En Lørdag våren 1972,en tung regnværs dag i hovedstaden ruslet en 10 år gammel fotballspiller ut døra på Frognerbadet.Han hadde fått penger av mor til bussen og badebillett den dagen.
Han hadde noen ører igjen etter bading som han skulle bruke til bussen hjem til Bjerkebanen,han skulle bare kjøpe noen karameller i kiosken først
.
Han ruslet i plaskene regnvær mot bussholderplassen og sugde godt på sine karameller mens han telte pengene sine som han skulle bruke til bussen hjem,men opps,der manglet det noen ører gitt
,ok tenkte han,jeg tar beina fatt og går hjem,og da kan jeg kjøpe enda mere godteri tenkte han.
Etter tre fire timer med kappgang og lett jogging kom han frem til inngangsdøra til mor
,vannet rant i bekker etter han ned i gangen da han ringte på døra,han var nervøs for å få kjeft fordi han hadde vært borte i mange timer men mor var glad gutten sin hadde kommet hjem,og hun hadde en overraskelse å fortelle meg etter en varm dusj.
Det var kommet TV i stua på Bjerke.Varm og god med mat og drikke satte far på apparatet som skulle bli mitt livs engasjemang,ja riktig folks,det var Leeds United på TV.
Om det var FA cup finalen eller ikke skal ikke sies,men det kunne stemme med tiden.
Snipp snapp snute,så lever eventyret enda.
