Jeg pleide å få helgene 'ødelagt' med et Leedstap. Jeg ble sur og alt føltes som det gikk i motbakke. Vant vi så var ingenting umulig, verken på jobb eller privat - livet var en berg-og-dalbane hvor Leeds var selve konstruksjonen. Allikevel, jeg har nok fornuft til å innse at av alle de uviktige tingene i livet er fotball, Dvs Leeds, det viktigste.
Jeg er født i 1963 - Leeds supporter siden 1969. Hvorfor Leeds? Ingen annen mulig forklaring enn at jeg ble født Leedssupporter. INGEN i familien, i klassen, på hele skolen var det. Faren min kjøpte en flott Chelsea gymbag til meg, en stor ting på den tiden, som de fleste 6-7 åringer ville akseptert. Jeg kunne ikke bytte, så jeg limte mine egne Leeds tegninger og navn utenpå så lenge bagen holdt. Jeg VAR Lorimer som skjøt keeper gjennom nettet, jeg VAR Bremner som vant midtbanen. Jeg VAR Leeds.
Jeg studerte i på universitet i England mellom 1995-1997 med sesongbillett på Elland Road. Det ene året bodde jeg i Newcastle som for øvrig var det året Keegan nesten tok dem til topps. Jeg opplevde hva dette gjorde med et helt samfunn som sårt trengte en oppmuntring: hele byen var elektrisk da Newcastle vant. Jeg satt/lå i kø fra 03.00 til billettkontoret åpnet kl 0900 en onsdag morgen for så vidt å få 1 av 900 billetter som ikke var sesongbilletter. Det var magiske tilstander, og alle kunne kjenne det...
Jeg kjente det samme hver gang jeg gikk av toget i LEEDS og begynte min rituelle spasertur opp mot Elland Road, en John Smith Extra Smooth i sjela og Jelly Babies i lomma. Hver gang like magisk. Jeg opplevde 0-4 mot Man Utd hvor Cantona misset straffen og Wilko fikk sparken dagen derpå. Gerorge Graham og en ung David O'Leary... Alan Smith and all the rest. Og resten, ja, det kjenner alle her inne like SMERTELIG godt som meg. Allikevel, vi er fortsatt her og vi har vært her hele tiden.
I disse tunge årene har vi alle valgt våre egne, og ofte felles, overlevelsesstrategier. Vi har alltid vært her, Proud to be LEEDS, og vi har hold sammen og delt galgenhumor og lurt på hvor mye vi klarer kan ta, at nok må da være nok. Noen her inne sammenlignet for en tid tilbake match day med Lottotrekningen. Denne helgen tar vi dem, og da er det bare x antall poeng opp til kvalik, eller oftere: trygge poeng til sikker grunn under beina og derfra er alt mulig... Allikevel sitter man ALLTID etter disse årene ytterst på stolen, dvs om man sitter i det hele tatt, på hver dødball, sikker på nok en personlig feil, eller med 2-0 i lomma i det 86. min mer eller mindre sikker på at katastrofen lurer rundt hjørnet denne gangen også. Man slapper ALDRI av. Så når nederlaget er et faktum nok en gang prøver man å finne 'positives' eller syndebukker som gir det hele en forklaring, det var tross alt som ventet, men vi er underveis, og når er neste kamp? Nest lørdag, DA: samme greia...
MEN IKKE NÃ… LENGER! Jeg husker jeg sa til min sønn: "Ta det med ro William. Innen du begynner på skolen så er vi tilbake i Premier League, ja der Chelsea og de andre spiller, og da vet alle hvem LEEDS er." Nå går William i 9. klasse...og for første gang føler jeg at følelsen fra O'Leary tiden er på vei tilbake. Uforklarlig som det er, men jeg er ikke lenger urolig på alle dødballer, jeg vet at vi kommer til å score, jeg ser at vi har team spirit og kvaliteter som det er leeenge siden vi har hatt. Jeg ser en manager som har en plan, en filosofi, en væremåte som bringer en sammensatt men ung tropp opp og frem. "Det er OK å gjøre feil, men vi må lære av dem - we can't afford to do the same mistake again - og i motsetning til tidligere evner vi å gjøre nettopp det. Forventningene føles mer realistiske, håpet er forankret i virkeligheten, nervøsiteten er kun den vanlige adrenalinpumpenen som gjør hver kamp til noe enestående, motstanderne kommer til Elland Road med respekt og ikke en forventing om å 'silence the crowed/add to the misery. Hørte dere Elland Road under post match interview med Phillips og Roofe?! Troen er tilbake?
Kampene mot Norwich, fullt hus mot Newcastle og lesson learnt, rammen rundt og gjennomføringen av kampen på Anfield og nå sist måten vi tar Villa på i andre omgang: Alt er bensin på bålet, glørne vekkes til live. Så det var SLIK det føltes igjen? Dette vil alle som jeg har nevnt ovenfor ha mer av - hver uke! Denne følelsen skaper selvtillit, hunger, determination: a real feeling that it is happening. Eierskapet har jeg bevisst latt være å kommentere. Vi kommer ikke utenom at penger spiller en avgjørende rolle i moderne fotball, men uavhengig av hvem som styrer: jeg er sikker på at de også føler og sanser det samme både på et personlig og forretningsmessig nivå. Det er dette som ER Leeds United.
Jeg merket det mot Norwich, mot Newcastle, mot Liverpool og nå i går mot Villa. Byen, supporterne, her inne, spillerne, støtteapparatet, og ikke mist pundits på utsiden: Noe nytt er på gang med Leeds.
Utrolig da at jeg etter alle disse åren i skyggen av de store har en sønn på 14 som er ekte Leedssupporter. I det siste er det han som har dratt meg opp, gitt meg et spark bak: "Denne tar vi pappa, Yeah!" Nå er det han som ER Wood når han skyter keeper inn i målet, han som ER Phillips når han vinner midtbanen. SÃ… KJÆRE LEEDSFAMILE: WE ARE LEEDS. WE ARE PROUD. SOMETHING IS CHANGING. CAN YOU FEEL IT TOO?
BEM
