Trondheim - Oslo på sykkel

[Asbjørn]

Ja, nå er det straks avgang mot Trondheim []

Om du skulle kjede deg ala se på maling tørke går det an å la seg oppdatere på min ferd her.

[Asbjørn]

Og her følger Njåls skriblerier om samme løp []

Et vakkert helvete




Noen dager før rittstart ringte Jan Petter, tydelig nervøs for hvordan hans debut i vestlandsklassikeren Bergen - Voss skulle gå. Han ville ikke høre snakk om tid og mål.


- Jeg er ute etter den gode opplevelse, sa han.
- Jeg kan ikke være mer enig, svarte jeg.

Etter at røret ble lagt på tok jeg en avgjørelse på at jeg ikke skulle nevne med et ord hvor fort eller hvor sakte jeg syklet i årets Bergen â€" Voss sykleri. Jeg står ved det.

Bergen â€" Voss 2006
Vondt, bratt, varmt, langt og vidunderlig vakkert er hva Bergen â€" Voss var i år. For 30. gang ble det flotteste av alle en dagers turritt arrangert og for andre gang sto jeg ved start og angret.
Selv om været var det aller beste og vinden på min side var det egentlig ingen grunn til å stå på festplassen denne lørdagen. Man kunne vært hjemme og tatt en kopp kaffe på balkongen. Lest dagens avis og slikket sol. Man kunne tuslet over torgallmenningen og spist en soft is. Hvis man nå på død og liv ville til Voss går det jo tog dit hele tiden. Ingen grunn i det hele tatt til å stå overskrevs på en sykkel og høre speaker telle ned mot 8.40 og start.
Likevel sto jeg der, likevel ville jeg egentlig ikke vært noe annet sted. Jeg vet hvor vondt det vil komme til å gjøre, men jeg vet også hvor godt det vil bli på Voss. Hvor utrolig happy jeg kommer til å være om noen timer. Hvordan selvtilliten vil være høyere enn samtlige meter jeg har klatret. Alt dette hvis jeg kommer fram. Klart jeg kommer fram.

Halvveis oppe mot Gullbotn begynner jeg å tvile. Sola steiker i nakken. Det er langt igjen til toppen. Jeg tenker at selv om jeg kunne ha gitt litt ekstra bør jeg spare til det som kommer. Enda langt igjen. Noen sykler forbi meg som om de var på flaten. Andre kjenner jeg igjen, de satte optimistisk av gårde i bunnen av bakken, dem tar jeg igjen. Når jeg passerer leker jeg Jan Ullrich. Sittende på setet maler jeg forbi dem i min jevne tunge takt.
Jeg kommer opp. Første delmål gjennomført. Kvamskogen neste. Ned Gullbotn kommer jeg på at jeg jo er her for den gode opplevelse. Jeg retter meg i ryggen og ser meg rundt. Det er vakkert her, jo da.

Klar for neste stigning. Det er ikke vakkert. Det er langt opp til Kvamskogen. Det er bratt det er seigt. Jeg glemmer å leke Jan Ullrich og er bare Njål som strever tung og svett med særdeles smertefulle lår opp, opp, opp. Forbannede sol. Forbannede varme.
Endelig oppe tenker jeg at alle vi som skriver om sykling har en tendens til å gjøre det om til en slags filosofisk betraktning. En indre reise i dype tanker. Sykkelen som verktøy inn i hverdagsfilosofien. Det er bare tull. Tro meg, det er ikke særlig dypt det som blir tenkt på et sykkelsete. Opp mot Kvamskogen har ingen evne til å gjøre velfunderte betraktninger om livet, døden og sykkelen. Ikke at det er noen sammenheng der heller. Alt vi kan er å slutte og tenke. Feste blikket på et skilt, eller et tre, i veikanten. Fram til den skal jeg klare det. Om ikke lenger skal jeg nå det skiltet. Dypere er det ikke. Endelig på toppen brukes all energi på å finne nye krefter og være litt fornøyd med at delmål to er nådd. Ned mot Nordheimsund går det så det suser. Jeg tør å slippe meg mer enn jeg pleier. Jeg hører stemmen til en sykkelkamerat som engang sa at om du tryner i 40 km/t eller 60 km/t spiller det ingen rolle. Du er ferdig uansett. Jeg gir blanke og setter utfor. Han har jo rett. Tryner jeg her spiller det ingen rolle hvor fort det går. Klart jeg er redd. Det er litt farlig, men det gikk. Jeg kommer ned uten fall. Jeg har ”verdensbeste” sykkel og ingenting å frykte.

Så kommer Hardanger. Postkort vakker, blomsterhvit og turistklar. Fremdeles det beste stedet for en romantisk brudeferd, men jeg er ikke sikker på om det er det beste stedet for en syklist. Ingenting er så forrædersk som Hardanger. Du tror du har noen gode mil med lette tråkk foran deg. Bare bløff. Det kommer noen drepende bakkedrag også her. Milene er lange og bakkene mange, ganske enkelt. Og når det endelig er over venter Skjervet.
Jeg går tom for vann. En hyggelig syklist ser hva som skjer og tilbyr meg flasken sin.
- Jeg får ny like der framme så det gjør ingenting, smiler han.
Jeg tar i mot og tenker at det er sånn det skal være. Det er dette som gjør sykkelritt til en langt hyggeligere form for sport enn alt annet. Smilende, de oppmuntrende kommentarene og evnen til å dele.
Frem mot Skjervet blir jeg liggende ved siden av en svartkledd Bergenser og småprate om bakken som venter. Jeg klager over krampen som har plaget begge lårene gjennom halve Hardanger. Han gir meg en salttablett. Han hadde to, jeg får den ene. Igjen dette underlig flotte trekket ved mange syklister. Sjenerøsiteten og smilet er med selv etter så mange vonde mil. Det er som vi har inngått en hemmelig pakt.
Nå ville jeg vanligvis ikke tatt i mot tabletter pakket i sølvfolie fra en fremmed mann, men gud hjelpe etter 14 mil på sykkel og med Skjervet ventende som selve porten til helvete der fremme tar jeg hva som helst.
Jeg går inn i hårnålshelvete med dødsforakt. Salttablettene tok knekkene på de verste muskelsmertene og det er bare å trå på. Sving for sving går det oppover. Hver sving et mål i seg selv. Klarer jeg den svingen kan jeg gi meg. Jeg gir meg aldri. Jeg skal sykle opp. I alle fall til neste sving. Svarte så vondt det gjør. Svarte så langt det er. Dypere er ikke tankene mine på vei opp, på vei mot Voss. Jeg kommer opp og bruker det siste av krefter mot mål.
Når du er oppe Skjervet vet du at du har klart det og da kommer det nye krefter. Det er bare å gi gass.

Jeg kom frem i år også og gleder meg allerede til neste år.
Det var en god opplevelse. Det er et sjeldent vakkert helvete, Bergen â€" Voss.

Hvordan det gikk med Jan Petter? Han slo meg med to minutter og det er alt jeg vil si om tiden jeg brukte. Det er ikke den som er viktig.




Well a childish dream is a deathless need
And a noble truth is a sacred dream
B.Dylan

[ToreLA]

Stilig lesning. Hadde selv et mål om å delta i styrkeprøven. Jeg og en kamerat satte oss 2006 som mål i 2002, men det ser ikke ut som om jeg har viet det en tanke. Kanskje når jeg blir gammel som alle andre turryttere?

----------------------
The Worlds first analyst/therapist - Analrapist


www.thelist.no
www.myspace.com/thelistsandnes

[stefan]

Artig å lese om andres sykkelopplevelser. Drev selv med sykling på konkurransenivå i tenårene. Men har enda ikke klart å få med meg Bergen-Voss.

ehm hello?

[Asbjørn]

...som det sies over her, det er litt artig å lese gode sykkelrapporter []

Det kan gi noen-og-hver av 40-åringene her inne lysten på en siste utfordring...

Her er det Kjetil som skriver om samme tur som den ovenfornevnte, men nå i en regntung 2000-utgave.

Morsomt er det å lese, lell... []

Sykkelrittet Bergen - Voss 3. juni '00

Gleden ved å være i begivenhetenes sentrum kan ikke alene være det som driver en til å delta i slik kollektiv galskap. Tanken slo meg at det kanskje kunne være andre underliggende behov som lå til grunn når jeg så utover denne fargesprakende trikotkledde forsamlingen kl.7 en lørdag morgen med sprutende regn og 5 grader pluss. Hva var det de skulle bevise?

Klokken nærmet seg 7:15, og vår pulje skulle ut. Natten hadde stort sett gått med til å psyke meg opp til å forsere Gullbotten, Kvamskogen og ikke minst det sagnomsuste Skjervet. Sjefsbikeren og hans disipler, Helge og Odd, hadde vært med på dette før, så de hadde et mer profesjonelt forhold til oppgaven som lå foran. De så på dette som en gjennomkjøring til "Tronheim - Oslo". Spørsmålet var hva de skulle fordrive tiden med hvis de kom for tidlig til Voss.

Den sitrende spenningen ble utløst da kolonnen med blåblinkende politibil i spissen, satte seg i bevegelse. Jeg fant straks min plass i feltet bak en stor og senete rygg. Her var det viktig å svare på ethvert forsøk på å rykke. Plutselig dukket et bekkalokk opp foran meg. Jeg hev doningen til siden. Bare den kjappe pareringen fra sidemannen hindret at dette kunne blitt en uønsket avisoverskrift. "Hele feltet på vei til Voss veltet på grunn av en ukyndig rytter". Feltet endret stadig fasong. Noen sakket akterut, mens andre forsøkte å avansere. Tenk å få være med på dette. Ã...rets store begivenhet som bare de sprekeste blant de spreke er med på. Ã... sykle sammen med 500 likesinnede, og samtidig være en ensom rytter. Her er alt opp til deg selv. Man blir filosofisk i en sådan stund. Det evige spørsmålet dukket opp "Hvor kommer vi fra og hvor skal vi hen?" Det siste hadde jeg en formening om. Men ville jeg klare det?

Farten økte, og pulsen slo hardere. Jeg girte desperat for om mulig å finne et mer passende gir. Det er viktig å holde formasjonen. Regnet sprutet med uforminsket styrke, og det surklet i skoene. Jeg så med ett en rygg jeg dro kjensel på. Jeg gled opp på siden av Helge, og møtte blikket hans. Han gliste gjennom snørr og duggvåte sykkelbriller. "Nå har vi det kjekt du. Det er dette vi har trent for" Jeg nikket og falt tilbake til mine egne meningsløse tanker. Jeg skjønte at jeg hadde misforstått noe. På dette tidspunkt var vi kommet til Nesttun, og jeg innså at det var langt igjen til Voss.



Jeg sitter nå på toget tilbake til Bergen og prøver å samle tankene. Beina føles som klubber, men er ellers ok. Til høyre for meg sitter Odd. Han virker bitter og innesluttet. Han hadde fått ugreie med bakhjulet på den nye sykkelen sin. Jeg hadde hørt det selv. Det låt som en blandemaskin med småstein. Det måtte være noe alvorlig galt. "De skal få sykkelen inn igjen. Jammen skal de det" gjentok han. Rune sitter bortenfor. Han vill helst ikke snakke om kneet. Så vi lar han få fred. Jarle syklist ser så uforskammet opplagt ut, til tross for et meget sterkt løp. Helge sitter til venstre for meg. Han virker uberørt av det hele. Han sitter og smiler lurt. Gadd vite hva han tenker på.

Jeg sitter meg godt til rette. I mitt indre kan jeg se for meg bruddstykker av rittet. Jeg ser for meg det lange fargesprakende feltet som buktet seg i pøsende regn inn Skyggestranden, der det totalt endret form og fart opp Trengereid bakken. Den stille Samnangerfjorden hvor det et øyeblikk holdt opp å regne. Optimismen steg flere hakk, selv om spruten fra bakhjulene fortsatt overspylte oss. Den sakrale stemningen i tunnelene opp mot Kvamskogen, med et hav av blinkende røde baklys mot det totale mørket. Den dype stillheten ble kun brutt av pipende b****ier og noen rastløse girskift, til den ble flerret av en trailer som ikke ønsket å miste farten på grunn av noen sprøe syklister.

Jeg ser for meg suppestasjonen på Kvamskogen hvor noen fyller opp, og andre tømmer seg. Alt med den samme målbevisste elegansen. Jeg ser for meg den iskalde og våte utførkjøringen ned Tokagjelet hvor jeg skulle gitt 5 kroner for et par votter. Jeg ser de oppgitte "grøfte arbeiderne" som står krumbøyd over sykkelen langs veikanten og prøver, med følelsesløse fingre, å skifte slange. Den omfavnsrike mannen med flagrende gevanter og 3 girs herresykkel av eldre årgang med dynamo og bagasjebrett. Men med mål i blikket. Slikt står respekt av. Han pustet tungt og innbitt da jeg syklet forbi han i en kneik.

Da vi passerte Øystese kom solen frem. Jeg ser for meg den blå Hardangerfjorden med de snødekte fjellene i bakgrunnen som skinner mot oss. Livet er godt. Men de forpinte lårene mine registrerte at det faktisk er motbakker innover fjorden. Jeg merket det aldri da jeg kjørte her med bil. Feltet hvor jeg lå, holdt et jevnt men rolig tempo. Jeg psyket meg opp til å møte det fryktede Skjervet.

Det ble tøffere enn ventet. Jeg kom til å brenne av for mye krutt i den sterke motvinden langs Granvinvatnet. Jeg måtte helt ned i kjelleren for å hente opp de siste reserver da jeg begynte på selve bakken. Jeg kan ennå se for meg alle folkene som samlet seg ved toppen i medynk eller skadefryd. Det ble filmet, fotografert og heiet. Her måtte man prøve å holde stilen. Det gikk på vilje og melkesyre. En kjettersk tanke slo ned i meg. Hva om jeg fant meg en ny hobby? F.eks. samle på frimerker. Dette viser bare hvilke absurde tanker som kan komme i en hjerne som er svimmel og omtåket av slik en vanvittig kraftanstrengelse.

Da vi rundet toppen ble vi møtt av en ubarmhjertig motvind. Jeg ser for meg han som med sine siste krefter prøvde å få orden på feltet. Han bjeffet ut kommandoer, men folk var for omtåket av smerte og apati. Jeg ser også for meg den kjente ryggen til Odd. Jeg hørte han før jeg så han. Rune lå like foran. Festlighetene da vi kjørte inn i målområde. Rene 17. mai stemningen. Jeg vurderte å løfte den høyre armen i det jeg passerte mål. Det hadde jeg sett på TV. Men jeg orket ikke. 6 1/2 time ble det ropt.

Jeg blir revet ut av tankene mine da toget stopper med et rykk. Jeg stylter meg ut på perrongen. Vi er i Bergen.

Kjetil.








Well a childish dream is a deathless need
And a noble truth is a sacred dream
B.Dylan

[Asbjørn]

...og formen er as good as ever, as årets løp nærmer seg med stormskritt...

Er det virkelig fortsatt bare jeg som driver på med slikt???




I can hear the turning of the key
I've been deceived by the clown inside of me
I thought that he was rightous but he's vain
Oh, something's a-tellin' me I wear the ball and chain
B.Dylan

[Sydhagen]

såg på nyhetene igår en gjeng som skulle GÃ... trondheim - Oslo...

"Here we go with Leeds United
We're gonna give the boys a hand
Stand up and sing for Leeds United
They are the greatest in the land"