Kort reiseskildring fra årets vinterferie i den forjettede by;
Vi reiste fra Torp til Stansted fredag morgen, opprømte og spente. Jeg har ikke vært i Leeds på mange år nå, og de andre hadde aldri vært der. Mange lot seg imponere over at jeg klarte å "lure" hele familien med på dette, i stedet for mer tradisjonelle vinterferiesteder, eller mer berømte storbyferier. Men, det viste seg at jeg fikk rett; det finnes ikke mange bedre steder enn Leeds å tilbringe noen feriedager
Både på flyet og på togturen via Peterborough dukket det opp en rekke Leeds-folk, noen gladere enn andre tidlig på dagen. Men, stemningen steg i takt med antall mil gjenstående til Mecca.
Vi tok inn på Bewleys, som viste seg å være et helt perfekt sted å anbringe legemene. Store fine rom, hyggelig miljø, og perfekt plassert med 10 minutter til sentrum, 2 til Lorimer, og 25 til Elland Road...
De disket til og med opp med Eurosport i lobbybaren, slik at vi fikk med oss ett og annet høydepunkt fra OL underveis. Ellers var ikke akkurat det lett å oppdrive på andre steder.
Lørdagen ble i all hovedsak viet til å lade opp til kamp. Kona mente at det var i drøyeste laget å starte oppkjøringen allerede etter frokost, så det ble en liten rusletur i Sentrum først. Men klokka 13:30 var vi på veg i riktig retning, dvs nedover Sweet Street, mot The Commercial.
Kampen mot Brighton ble en aldri så liten nedtur selvsagt. En ting var at kampen var særdeles svak, men stemningen på ER var også heller laber. Selv med over 24.000 tilskuere var store deler av publikum minst like tafatte som gutta på banen. Etter 0-1 klarte vi endelig å skape et trykk mot Brighton-målet, men Gus's disipler var forbannet flinke til å drepe farta i kampen.
Snodgrass' utligning kom i grevens tid, og medførte i det minste at jeg slapp å krysse av for første Leeds-tap live. Og eksplosjonen på tribunen veiet på mange måter opp for den oppsamlede frustrasjonen og oppgittheten over de første 89 minuttene. Du verden hvor godt det er å kunne skrike ut sin glede sammen med 24.000 andre trosfeller. Ikke til å undres over at religiøse sekter lykkes med å fange folk...
Etter kampen slapp vi til min store overraskelse inn på Billy's Bar, selv med barna på slep. Denne "pub'en" viste seg å være en flott tilvekst på stadion, som jeg opplevde for første gang, men absolutt ikke siste!
Søndag våknet vi til snøvær og kald sno. Dagen ble delvis tilbrakt på Royal Armouries, også det et sted jeg ikke tidligere har tatt meg tid til å oppleve. Kan anbefales!
Mandag formiddag trasket vi tilbake til Elland Road, for å gjøre spise frokost i Billys' Bar, og gjøre et dyphogg i supporterbutikken, som på kampdag er litt i fulleste laget. Sterkt nedsatte priser gjorde at vi kunne frotse i godsaker, og returnere med flere handleposer med stasj til kun drøye 2.000 kr. totalt! I tillegg fikset vi billetter til Oldham-kampen, denne gang litt høyere opp på West Stand enn sist (D12).
Tirsdagen opprant, og det var tid for ny oppladning, og nye poengsjanser. Business as usual, med besøk hos Lorimer igjen, i god tid før kamp. Denne kvelden var det mindre folk der, men det forhindret oss ikke i å nyte atmosfæren. Mindre folk var det også på ER, men denne gang var det mer trøkk i både spillere og publikum. Flomlyskamper er noe eget, selv i snøfokk
Selve kampen var jo også langt bedre, og Snodgrass vartet i perioder opp med spill som minner om selveste Eddie Gray i glansdagene! Allikevel var det Luciano Becchio-sangen som runget høyest, sammen med The Kops konstante "Jason Price,- F***ing Shite!"
Etter en kort varmerunde i Billy's Bar igjen ruslet vi glade tilbake til hotellet. 5 minutter etter oss kom Max Gradel også innom, for å kjøpe en Cola, sikkert før festen startet inne i byen. Vi rakk noen ord med ham, og noen stategisk plasserte autografer før han løp videre. Stor stas!
Onsdag satte vi kursen mot London, men reiseskildringer derfra hører sikkert hjemme i andre fora enn dette, så det skal jeg spare dere for...
Og alle var enige at det hadde vært en fin tur
flynn