smil og knyttet høyreneve. «There’s only one Don», som det står på et av de åtte skiltene som omkranser statuen hans. Han kan sammenlignes med Bill Shankly i Liverpool, Alex Ferguson i Manchester United og Nils Arne Eggen i Rosenborg.
leeds des-9838
HELTENE: Supporterklubben har hengt opp en plakett av Leeds-legendene Don Revie og Billy Bremner utenfor Elland Road, for å vise sin evige takknemlighet. Foto: FREDRIK SOLSTAD
Bremner var Revies hærfører. På motsatt side av Elland Road henger en bronseplakett av de to sammen, formet etter et berømt bilde fra 1972, da Leeds vant sitt eneste FA-cup-trofé. Det ser nesten ut som et englebilde. Begge gikk bort tidlig. Revie ble rammet av nervesykdommen ALS og døde 61 år gammel, Bremner av et hjerteinfarkt og døde to dager før sin 55-årsdag.
Men de vil aldri bli glemt.
Leeds United ble stiftet i 1919. Klubben var uten store triumfer og ikke så mye å skryte av da Don Revie ble spillende manager i mars i 1961 (Bremner kom dit da han fylte 17, i 1959). Revie greide å redde laget fra nedrykk til 3. divisjon i den aller siste kampen, og gjorde store endringer. Han endret ungdomssatsingen, og han endret draktfargene, fra blått og gult til helhvitt, inspirert av Real Madrid, som hadde tatt fem strake seire i Serievinnercupen.
Det gikk mot lysere tider.
Leeds rykket opp til toppdivisjonen i 1963/64, og etablerte seg raskt som et av Englands beste lag, elsket eller hatet, «Super Leeds» eller «Dirty Leeds». Det var Bremner, Peter Lorimer, Gray-brødrene, Johnny Giles, Norman Hunter, Jackie Charlton, Gordon McQueen og målsniken Allan Clarke, med det herlige tilnavnet «Sniffer». For å nevne noen.
Det var to ligagull, to seire i UEFA-cup-forgjengeren Messebycupen og én FA-cuptriumf. Men det var også tunge annenplasser, fem i ligaen, tre tapte FA-cup-finaler og det bitreste nederlaget i klubbens historie; 0–2 mot Bayern München i Serievinnercupfinalen i 1975, etter en kamp Leeds hadde dominert i lange perioder.
Leeds United
SLO UT BARCELONA: I sine helhvite Real Madrid-drakter vant Leeds Serievinnercupfinalen over Barcelona i 1975. Her foran returkampen på Camp Nou som endte 1-1, etter Leeds-mål av Peter Lorimer. Bak fra venstre: Norman Hunter, Peter Lorimer, Paul Madeley, David Stewart, Gordon McQueen, Joe Jordan. Foran fra venstre: Terry Yorath, Allan Clarke, Billy Bremner, Frank Gray og Trevor Cherry. Foto: GETTY IMAGES
Det var 10–0 over Lyn i Serievinnercup-debuten i 1969, og 2–1 over Barcelona og Johan Cruyff i semifinalen i Serievinnercupen i 1975.
Det var tider.
Eric Cantona
HAN DE LOT GÃ…: Med Eric Cantona på laget vant Leeds sitt tredje og hittil siste ligagull i 1992. Her poserer Cantona og Tony Dorigo med Charity Shield-trofeet 6. august samme år. Cantona scoret tre og Dorigo ett mål da Liverpool ble slått 4-3 på Wembley. Tre og en halv måned senere lot manager Howard Wilkinson Cantona gå til Manchester United. Ikke av de smarteste ledertrekkene i Leeds, det heller. Foto: GETTY IMAGES
Revie ga seg i 1974, og da ble det trøbbel, som det ofte gjør når suksessrike «eneherskere» blir borte. Selv om det ble europacupfinale i 1975 (etter en sesong som startet med at Brian Clough fikk sparken etter 44 dager), hadde nedturen startet. Leeds forsvant gradvis fra tetsjiktet, og endte med å rykke ned i 1982.
sb2312 leeds bakke
SISTE STORE KAMP: Eirik Bakke og Leeds greide 0–0 hjemme på Elland Road, men tapte 0–3 i Valencia i semifinalen i Champions League i 2001. Her får Bakke trøst av Valencias John Carew. Sittende foran: Leeds-kaptein Rio Ferdinand. I bakgrunnen: David Batty. Foto: BJØRN S. DELEBEKK
Klubben komtilbake på ’90-tallet og vant sitt tredje og hittil siste ligamesterskap i 1992, med stjerner som Gordon Strachan, David Batty, Lee Chapman og i en halv sesong Eric Cantona. Leeds var godt etablert blant de beste det tiåret, og fremme i semifinalen i Champions League i 2001, der det ble tap for Valencia og John Carew. Langt verre var imidlertid det økonomiske nederlaget som skulle komme.
Champions League-pengene forsvant, og i 2004 også de enorme Premier League-inntektene. Høytlønte spillere ble nærmest gitt bort. Fra 2007 til 2010 var Leeds nede på «nivå 3» for første gang i historien.
Det er ikke så langt dit nå heller. Leeds befinner seg faretruende nær nedrykksstreken i Championship (nivå 2). I den forrige kampen på Elland Road vant Fulham 1–0.
Leeds United fremstår som det reneste kaos – og midt oppi dette står en italiensk cowboy.
... Nå er det bare en kaosklubb
LEEDS (VG) Nedsyltet i pengetrøbbel trengte Leeds United stabilitet, ro og orden. Da kom en bedrageridømt italiener som hadde sparket 36 managere på 22 år.
– Byen har fått en ny sheriff, meldte Massimo Cellino i lokalavisen Yorkshire Evening Post, da han hadde vært klubbeier i 100 dager.
Leeds United v Fulham - Sky Bet Championship
ROCKA TYPE: Massimo Cellino er kjederøykende, som oftest å se i pilotbriller og kan minne om en aldrende rockestjerne. Det siste er kanskje ikke så rart, han spiller fortsatt gitar og trommer et band kalt Maurilos. Nå er spørsmålet hvor lenge han får lov til å eie Leeds United. Foto: GETTY IMAGES
Etter ni måneder med 58-åringen fra Sardinia som sjef er det fortsatt «ville vesten» i Leeds.
– Du må snakke med Mr. Cellino, svarer den hyggelige kvinnen som presenterer seg som daglig leder i Billy’s Bar på Elland Road, der man får en treretters til rundt 160 kroner. Alt vi har spurt om er om kaféen er eid av Leeds United.
I supporterbutikken rundt hjørnet står «Dreaming of a WHITES Christmas» skrevet ved inngangen, etter klubbens kallenavn «Whites».
Det blir nok med drømmene denne julen også.
På innsiden er det lyst og innbydende, og juletreet er kledd i blå og hvite kuler. Selv på en regnfull og grå desember-hverdag er det hele tiden folk innom, selv om det aldri er nødvendig å bruke mer enn én av de ti bankterminalene ved utgangen. Vi spør om å få ta noen bilder og stille noen spørsmål. Svaret er nei.
Igjen henvises det til Mr. Cellino.
Kanskje er folk litt småskremte av italienerens kraftige kutt på utgiftssiden. Det er en god del som har mistet jobben.
– Jeg tror det var et betydelig kultursjokk for mange i klubben da Cellino kom, sier journalist Phil Hay i Yorkshire Evening Post.
– Han er fascinerende, men irrasjonell og litt vill. Han sier det han føler, og er veldig engasjert. Han er til stede på mange treninger, og på de fleste kampene, forteller Hay.
Massimo Cellino arvet familieformuen fra farens jordbrukssuksess, og kalles ofte «maiskongen». Han har skaffet seg flere økonomiske bein å stå på, og flere steder antydes det en formue på rundt åtte milliarder kroner. Det er likevel uklart hvor rik han er og hvor mye penger han egentlig har mulighet til å bruke på Leeds. Han har plassert begge sønnene som klubbdirektører, og skaffet seg hus i Leeds (selv om julen feires i hjemmet han har i Miami).
Fra 1992 til 2014 eide Cellino hjemby-klubben Cagliari, der han endte opp med å få tilnavnet «Il mangia-allenatori» – manager-slukeren. Fra Italia hadde han også to dommer hengende ved seg; først for å ha lurt landbruksdepartementet for 80 millioner kroner i 1996, deretter for falsk bokføring i Cagliari i 2001. I februar 2013 ble han arrestert og fengslet i 16 dager, mistenkt for underslag i forbindelse med oppgraderingen av Stadio Is Arenas i Cagliari. Saken er fremdeles ikke ferdig etterforsket.
Alt dette gjorde at Cellino ikke ble godkjent som Leeds-eier og klubbdirektør av paraplyorganisasjonen Football League (som styrer de tre divisjonene under Premier League). Cellino anket, og en såkalt Queen’s Councel (uavhengig jurist) bestemte at det ikke var grunnlag for å nekte ham å eie og styre Leeds.
Nå er det trøbbel igjen. Cellino er funnet skyldig i å ha sneket unna rundt 3,5 millioner skattekroner i forbindelse med kjøpet av en yacht. Han ble bøtelagt med over fem millioner, og er igjen «erklært uegnet» som klubbeier av Football League. På ny har han anket saken.
- Han vil uansett kunne være tilbake i midten av mars. Da regnes dommen som «ferdig sonet». Men Cellino har noen flere lignende saker hengende over seg, og på lang sikt har dette potensial til å bli et stort problem, dersom han skulle tape ankesaken, forklarer Phil Hay, som karakteriserer situasjonen som «veldig komplisert».
Massimo Cellino mente han hadde byttet ut en Fiat 500 med en Ferrari da han skiftet fra Cagliari til Leeds. Det er i så fall en Ferrari med motorhavari. Det første Cellino lovet å gjøre var å kjøpe tilbake Elland Road, som er kontrollert av Teak Commercial, et firma som har sin base på Jomfruøyene. Leeds betaler ca. 24 millioner kroner i året bare for å få bruke hjemmebanen og treningsanlegget, pluss at klubben selv må stå for vedlikeholdet.
sb231206 leeds stadion01
I FORFALL: Det er et tungt oppussingsbehov på Elland Road. Leeds United har ansvaret, selv om klubben ikke eier stadionet. Foto: FREDRIK SOLSTAD
Foreløpig har ingenting skjedd. Cellino skylder på uenigheter med de forrige klubbeierne, Gulf Finance House (GFH), som fremdeles sitter på 25 prosent av aksjene. Han mener at de også må være med på å betale. Etter et møte for et par uker siden fremsto Cellino og GFH som litt bedre venner, men det spørs likevel om Cellino vil bruke så mye penger på Elland Road, når han står i fare for å bli kastet ut som eier. Prisen skal være rundt 180 millioner kroner.
Leeds og Cellino sliter også med mye gammel moro. Det forrige regnskapsåret viste et kjempetap på rundt 270 millioner kroner, men nå tyder det meste på at klubben har begynt å betale regningene sine igjen. Det er da noe.
- Cellino har gjort mer for klubben på syv-åtte måneder enn de forrige eierne gjorde de siste 12 årene, uttalte supportertalsmann Paul Keats til BBC etter 2-0-seieren over Derby 29. november.
Leeds United v Fulham - Sky Bet Championship
NYE MENN: Cellino reiste til Brasil for å kjøpe keeper, og kom tilbake med angriperen Adryan (20), en av sommerens 15 nykommere. Her blir han taklet av Fulhams Emerson Hyndman forrige helg. Foto: GETTY IMAGES
Dan Moylan (36), som vi treffer på Radisson Blu i sentrum av byen, er også positiv til Cellino. Moylan er en av fem ildsjeler bak supporterbladet (Fanzinen) The Square Ball, av supporterne selv kåret til Englands beste i 2014.
- Cellino er gal, men jeg tror folk i Leeds liker galskapen hans. Han har de rette intensjonene, men det er mulig å stille spørsmål ved karakteren hans. Han er jo en diktator, sier Moylan, som ser flere lyspunkter, selv om Leeds er nede på 18. plass, bare fem poeng over nedrykksstreken. Cellino hentet inn hele 15 nye spillere sist sommer.
- Vi har et ungt og spennende lag. Det er lenge siden vi har spilt så underholdende og positiv fotball. Vi har tålt mye. Nå vil vi snart tilbake til Premier League, sier Moylan, uten å virke helt overbevist om at han får oppleve det i overskuelig fremtid.
Det spørs om Massimo Cellinos favorittgeskjeft, managerbytter, er veien til Premier League. Han er godt i gang i Leeds også. Etter forrige sesong var det ut med Brian McDermott. Ukjente David Hockaday holdt i 70 dager, før Neil Redfearn ble hentet opp fra akademiet og overtok som midlertidig sjef (for tredje gang). En snau måned senere var det sloveneren Darko MilaniÄ’ tur til å prøve. Det var over etter 32 dager. Inn med Neil Redfearn igjen, denne gangen har han endelig fått jobben på permanent basis, hvis det er noe som kan kalles det når Massimo Cellino styrer butikken.
ta137ac2
SERVERER EIEREN: Angie Cromack forteller stolt at Leeds-eier Massimo Cellino er innom for å spise lunsj et par-tre ganger i måneden. Foto: FREDRIK SOLSTAD
Tilbake på Elland Road krysser vi veien og stikker innom den mest klassiske Leeds United-puben; The Old Peacock. Daglig leder Angie Cromack er egentlig på vei ut, men stopper velvillig opp i et kvarter når hun hører at vi er fra Norge.
– Det er flest nordmenn her. Nordmenn og irer. Og engelskmenn, da, selvsagt, forteller hun, og omtaler puben som stappfull før og etter kamp. Klubbeieren ser hun også rett som det er.
- Mr. Cellino spiser lunsj her et par-tre ganger i måneden. Han kommer gjerne med sønnene sine. I begynnelsen var han her enda oftere, da var han opptatt av å vise seg blant fansen, forteller Cromack og viser oss stolt tappekranen med «Leeds-ølet» 1919, oppkalt etter stiftelsesåret, og ikke minst minne-veggen med bilder av de gamle heltene.
- Billy Bremner er den største. Tenk at de fortsatt synger om ham her. Det er helt utrolig, sier Cromack ivrig.
ta137c0e
SETT BEDRE DAGER: Akkurat som Leeds United så er ikke Peter Lorimers pub The Commercial på sitt beste for tiden. Foto: FREDRIK SOLSTAD
Og da måtte vi avslutte med en tur til en av Bremners lagkamerater på ’60- og ’70-tallet, Peter Lorimer, han med skuddet. Puben hans, The Commercial, ligger bare noen få minutter unna Elland Road. Fremdeles er det mange nordmenn der på kampdager, men selv om det står «Open all day» på utsiden, er det slitt og mørkt og veldig stengt på innsiden. Så da får vi ikke spurt den nå 67 år gamle mannen hva han synes om Cellino og dagens Leeds-utgave. Da VG besøkte ham i 2007, var Lorimer optimistisk, og avsluttet smilende med at «happy days are just around the corner».
Det er blitt en ganske lang vei rundt det hjørnet.
