Aller først: beklager til alle som ikke har fått svar på sms'er og eposter de siste timene og dagene, det har blitt mange, mer enn mobilbatteriet kan tåle og tiden min på en ny jobbdag strekker til.
For en opplevelse denne søndagen var!
For en glede når Beckford trillet den inn!
For en ære og få feire sammen med 9.000 sjelefrender!
Jeg skulle så gjerne hatt dere alle sammen der igår. Det var mitt største øyeblikk som Leeds-supporter, rent tribunemessig. Klart jeg jublet (fra sofaen) da vi slo Milan, da vi slo ut Deportivo i kvart'en eller ikke minst (fra tribuneplass) da Paul Robinson headet inn 2-2 mot Swindon på corner. Men den utløsningen av et fotballøyeblikk som kom søndag var beyond belief.
En virkelighetsfjern utadæsjælopplevelse jeg våkner av når jeg finner ut at det ikke kan skje i virkeligheten, for i virkeligheten er ikke Leeds noe cuplag, vi (eller noen andre lag for den saks skyld) slår aldri Man U på Old Trafford. Slike øyeblikk er ikke forunt oss Leeds-supportere.
Ikke før denne søndagen.
Jeg ble nedringt av presse etter kampen og forsøkte å formidle følelsene til dere gjennom der. Det var ikke lett sånn rett etter kampslutt. Man blir tom for ord. Jeg skal forsøke meg med en god oppsummering i neste TPN.
Videoen som er postet oppsummerer på en god måte litt av stemningen. Jeg kommer trolig med utvidet versjon med flere sanger senere.
Til alle som holder med det andre laget er det bare å si:
You'll never beat Kisnorbo!