Hei, jeg heter Morten og litt mer, men dog ikke Minstemann. Leeds-patriot siden midten av 60-tallet da det bare var ett lag som betydde noe - Super-Leeds med manager Don Revie!
Jeg er utdannet som journalist med karriere i både sports- og nyhetsavdelingen i avis. Jobbet videre som informasjonsmedarbeider i Lindorff og senest som redaktør i Den Norske Dataforening før jeg trakk meg tilbake for å nyte livet uten stress og jag.
Dessverre blir det likevel stress og jag når man er ihuga Leeds-patriot, men med "jernhelse" - bank i bordet både tre og fire ganger - samt god fysikk - står jeg han av. Fanden kommer nok før eller siden likevel og henter meg hjem, alternativt blir det vel Valhall og festligheter i den sammenheng.
Festlighetene har det dessverre vært smått med i de siste årene i sammenheng med Leeds United. Oppturen på lørdag var etterlenget og tårene bare spratt frem da saken var klar. Det skjedde 20 år etter forrige opprykk. I 1990 sto jeg på ER og så Leeds spille mot WBA (2-2). Noen få uker senere var laget klart for øverste nivå den gang.
Er innehaver av signert trøye fra 1992 da Leeds United vant seriemesterskapet, den trøya ble tatt frem og tatt på lørdag. Navnetrekkene til de fleste av stjernene fra den gang er på fronten, dette er et klenodium som jeg setter svært høyt.
Leeds United satser også høyt for å komme opp på neste nivå. Måtte det bare gå den veien rimelig kjapt - Marching On Together - og MOT det har Leeds. Nettopp det trenger man mye av for å stå løpet til mål med over 40 seriekamper i en sesong samt diverse cupkamper.
Leeds United er på vei dit laget hører hjemme - på øverste nivå både på øya og ute i Europa.
