Sitter her og tenker gjennom min tid så langt som Leed supporter og har hatt en del forskjellige opplevelser vedrørende det. Grunnen for at jeg velger å skrive dette, er rett og slett for at jeg er litt nysgjerrig på hvordan andre supportere sine historier i henhold til det å være supporter og ikke minst medlem av Lucos. Nå blir det jo litt å lese, men det er jo fritt for dem som vil å ta seg tid til å lese og evt skrive innlegg selv..
For min del startet min karriere som Leeds supporter mot slutten av 80 tallet (er 80-modell selv). Det var først og fremst min onkel som da alt var Leedsfan som hadde mange fotballkort og postere, som begynte å influere meg i tidlig alder.
Han begynte etterhvert å ta meg med hjem til nåværende formann i Luscos, som på den tiden bodde i samme by, for å se Leeds kamper på tv. Og dermed var det gjort.. en ung gutt var blitt rekruttert.. og når da Herr Røbech (ehm, dog etter mye intenst mas fra min side..) lot meg få Leeds drakten han hadde hengende på veggen med TOP MAN reklamen på, var det virkelig gjort..
Mitt første store idol var Lee Chapman, og ingenting var mere velkomment enn bilder/postere/artikler og liknende om han.. der var Peacock News en nyttig propaganda for å holde meg varm.
Så kom vel det største øyeblikket i min karriere som Leeds supporter. Leeds i Drammen mot Strømsgodset i 92. Lille meg fikk være med de store gutta i en stor Chevrolet ned til Drammen og fikk se Leeds live for aller første gang. (Har en del morsomme bilder og minner fra den dagen..). Og høydepunktet over alle høydepunkter var vel da dommeren blåste for pause mellom 1. og 2. omgang.
Da så lille Øisten at selveste Lee Chapman drev og varmet opp på sidelinja. Og frekk som jeg var, så klatret jeg rett og slett over det lave gjerdet og sprang bort til ham med autografblokka i hånda..
Folkens.. det var som på film.. Store Lee Chapman sto foran meg med et vennlig smil, mens vaktene langt i det fjerne ropte at jeg måtte pelle meg vekk.. noe jeg dog ikke lot meg affisere av.. Alt var bare hvitt sterkt lys, med Lee Chapman foran meg som smilte og tok blokka og penna mi og skrev den vakre signaturen sin i boka mi...Jeg var i himmelen!!!! å kom vakta bort og ødela hele drømmen, og jeg var pent nødt til å klyve over gjerdet igjen og gå tilbake til "gjengen".
Ã…rene fremover var jo preget av litt av hvert.. Cantona, Wilco m.m. men den historien kjenner jo alle til, og trengs ingen utdypning. Men fortsatt var alt om var av Leeds å få sett på tv, svæææært høyaktuellt.
Så kom vi inn i epoken til O`Leary.. (eller skal vi kanskje si Ridsdale?..). For et lag vi var.. dette trengs vel heller særlig utdypning, men så sprakk bobla..
Krise!.. nedrykk, spillerflukt, administrasjon og det ene med det andre.. Det rare for min del, var at da gikk jeg inn i en skikkelig smell.. jeg måtte rett og ta en pause fra det som hadde med Leeds å gjøre. Egentlig fra fotball generellt, for jeg oppdaget at det påvirket meg kraftig. Jeg stoppet mitt medlemsskap i Luscos og bare innimellom leste resultatene i aviser og liknende. Hvor hadde min brennende lidenskap for Leeds blitt av?.. Jeg var rett og slett blitt deprimert pga alt som skjedde i Leeds.. og deprimerende var det jo i høyeste grad.
Men så hadde jeg ved en tilfeldighet endt opp i Halden og kjøpt meg et Viasat Gull abonnement. Plutselig kom jeg ved en tilfeldighet over en Leeds kamp som ble sendt direkte en søndagsettermiddag. Og da måtte jeg jo selvfølgelig se... Men hva blir jeg møtt med?.. Et lag jeg ikke kjente igjen.. Følelsen for laget var der riktgnok, men hvem var alle folka på banen som sprang etter ballen?.. Det eneste ansiktet jeg kjente igjen var Gary Kelly og et par navn jeg kjente igjen fra et pc-managerspill jeg hadde.
Til tross tente det gnisten i meg igjen.. Og her sitter jeg idag og plaprer ivei og suger til meg alt som er mulig å få av klubben og er atter igjen medlem av Luscos, der jeg hører hjemme. Kanskje hadde jeg abre godt av den pausen?.. er det andre som har opplevd liknende?
Nå må det jo poengteres at det aldri har vært noe tema å slutte å holde med Leeds.. Leeds ligger og har alltid ligget i blodet, og det kommer det til å forbli. Men hvordan kan det ha seg at man kan "gå på en smell" med skandaløer i så stor skala som det var i klubben vår den perioden?.. Må jeg innse at jeg er en medgangssupporter bare?.. Ordet medgangssupporter gjør meg egentlig kvalm, men er det noe i det?..
Nei, det får holde.. Men er veldig nysgjerrig på andres historier som supportere rundt om, som har orket å lese gjennom alt dette pjattet mitt
MARCHING ON TOGETHER!
