Uten innsikt i klubbens indre liv vet man jo egentlig ikke hvem som tar avgjørelsene. Men utad kan det virke som Cellino har sluppet tøylene mer og mer til fordel for Redfearn. Og godt er det. For Redfearn kan championship mye mye bedre enn Cellino.
1. Den forhatte diamanten er borte.
2. Italienerne er stort sett på sidelinja.
3. Formasjon og spillestil er endret.
Tror egentlig ikke italienerne står tilbake for noen av våre britiske spillere, individuelt sett. Men i forhold til forståelsen av championship har de mye å lære. Bellusci er nærmest, med sine krigeregenskaper. Men også han trenger å puste med nesen, tøyle temperamentet, og lære seg engelsk fotball.
Jeg tror Redfearn den senere tid har truffet på et viktig moment. Når du havner i suppa, er det bare en vei ut. Oppbretta armer, steinhardt arbeid, og full guffe. Finspillet får komme i andre rekke.
Utfordringen har vært at vi i utgangspunktet har sett sårbare ut på fysikk, noe antall dødballmål begge veier sier alt om.
Heldigvis er det en ting britiske spillere kan alt om. Du kan kompensere mange mangler ved å virkelig blø for drakta. Det kan se ut som vi nå er der. "Grinding out victories".
Laguttakene sier mye. Wooton, Austin, Morison, og Murphy inn. Mye panser her. Ikke bestandig like pent, men ting tyder på at det i hvert fall gir 55 poeng, og bort fra avgrunnen. Kanskje utskjelte Morison i denne fasen blir viktigere enn mange tror.
Og kanskje italienerne kan bidra når de får hvilt litt, og sett hva denne divisjonen egentlig er på en mørk og kald tirsdagskveld i januar.
Uansett, jeg tror vi gjør de riktige grepene. Ikke bare utfra gårdagen. Vi har egentlig tømt Titanic for vann i hele januar. I går ble det endelig full uttelling. Og så sinnsykt godt det var. Et par til på kjappen nå, og vi kan legge tabletteska inn i skapet igjen.