Emne: Dylanskulen

[Asbjørn]

quote:Originally posted by Jon R

Hvor mange GB med informasjon kan en side egentlig tåle, før den går over til side 4? Hvor lang tid skal det være naturlig å bruke på å scrolle seg nedover siden, når man bare har ISDN forbindelse? Er det egentlig den eldgamle Dell-maskinen jeg har på jobben, som bør klandres? Tåler tråden til Asbjørn dette presset? Hva mener egentlig gamle Bob om det hele?  [}:)]

Jon R.

Bob innfinner seg med at det alltid er 20 innlegg pr side, Jon.

Trodde du VISSTE det... [:I]

Og Bob... er det ikke lett å vite hva mener...


I forfjor hadde han konsert i Normal, (Alabama evt Illnois - ifølge Google). Iallefall falt disse bevingede ord fra scenen: I can't believe I'm here. People say I'm as far from normal as can be... But here I am *smiiile*



Was she a child or a woman, I can't say which,
from one to another she could easily switch

[Asbjørn]

Regner med at noen har lest Stein Østbøs Bort med Bob-dillen  i dag.

Rart med den mannen, han har stort sett skrevet den samme anti-Bob-artikkelen i ti år nå. Forsåvidt greit det, ikke alle kan like Bob, sånn er det bare.

Men det får da være måte på...

Og så prøver han å skape en motsetning mellom Brucefansen og Bobfansen (de fleste som liker Bob liker også Bruce. Og Bruce selv var jo en av de "nye Dylan'ene" som dukket opp. Da Bob ble introdusert i Rock'n Roll Hall of Fame talte Bruce: The way Elvis freed your body, Bob freed your mind.    ...   After Dylan one could write anything in a rock-lyric"...

Men han har fått glitrende tilsvar, Jonny Borgan i Norsk Dylanologisk Selskap har skrevet sitt første innlegg i VG-bloggen. Der han konstanterte div fakta []

Something is happening here, but you don’t know what it is, do you, mr. Østbø?



Hva har Bob Dylan egentlig gjort Stein Østbø? Hva forsvarer den endeløse vendettaen med slag og spark og uetterretteligheter, sist i ”Bort med BOB-DILLEN!” (Wow! For et kløktig ordspill!!!), tirsdag 25. oktober. Snakker vi om projisering av sjalusi på vegne av Bruce Springsteen eller har faktisk Bob tråkket Helt Stein Østbø personlig på tærne?



Det må være tillatt å stille spørsmålet etter nok et overtramp. Denne gangen kan det ikke være snakk om et sleivspark, valget står mellom øredøvende uvitenhet eller feilinformasjon med vitende og vilje. Jeg tenker da ikke på at Østbø vurderer Dylan og Springsteen som ”to like viktige deler av rock-historien” – en påstand som ikke minst Springsteen ville visst å sette i det riktige perspektiv, sammen med det store flertall av seriøse musikk-journalister. Det er ikke forbudt å være historieløs.



Historieforfalskning er verre. Når Østbø antyder at Dylan ”ufortrødent fortsetter sin Neverending Tour med mindre endringer i repertoaret” må flere enn undertegnede sperre øynene opp og sette foten ned. Kan det ha gått Østbø hus forbi at Dylan skiftet ut 75 % av settet fra Stockholm til Oslo i forrige uke, og at variasjonene fortsatte i Karlstad, Gøteborg, Aalborg osv.? Historieløs, ja vel, men har også korttidshukommelsen gått fløyten?



Kan det ha gått Østbø hus forbi at denne turneen, som pr i dag teller nesten 1800 konserter de siste 18 årene, mer enn noe annet kjennetegnes ved store variasjoner i repertoaret, med mellom 100 og 130 forskjellige sanger i året hvert år i 18 år? Og da ikke de samme hvert år, langt i fra. På denne turneen har Dylan også ivaretatt oppgaven som historielærer mer enn noen andre, i det han har levert nærmere 200 forskjellige coverversjoner fordelt på et utall av genre og opphavsmenn/kvinner, og på en unik måte har pekt på sine egne inspirasjonskilder og favoritter, både av ny og gammel dato. Dette i tillegg til hundrevis av egne sanger, som leveres i stadig nye arrangementer og forkledninger, og som til tider kan underkastes store forvandlinger fra kveld til kveld. All ære til Springsteen for årets spennende turne, men hvor mange ganger har ikke Østbø og andre gitt oss ”Dette vil du få høre”-reportasjer måneder før Springsteen har nådd Oslo? Har ikke dette vært regelen mer enn unntaket? Også som historielærer står Springsteen ydmykt i skyggen av Dylan.



Bruce Springsteen er en strålende artist, ”Born to run” er en utmerket plate, og både den og konsert-DVD fra 1975 ønskes hjertelig velkommen. Om disse i historiens lys vil rage høyere enn Dylan’s album ”Blood on the tracks” og den ikke helt ukjente turneen ”Rolling Thunder Revue” fra samme år kan man tillate seg å ha ulike meninger om, men det er likevel ikke viktig i denne sammenhengen. La oss glede oss over begge deler.



Det er imidlertid ikke mulig for undertegnede å glede seg over Østbøs traktering av sin maktposisjon, der han brøler usannheter fra elfenbenstårnet. Ravende rundt i porselensbutikken forsøker han seg også med nok et kårdestikk mot Dylan, ”som ser ut til (å) gi slipp på det meste av hva han tidligere avskydde, nemlig oppmerksomhet rundt sin egen person.” Hjelpeløst språk til tross, vi skjønner hva Østbø forsøker å si. Det han imidlertid ikke skjønner, er at Dylan’s avsky eller skyhet for media ikke minst skyldes den ignorans som nettopp Østbø, på forbilledlig vis, illustrerer. For flere eksempler, se ”No Direction Home”. At Dylan på mesterlig vis, både gjennom selvbiografi og åpenhjertige intervjuer gir oss sitt eget syn på liv og kunst, må ikke forveksles med dvask alderdomssvakhet.



Det er en ærlig sak å ikke digge Dylan, og å ha Østbø som fan ville nok selv Springsteen kunne betakke seg for.

Et minimum av etterrettelighet må man likevel kunne forvente av en taler i landets største avis.



Johnny Borgan











Was she a child or a woman, I can't say which,
from one to another she could easily switch

[Jon R]

HA-HA-HA-HA-HA-A-...æææææææhhh (sinnsyk og skjærende latter) Der fikk den onde herr Østbø noe å tygge på tenker jeg. Blir nok stille fra den kanten etter dette. Uææhhhhhaaaahhhhh ( mer sinnsyk latter lik Newman i Seinfeldt...)[}:)][8D][8D]

Jon R.

[HåvardK]

Tror du står i alvorlig fare for å ha terget på deg Asbjørn Jerry her, Jon...

[Asbjørn]

quote:Originally posted by HåvardK

Tror du står i alvorlig fare for å ha terget på deg Asbjørn Jerry her, Jon...

[:I]
Han prøver og prøver og prøver, Håvard... Men det blir liksom bare mange poster, mye skryl og lite ull.

Liksom ikke noe å ta alvorlig, med andre ord[]

Mne han skal ha for forsøkene, det skal han...

PS! Tar heller rollen som Jerry enn Newman ja...
Et par kg til så er jo Jon R dér også... [8D]

(Asbjørn, nå 0,3 fra 60-tallet).






Was she a child or a woman, I can't say which,
from one to another she could easily switch

[Jon R]

Prøver du å hinte om at jeg er litt stuttkjukk, Asbjørn? [}:)]..ehhh....[][:I]......          ([V])

Jon R.

[Asbjørn]

quote:Originally posted by Jon R

Prøver du å hinte om at jeg er litt stuttkjukk, Asbjørn? [}:)]..ehhh....[][:I]......          ([V])

Jon R.

hwehe, nei jeg skyter blindt rundt meg - og regner da med at noe treffer... har jeg truffet blink altså... [:I]




Was she a child or a woman, I can't say which,
from one to another she could easily switch

[Asbjørn]

Whao...

Jeg ble nr 33 i verden i gårsdagens Dylankonsert... []
Og best i Norge [:I]

68 nordmenn deltar på tippingen under denne turnéen, og ca 2400 på verdensbasis.
Sammenlagt er jeg nå nr 346 mens laget mitt Bergen Dylan Society begynner å yppe seg som nr 18 []

Jeg hadde 5 av de 16 låtene riktig, og scoret masse siden en såpass sjelden låt som New Morning ('71) ble spilt []


Men tilbake til skoletimen []









BOLK X    

Korsfesting og
ny oppstandelse





Plakat frå den spanske versjonen
av Renaldo & Clara




Med på Rolling Thunder Review var òg teatermannen Sam Shepard og filmmannen Howard Alk (sistnemde var, som ein kan tru, alkoholikar). Desse to hadde med eit filmkamera og filma alt. Vel heime i New York såg Bob filmmaterialet og tenkte at dette måtte jo gå an å selje.

Heile 1977 sat dei saman oppe til langt på natt og klypte saman filmen "Renaldo & Clara", ein kjempekalkun på 4 timar. (Det er ikkje alltid lett å vere Dylan-fan!) Filmen var ein katastrofe på alle måtar. Også denne utan sidestykke i moderne populærkultur. Og no var Sara mektig lei av alt tullet. Det hjalp ikkje med vakre kjærleiksballadar (som Sara). Ho tok med seg ungane og stakk - som vel var.

Som om ikkje dette var nok hadde Elvis nyleg ete sin siste hamburgar. Nett dette gjekk svært innpå Bob. Han sulla og drakk og var fæl å sjå til. Men som vanleg er det under slike tilhøve det vert bra musikk (altso: dårlege artistar har det for godt!) På plata Street Legal kan du høyre kor fælt han hadde det, stakkar. Uheldigvis brukte han ikkje stort lenger tid på å spele inn plata enn det tek å spele den av.
"This doesn't feel right, ooohhh... where are you tonight.....?"

PS! Heldigvis har no denne plata kome ut i remiksa form. Kjempenydeleg!
.


Hage-bob spyler litt...







I 1978 la Bob la ut på den første verdsturnéen
på 13 år. Han hadde omarrangert repertoaret sitt i ein
slags pop/Vegas-stil.

Meir slakt frå pressa.

Plata frå turen, At Budokan, er den desidert
minst populære Bob-plata. Men Bob var godt nøgd med den!
So det so....
 
- Plate å merke seg: Street Legal
(1978, miksa og meistra på nytt i 1999,
kjempeplate!)





Come in she said I'll give yeahhhh
Shelter from the Storm

[Jon R]

Hage-bob? Vil du gå så langt som å si at det finnes en bob for enhver anledning, Asbjørn? []

Jon R.

[Asbjørn]

quote:Originally posted by Jon R

Hage-bob? Vil du gå så langt som å si at det finnes en bob for enhver anledning, Asbjørn? []

Jon R.

Arne Scheie-stemme: Det tror jeg nok er å dra det litt langt, Jon. Men langt unna sannheten er det nok ikke, det tror jeg vi kan si dere...

Ikke sant, Drillo?





Come in she said I'll give yeahhhh
Shelter from the Storm

[Jon R]

Litt skuffet over det svaret der, Asbjørn. Ventet meg faktisk et par velvalgte sitater, etterfulgt av et par gode eksempler. Tenkte på "begravelse-bob" ( skal i begravelse på fredag), " har nettopp vunnet noen millioner i lotto-bob"( har planer om å begynne å tippe lotto) og kanskje til og med " blitt far for første gang-bob". Den siste der er spesielt til min bror, som blir far for første gang denne måneden. []

Jon R.

[Asbjørn]

quote:Originally posted by Jon R

Litt skuffet over det svaret der, Asbjørn. Ventet meg faktisk et par velvalgte sitater, etterfulgt av et par gode eksempler. Tenkte på "begravelse-bob" ( skal i begravelse på fredag), " har nettopp vunnet noen millioner i lotto-bob"( har planer om å begynne å tippe lotto) og kanskje til og med " blitt far for første gang-bob". Den siste der er spesielt til min bror, som blir far for første gang denne måneden. []

Jon R.

Velvel, du legger opp til det []

Begravelsen...
Hele debutalbumet handler forsåvidt om død & begravelse... og aggresivt gitarspill, men jeg tar likevel et eksempel fra forrige utgivelse...
 

quote:When my mother died, my uncle took me in - he ran a funeral parlor
He did a lot of nice things for me and I won't forget him

Mht gambleren så er det utallige eksempler å hente frem... om gangsateren Joey Gallo er det likevel naturlig å hente frem om brødrene hans...
 

quote:Some say they lived off gambling and runnin' numbers too.

men det morsomme sitatet er om hvordan dommeren fant ut hvilken straff Joey skulle få...
 

quote:"What time is it?" said the judge to Joey when they met
"Five to ten," said Joey. The judge says, "That's exactly what you get."

..og så er vi sannelig innom begravelsen hans også.. [:I]
 

quote:The sun turned cold over President Street and the town of Brooklyn mourned
They said a mass in the old church near the house where he was born.
And someday if God's in heaven overlookin' His preserve
I know the men that shot him down will get what they deserve

Og med hensyn til din bror, vel, først må vi komme i stemning...

 

quote:Winterlude, Winterlude, oh darlin',
Winterlude by the road tonight.
Tonight there will be no quarrelin',
Ev'rything is gonna be all right.
Oh, I see by the angel beside me
That love has a reason to shine.
You're the one I adore, come over here and give me more,
Then Winterlude, this dude thinks you're fine.

Winterlude, Winterlude, my little apple,
Winterlude by the corn in the field,
Winterlude, let's go down to the chapel,
Then come back and cook up a meal.
Well, come out when the skating rink glistens
By the sun, near the old crossroads sign.
The snow is so cold, but our love can be bold,
Winterlude, don't be rude, please be mine.

Winterlude, Winterlude, my little daisy,
Winterlude by the telephone wire,
Winterlude, it's makin' me lazy,
Come on, sit by the logs in the fire.
The moonlight reflects from the window
Where the snowflakes, they cover the sand.
Come out tonight, ev'rything will be tight,
Winterlude, this dude thinks you're grand.

...en simpelthen bare mååå lage barn under slike sinnstemninger...

Og det finnes så mange farsstemninger, jeg bare sier det...
 

quote:Father of night, Father of day,
Father, who taketh the darkness away,
Father, who teacheth the bird to fly,
Builder of rainbows up in the sky,
Father of loneliness and pain,
Father of love and Father of rain.

Father of day, Father of night,
Father of black, Father of white,
Father, who build the mountain so high,
Who shapeth the cloud up in the sky,
Father of time, Father of dreams,
Father, who turneth the rivers and streams.

Father of grain, Father of wheat,
Father of cold and Father of heat,
Father of air and Father of trees,
Who dwells in our hearts and our memories,
Father of minutes, Father of days,
Father of whom we most solemnly praise.

Og sååå komme vi til hovedsaken, den uerfarne papa...

 

quote:He sat with a baby heavy on his knee
Yet spoke of life most free from slavery
...
Me, I kept my mouth shut, too
To you I had no words to say
My experience was limited and underfed
You were talking while I hid
To the one who was the father of your kid

Come in she said I'll give yeahhhh
Shelter from the Storm

[Jon R]

I rest my case. [8D]

Jon R.

[lojosang]

Det trengs nok ikke faorfalskes noen legeattester her om det skulle bli nødvendig å skaffe seg lavere straff, nei. []

Jokke for LUSCOS!

[Asbjørn]

...jeg måå nesten fortelle om det  [:I]


Tre fredager, fra neste fredag av, kan No Direction Home nytes på NRK1. i tre timeslange sendinger kan en følge Bob'erns karriere fra '61 til '66.

Mens BBC valgte "prime time" på BBC mandagskveldene avspiser NRK oss med tiden etter midnatt.  Ikke det, de fleste Dylanologer har dvd'en i hende selv, for lengst...


Hva f.eks. VG mente om dette Martin Scorsese-verket kan du lese på side én i denne tråden []

NRK informerer her

Handle inn videoen nå, så skal alltids jeg minne deg om det hele når det nærmer seg [:I]










Come in she said I'll give yeahhhh
Shelter from the Storm

[Jon R]

Noen som har lyst på noen øl på byen, fredag om tre uker, og de to fredagene før det, altså allerede fredag om en uke? ? []

Jon R.

[Asbjørn]

quote:Originally posted by Jon R

Noen som har lyst på noen øl på byen, fredag om tre uker? []

Stilig, Jon! [8D]
Du tenker selvfølgelig på det hele som et vorspiel før selve tv-sendingen da, forstår seg... [:I][:I][:I]

PS! Det er én uke til første sending, matematikk-Jon [)]


Bergen Dylan Society har sin årlige Jule-Bobfest denne første tv-fredagen... Da lader vi opp fra kl 19 med julemat, lesing fra Dylan-evangeliet osv...

Gledelig nok er det damene som steller i stand for oss til jul []

Blir mye god mat av slikt..

Tidligere Bobfester m.m. (bl.a. bilder)  kan det leses om her  []





Come in she said I'll give yeahhhh
Shelter from the Storm

[Jon R]

quote:Originally posted by asbjørn

quote:Originally posted by Jon R

Noen som har lyst på noen øl på byen, fredag om tre uker, og de to fredagene før det, altså allerede  fredag om en uke ? ? []

Stilig, Jon! [8D]
Du tenker selvfølgelig på det hele som et vorspiel før selve tv-sendingen da, forstår seg... [:I][:I][:I]

PS! Det er én uke til første sending, matematikk-Jon [)]


Bergen Dylan Society har sin årlige Jule-Bobfest denne første tv-fredagen... Da lader vi opp fra kl 19 med julemat, lesing fra Dylan-evangeliet osv...

Gledelig nok er det damene som steller i stand for oss til jul []

Blir mye god mat av slikt..

Tidligere Bobfester m.m. (bl.a. bilder)  kan det leses om her  []





Come in she said I'll give yeahhhh
Shelter from the Storm

Skjønner ikke helt hva du mener ble feil her, ASBJØRN? [)]

Jon R.

[Asbjørn]

Si meg, tåler Elizabeth all denne dillingen din med Edith dagen lang!!!

Pass deg før hun stikker av med både hus & hjem...



Come in she said I'll give yeahhhh
Shelter from the Storm

[Jon R]

HYSSJ! Ikke skrik så jævelig! Unga har lagt seg!! [}:)]

Jon R.

[Asbjørn]

Woof...

(den har jeg lært på waccoe...) []

Denne gang er det hans "kristne periode" det skal dreie seg om. En periode som faktisk ble preget av en vanvittig kreativitet. Og nå begynner prisene å komme også, bl.a. hans første Grammy (sick... tenk å vente 16 år...).










BOLK XI    

Saved





Merk Jostedølen
nede til venstre...





17.november 1978 står Dylan på scena i San Diego Sports Arena. Vanligvis plukkar ikkje Bob opp ting som blir kasta opp på scena (truser er her ein ynda artikkel), men denne gongen gjer han eit unntak. Han plukkar opp korset som blei kasta fram.

Ei veke seinare, på Fort Worth i Texas, har han dette korset rundt halsen! I mellomtida har han hatt besøk - av sjølvaste Jesus Kristus.
"There was a presence in the room that couldn't have been anybody but Jesus... Jesus put his hand on me. It was a physical thing. I felt it. I felt it all over me. I felt my whole body tremple."

Til konsertpublikummet i Syracuse 5.mai 1980 sa han:"Jesus tapped me on the shoulder, said, Bob, why are you resisting me? I said, I'm not resisting you! He said, you gonna follow me? I said, well, I've never thought about that before."



I Drammen i 1981



Gitarsolo ala Bob...


No fulgte ein periode der Dylan bytta ut heile repetoaret sitt. Kun nye sangar blei spelte. Og mellom sangane held han lange talar til folket. Om Gud.
Blant anna gjorde han dette i Drammen. Då sang Bob for første gong i Norge. For sikkerheits skuld held han to konsertar når han først var her.

Og publikum byrja å bue igjen. Nett so dei hadde gjort 15 år tidlegare.

Men Bob er sta! Han ga ut heile tre plater med bibelsitat på omslaget. Om kvaliteten dalte undervegs, så er det store låter på dei alle, ein må medgje det.

Så blei John Lennon drept. Dette skremde Bob. Han slutta å turnere i heile tre år!

Og utover 80-talet kom den verste tørkeperioden i heile karriera  hans. Ein seier at denne varde omlag frå 1983 til 1989.

Likevel. Nokre gode låter skreiv han jo alltids, han er jo Bob Dylan. Men, no utvikla han ein merkeleg teft for å utelate dei verkeleg gode sangane sine frå platene. Sokalla "outtakes" vart ynda samleobjekt for fansen. Somme av dei har etter kvart kome med på ulike samle-cd'ar. Heldigvis.
.



Plater å merke seg: Slow Train Coming (1980), Shot of Love(1981) og eh... ok: Infidels (1983) er grei nok den (bortsett frå generell rasisme og Israel-reklamen... heh, ein god gut!)

Det skal vel óg seiast at det han såg der ute i salen var ein jostedøl med eit trykk av Sognefjorden på t-skjorta. Sjå fig.







Come in she said I'll give yeahhhh
Shelter from the Storm

[Jon R]

Konklusjon: Han sleit en stund, den godeste Bob. Her følger dr. Jons vurdering av hva som skjedde: [:p]

 

quote:Ei veke seinare, på Fort Worth i Texas, har han dette korset rundt halsen! I mellomtida har han hatt besøk - av sjølvaste Jesus Kristus.
"There was a presence in the room that couldn't have been anybody but Jesus... Jesus put his hand on me. It was a physical thing. I felt it. I felt it all over me. I felt my whole body tremple."  

Det er opplagt resultatet av en dose dårlig makka han beskriver over her. Han opplever utvilsomt de autonome reaksjonene som noe ubehagelig.

 

quote:
 
Til konsertpublikummet i Syracuse 5.mai 1980 sa han:"Jesus tapped me on the shoulder, said, Bob, why are you resisting me? I said, I'm not resisting you! He said, you gonna follow me? I said, well, I've never thought about that before."

Her har han opplevd en typisk syre bad-trip. Skumle greier. [V]

 

quote:..såo fulgte ein periode der Dylan bytta ut heile repetoaret sitt. Kun nye sangar blei spelte. Og mellom sangane held han lange talar til folket. Om Gud.
Blant anna gjorde han dette i Drammen.
 

Som en konsekvens av dette tipper han over i ren paranoia, med selvhenførende tanker om overdreven storhet. Han ser utvilsomt seg selv som selveste Frelseren. Han har også beveget seg over i det ukritiske, spesielt når det gjelder valg av tid og sted...[]



 

quote:
Det skal vel óg seiast at det han såg der ute i salen var ein jostedøl med eit trykk av Sognefjorden på t-skjorta.  

...og her det endelige psykotiske gjennombruddet, der Dylan totalt har mistet evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet. Han kunne like gjerne sett tusser, troll, rosa elefanter eller andre vesener fra norrøn mytologi. [8D]


Hva sa han da han ble hentet av de unge mennene i hvite frakker, Asbjørn? []


Jon R

[Asbjørn]

...er visst flere som slet her []

Kanskje Edith kan hjelpe deg???




Come in she said I'll give yeahhhh
Shelter from the Storm

[h.b]

Tror jeg forenkla det litt
http://www.dagbladet.no/kultur/2005/11/07/448639.html

[Asbjørn]

Dr John slår til igjen...

Joo, jeg skal kommentere litt...

Bob innrømer at han slet med "vennene" sine i etterkant (dvs, deler av bandet hadde blitt kristne allerede i forkant, og pleide å ha bønnesamlinger før konsertene... du kan sid et slik at Bob joina inn etter hvert...), han forteller om hvordan andre reagerte i I Believe in You:
 

quote:They ask me how I feel
And if my love is real
And how I know I'll make it through.
And they, they look at me and frown,
They'd like to drive me from this town,
They don't want me around
'Cause I believe in you.

men det gjør ikke noe:
 

quote:They show me to the door,
They say don't come back no more
'Cause I don't be like they'd like me to,
And I walk out on my own
A thousand miles from home
But I don't feel alone
'Cause I believe in you.

 

quote:Don't let me drift too far,
Keep me where you are
Where I will always be renewed.
And that which you've given me today
Is worth more than I could pay
And no matter what they sayI believe in you.

 

quote:Don't let me change my heart,
Keep me set apart
From all the plans they do pursue.
And I, I don't mind the pain
Don't mind the driving rain
I know I will sustain
'Cause I believe in you.

 

quote:
Det skal vel óg seiast at det han såg der ute i salen var ein jostedøl med eit trykk av Sognefjorden på t-skjorta.  

quote:
...og her det endelige psykotsike gjennombruddet, der Dylan opplagt har mistet evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet. Han kunne like gjerne sett tusser, troll eller rosa elefanter.[8D]

Her er jeg enig.. dette tyder på alvorlige forstyrrelser.

Imidlertid tilhører disse artikkelforfatter Ragnvald [] ...og jeg skal passe på å nevne det for ham under den nært forestående JuleBobFesten []

Fytti katta, nå høøøljer det her ,dere!!!

(skal visst bli nedbørsrekord i Bergen det kommende døgn..) [^]



Come in she said I'll give yeahhhh
Shelter from the Storm

[Asbjørn]

quote:Originally posted by h.b

Tror jeg forenkla det litt
http://www.dagbladet.no/kultur/2005/11/07/448639.html

Dette minner meg om Heartland, som Bob'ern og Neil skrev sammen til Farm Aid... som kom som en følge av Bob'erns upopulære utsagn under Live Aid at noen av alle disse pengene burde komme amerikanske bønder (som slet fælt på den tida) til gode...

Men Heartland var jo forståelig da... [|)]



Come in she said I'll give yeahhhh
Shelter from the Storm

[Asbjørn]

Da er jeg innom såvidt før alle tiders JuleBobFest settes igang... []

...men jeg rakk da en matbit, en halvtimes intervalløkter og en swich innom OEF (da er jo dagen i havn [:I]).

Ville bare minne folket om å ha videoen innstilt på nrk1 i kveld fra 00:10 til ca 01:15. Første del av Bob Dylan 1961-66 - triolgien.
I kveld er det like mye "protestguruene" fra tidlig 60-tall som er i fokus... men Bob nevner også de to jentene fra Minneapolis-tiden som "brought out the poet in me"... []

NRK:
 

quote:En legende blir til

   

Vi blir kjent med den unge Bob Dylan i Martin Scorseses dokumentar om ikonet. (Foto: Sony Music Norge)

Under Martin Scorsese dyktige regi, blir historien om Bob Dylan fram til 1966 ikke bare fortellingen om en av vår tids viktigste musikere, men også et stykke amerikansk etterkrigshistorie. Tre fredager framover sender NRK regissørens kritikerroste dokumentar om den unge Bob Dylan.
Hovedpersonen er selv med på å fortelle om hvordan midtvestgutten Robert Zimmermann ble ikonet Bob Dylan, og i første del følger vi ham gjennom oppveksten og fram til han ga ut sitt første album ”Bob Dylan” i 1962. Dokumentaren inneholder klipp som aldri har blitt vist tidligere.

Fra rock til folk
Han forteller selv om oppveksten og universitetstiden i Minnesota, og overgangen fra rock til folk. Dylan syntes folk-miljøet hadde mer rom for kreativitet, og da han endelig hørte den amerikanske folk-artisten Woody Guthrie falt alt på plass. – Woddy Guthrie hadde et helt eget uttrykk, forteller han. – Og i tillegg hadde han noe han ville si. Det var noe helt nytt i mine ører. Han var en radikaler. Jeg ville synge som ham.

Dokumentaren byr på musikk fra Bob Dylan selv, i tillegg til mange smakebiter fra de som inspirerte ham og formet ham som artist.

Om regissøren
Regissør Martin Scorsese er for de fleste kanskje mest kjent for spillefilmer som ”Taxi Driver”, ”The Aviator”, ”Goodfellas” og ”Gangs of New York”, enn for musikkdokumentarer. Men han er også mannen som klippet den legendariske ”Woodstock”-filmen fra 1970 og regisserte dokumentaren ”The Last Waltz” om The Band åtte år senere.

Innkjøpt dokumentar i tre deler (2005)
Originaltittel: ”No Direction Home”
Regi: Martin Scorsese

An' she says, "Your debutante just knows what you need
.............................................but I know what you want

[Asbjørn]

..jeg nevnte det vel så vidt i går.

SNART er en versjon av bootleg'en Hush Hush, Sweet Charlotte i mitt eie... []

Dette er en av de legendariske bootleg'ene... Visstnok på linje med det beste Bob overhodet har levert...
Så da måtte jeg (igjen) "lese meg gjennom" denne omtalen. []


Hvem som helst må da få lyst til å høre gjennom dette opptaket etter dette...

Charlotte 1978





 

quote:
10. desember er det på dagen 25 år siden denne legendariske konserten fant sted i Charlotte, North Carolina, USA.

Jeg begynte "research" for artikkelen for drøye to år siden. Under et tokt på nyhetsgruppa rec.music.dylan dumpet jeg tilfeldigvis borti mannen som teipet konserten i 1978. Han stilte seg villig til disposisjon og sendte meg til og med råkopier av alt han hadde teipet både i 1978 og 1980. Teiperen ønsker å være anonym. Jeg startet å skrive og gjorde flere "intervjuer" før alt ble stille i over et år. For en måned siden klarte jeg å spore ham opp igjen slik at jeg kunne fullføre arbeidet.

Selve konserten oppdaget jeg gjennom bootlegen "Hush hush sweet Charlotte" for cirka fem år siden. Jeg hadde allerede "Street Legal" som et av mine favorittalbum og ble med en gang hekta på hele 1978-turnéen. Jeg skaffet meg fort det meste av konsert-, demo- og turnéøvingsopptak fra dette året. Ikke noe av det slår dette opptaket.
Thomas Vehus

Det er ei kald natt i slutten av november 1978. Vår unge venn (bootleg'eren, red.anm.)har reist langt. Turen han er ute på, er på over tretti mil hver vei. Landskapet foran billysene hans ser ut som støy fra en tv-skjerm. Øynene er så tunge at nesten ingenting kan få ham til å holde dem oppe. Grusen på utsiden av veien tar brutalt tak i høyre framhjul og kaster bilen hensynsløst av veien. Den spinner ut på et jorde, men holder seg heldigvis på alle fire. En mer effektiv oppvåkning kunne han ikke ha fått. Som historien vil vise oss, overlevde han både denne og alle de andre turene vinteren 1978.

Bob Dylan sin verdensturnè nærmer seg slutten. I desember 1978 har han nådd de amerikanske sørstatene. Vår venn har bestemt seg for å få med seg så mange konserter som mulig. Han legger ned umenneskelige mengder arbeid i å arrangere transport, overnatting og skaffe billetter. Ingen av hans familie eller venner forstår hva han egentlig holder på med. Flere av konsertarrangørene godtar i tillegg ikke billettbestilling via post. For å få tak i gode plasser, må han derfor stille seg i kø utenfor konsertlokalene flere uker før Bob Dylan kommer til byen. Samtlige konsertlokaler befinner seg over 30 mil fra hans eget hjemsted.

Billetten han nå nesten har drept seg selv for, er til den femte og siste konserten i løpet av de siste ti dagene. Uheldigvis har han verken familie eller venner i Charlotte, North Carolina. Han sjekker derfor inn på et motell ikke langt fra konsertstedet The Coliseum. Søndag 10. desember er en solfylt, kjølig dag. Vinden gjør kjølen mer bitende, men det er likevel en fin dag.

Han har gjort klart alt opptaksutstyret og håper at ikke “gestapo” beslaglegger det, noe som hadde skjedd ei uke tidligere i Birmingham, Alabama. Han er ennå oppstemt etter konserten i Columbia, South Carolina, kvelden før. Måtte bare kveldens opptreden bli like bra.

Det er på tide å komme seg avgårde. Mikrofonen er godt gjemt i den romslige, ikke altfor diskré hatten. Kassettopptakeren er godt skjult under skinnjakken. Heldigvis slipper “gestapo” ham inn uten problemer. Han finner raskt plassen sin og sjekker for siste gang at opptaksutstyret er klart til bruk.

Før han vet ordet av det, har bandet startet å spille. Som vanlig er ikke Bob Dylan å se på scenen. David Mansfield lar mandolinen trille ut en vagt familiær melodi. Elvis Presley sin tidligere bassist Jerry Scheff maner bassen til å vandre lekent fra akkord til akkord. Ian Wallace bak trommesettet pisker sangen heftig framover. Så setter saksofonist Steve Douglas inn og avslører hvilken sang bandet spiller. Det er “My back pages”. Hele tida ligger Billy Cross og Steven Soles og presser på med gitarene. Så slipper keyboardist Alan Pasqua til, før det hele eksploderer i en gitarsolo verdig maestroens entré. Publikum går amok og Helena Springs, Jo Ann Harris og Carolynn Dennis synger refrenget.  

Dette lover bra! Publikum er ekstatisk. Neste låt er en velkjent cover fra denne delen av turnéen. ”She´s love crazy”, skrevet av Tampa Red og leveres med brutal makt. Det er fryktinngytende og berusende. Hva som rir Bob denne kvelden, er det bare han selv som vet. I ekstasen klarer vår venn å komme borti opptaksknappen rett etter starten på neste sang, ”Mr. Tambourine Man”. Han henter seg imidlertid raskt inn og resten av konserten havner heldigvis på teip.

Dylan har gjort noen ganske radikale endringer i arrangementene på mange av sangene sine siden forrige turné. Denne gang har han med seg et stort band med kordamer, saksofon, mange gitarer, orgel og fløyte(!). Kritiske røster mener at han prøver å kopiere monstershowene Elvis gjorde i Las Vegas.

Det er mulig at Bob Dylan har latt seg inpirere av Elvis sitt sceneshow, men musikken snakker for seg selv. Når det er sagt, så er ikke alltid de nye versjonene av gamle sanger helt vellykkede. Kordamer til tross, ”Shelter from the storm” blir ikke noe annet enn blek i forhold den nakne og beiske originalen på ”Blood on the tracks”. ”Mr. Tambourine Man” vasser i sirup til halsen, mens Dylan foretar halsbrekkende vokaløvelser satt til orgel og tamburin. ”Ballad of a thin man” er storslagen, men likevel ikke så bitende som tolv år tidligere.

Forstå meg rett, det låter utrolig bra, men i forhold til den fantastiske versjonen av ”Tangled up in blue” denne kvelden, blekner det meste. Sangen åler seg smektende fremover mens Bob maner frem den fortryllende lyrikken, tydelig inspirert. Når nydelige ”I shall be released” dusjer over det forbløffede publikummet, gjør vår venn de samme to observasjonene han har tenkt på siden åpningsnummeret: ”Bob er i fyr og flamme i kveld!” og ”jeg har virkelig funnet en god plass rent lydmessig”. Som historien har vist oss, hadde han fullstendig rett i begge betraktningene.

Bob Dylan er ikke kjent for å snakke hull i hodet på publikum, men dette året, og kanskje spesielt denne kvelden, virker det som han har mye på hjertet. Før ”Ballad of a thin man” legger han ut i det vide og det breie om en viss ”geek”. Men det tar ikke skikkelig av før en av mange kinaputter smeller i gang noe av det mest forbløffende stykke tid, fylt med musikk, jeg noen gang har opplevd. Nedenfor er monologen Bob varmer opp publikum med. Kinaputter er merket BANG og publikumsreaksjoner på teipen er innlemmet i parenteser:

BANG. Thank you! I was riding on the train one time, from Durango, Mexico, to San Diego. I fell asleep on the train and woke up in this little town called Monterey. And it was ah… I guess it was about past midnight, not too much after midnight, but just maybe around that time. And a family was getting off the train. BANG (Yeah!)....

Vår venn legger merke til at Dylan ikke så mye som blunker i det den siste kinaputten eksploderer rett til venstre for scenen. Røyken fra fyrverkeriet stiger opp og bader i det lilla lyset på scenen og omhyller den forkynnende mesteren. ”Om jeg bare hadde hatt et kamera”.

...An old man was stepping up on the platform to get up on the train. And he came down the aisle and took a seat across the aisle from me. At this time the train was still in the station now. Anyway, I was watching this whole thing through the window, which was turned into to a long mirror, you know. And finally I felt this strange vibration, I just had to turn and look at this man. He wasn’t wearing anything but a blanket. So I turned my head and looked at him. Both his eyes were on fire, I could easily see that. And there was smoke coming out of his nostrils. (Awhooo!) And I figured, well this was the man I had to talk to. So I turned back, looking out the mirror again trying to gather up the courage to talk to him. Then the train started moving. (There you go!) Our conversation went something like this…”

Nå brister alle demninger og den ultimate versjonen av “Senor (Tales of yankee power)” oversvømmer hele Coliseum i Charlotte. Bob Dylan leverer sitt livs største musikalske prestasjon. Verken mer eller mindre. Fra første stund er det soleklart at dette ikke er snakk om noen vanlig gjennomkjøring. Sett i lys av hvor inspirert introduksjonen ble levert, kommer det egentlig ikke som noe sjokk at dette er hva legender blir til av. Bob hyler, skriker, bjeffer og hveser. Bandet skaper et fantastisk inferno av lyd rundt den ravende desperadoen som sverger at han kan ta seg sammen om han bare får plukket seg selv opp fra golvet. Sangen ender i et voldsomt brennende armageddon av gitarer, piano og saksofon. Bob selv har forlatt scenen før sangen ender. Hvem som helst kan trenge en pause etter en slik utblåsning.





Vår venn er ennå i ørska når bandet entrer scenen etter femten minutters pause. Det er selvfølgelig umulig, selv for Bob Dylan, å følge opp maktdemonstrasjonen fra før pausen. Det virker heller ikke som om Bob prøver særlig på akkurat det. Han kjører sitt eget løp. Dessuten er konserten bare halvveis. Det stopper ham ikke fra å levere gode versjoner av både nye og gamle slagere. Verdt å nevne er en god ”The times they are a-changin’” og en stor munnspillprestasjon på ”It ain’t me babe”. Introduksjonshistorien til ”One more cup of coffee (valley below)” omhandler en 35-årig sigøynerkonge med seksten koner og 130 barn som Bob hadde truffet i Europa. Historien er bedre enn versjonen av sangen. Lite kan måle seg med originalen fra ”Desire”. ”Girl from the north country” blir framført som en vakker pianoballade. En voldelig ”Masters of war”, en grandios og barokk ”Masters of war” og en fløyteinfisert ”All along the watchtower” raser forbi før den mest sinnssvake versjonen av ”It’s all right ma (I’m only bleeding)” tordner over publikum. Man skulle nesten tro at The Rolling Thunder Revue igjen hadde inntatt en scene. Det hele roes ned med en pompøs og stor ”Forever young” før kvelden avrundes med en stor versjon av den fantastiske åpningssangen på ”Street legal”.

”Changing of the guards” står igjen som et slags tegn på Dylan sin nært forestående omvendelse til kristendommen. Den manifesterer også den fantastiske energien som han kan mane fram, bare han vil. Bob Dylan uttaler hvert ord, hver setning, som om de var skrevet i sjelen hans. Han kjærtegner hver milliliter luft som får æren av å stryke hans gudommelige stemmebånd. Han lar sin energi overstrømme publikum, han fanger dem i sitt magnetiske felt og lar dem bade i en strøm av ren varme. Han gir dem ly for stormen og en siste kopp med kaffe før de blir forløst. Han skal lede dem til sannheten, om han bare får plukket seg selv opp fra golvet.

Vår venn tar seg fortumlet tilbake til motellrommet sitt for å få bekreftet sine mistanker om at opptaket er av prima kvalitet og at Bob virkelig var i fyr og flamme. Han vet at han har opplevd noe helt spesielt. Heldigvis har han fanget alt på to 90 minutters Maxell-kassetter. Lite vet han at det samme opptaket skal få en voksen mann på andre sida av jorda til å grine av lykke 25 år senere. Det vil si helt til den nevnte mannen klarer å komme i kontakt med ham, hale hans historie fram i lyset og samtidig misjonere heftig om en av de beste konsertene han aldri fikk se.

Senor, senor, do you know where we're headin'?
Lincoln County Road or Armageddon?
Seems like I been down this way before.
Is there any truth in that, senor?  



Thomas Vehus
10.12.03

[Asbjørn]

quote:
Nummer 25 i min høyst private kåring av Bob Dylans største innspillinger.

"Tangled Up in Blue" innleder ”Blood On the Tracks” fra 1975, som mange mener er Bob Dylans aller beste plate. I tillegg er sangen å finne på diverse samleplater. Sjekk også den alternative versjonen på "The Bootleg Series vol. 1-3" og den glimrende, omskrevne utgaven på ”Real Live”, utgitt i 1984.

"Tangled Up in Blue" er en av sangene Bob Dylan har framført flest ganger i konsertsammenheng de siste åra.
Ingve Aalbu
06.02.2003

Tangled Up in Blue
Bob Dylan

Det var her det begynte.

Jeg skulle ønske at jeg hadde oppdaget Bob Dylan gjennom ”Highway 61 Revisited” eller kanskje ”Bringing it All Back Home”. Men slik var det ikke. Det første albumet jeg kjøpte, var noe så kjedelig og lite hipt som ”Bob Dylan’s Greatest Hits vol. 3”, utgitt i 1994.

Det var kanskje like greit, når alt kommer til alt.

Samleplata åpner nemlig med ”Tangled Up in Blue”. Det var den fortellingen som for alvor viklet meg inn i Bob Dylans verden. ”Tangled Up in Blue” var starten på en helt ny dag.

”Early one mornin' the sun was shinin',
I was layin' in bed
Wond'rin' if she'd changed at all,
if her hair was still red.
Her folks they said our lives together
Sure was gonna be rough
They never did like mama's homemade dress,
papa's bankbook wasn't big enough.
And I was standin' on the side of the road
Rain fallin' on my shoes
Heading out for the East Coast
Lord knows I've paid some dues gettin' through,
Tangled up in blue.”

Hvilke linjer! Hvilken historie!
Er det mulig å rive seg løs?
Går det an å skrive et bedre åpningsvers?

Jeg husker at jeg gikk langs kirkegården, i skyggene, og lyttet til ”Tangled Up in Blue” på diskman en sein natt. Jeg tror ingen sang så til de grader har begynt å leve inni hodet mitt, verken før eller seinere. Jeg kjente lukta av kjeller, hørte lyden av revolusjon.

”Tangled Up in Blue” er feberhet poesi, et fargerikt maleri med skiftende stemninger og perspektiver som ikke står stille. Bob Dylan tar oss med fra østkysten, hvor sola står opp, til New Orleans, Delacroix og de store skogene. Han er jaget av fortida, fanget av framtida. Han kjører bilen så langt den går, før han forlater den i vest, en mørk og trist kveld.

Hvert ord er skrevet i sjelen.
Hver linje gløder som brennende kull.

Den akustiske gitaren må være laget av et helt spesielt stykke tre.
Musikken er både køntri og blues, men også noe helt annet, noe varmt og knitrende.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg plukket med meg ”Bob Dylan’s Greatest Hits vol. 3” den vinterdagen i 1994. Den sto bare der, litt bortgjemt, i hylla i platebutikken. Jeg hadde ikke noe forhold til verken mannen eller musikken.

Jeg var uvitende om at ”Tangled Up in Blue” også åpnet ”Blood On the Tracks”, tidenes beste plate. Jeg hadde ingen anelse om at sangen ble spilt inn 30. desember 1974, i Minneapolis, langt mindre at den var inspirert av teknikken til maleren Norman Raeben.

Jeg hadde rett og slett ikke peiling.
Jeg var på leting etter noe ganske annet da jeg plutselig kom over perleporten.

Det er nesten så jeg begynner å tro på skjebnen.



PS! Sangen har hatt utallige revisjoner gjennom årene, nye varianter i versene og endatil helt nye vers har kommet med tid og stunder... men originalt var dette teksten







Idiot Wind, blowin' every time you move your teeth
you're an idiot, babe
It's a wonder that you still know how to breathe
B.  Dylan

[lojosang]

quote:Originally posted by Asbjørn
Idiot Wind, blowin' every time you move your teeth
you're an idiot, babe
It's a wonder that you still know how to breathe
B.  Dylan

Jeg har lurt litt på denne signaturen din. Er dette noe Bob har sagt til deg personlig?
[:p]

Jokke for LUSCOS!