Jeg er ikke uenig med verken Frode eller Kato. Sportslig er det en katastrofe og det finnes ingen struktur eller plan over spillet. Mitt innlegg var derimot ment som en balanse mot den totale slakt av manageren. Han har selvsagt (hoved-)ansvaret for det sportslige, men det er ingenting som ligger til rette for gode prestasjoner; alle i Leeds, fra spillere til supportere, virker å være i forsvarsposisjon og med skuldre oppunder ørene. Man presterer langt bedre med en aggressiv (positiv sådan) innstilling, kontra i frykt for nedrykk, administrasjon, lønnsfravær, supporternes vrede, medias ydmykelse, en loose canon av en potensiell eier etc.
Alt dette kan sies å være en del av fotballkulturen, men vi ser gang på gang at det er kontinuitetsbærerne som presterer jevnt og trutt over tid. Det er kanskje et unntak aller høyest, der man kun kan kjøpe inn noen nye stjerner, når ting ikke går helt som forventet. Så kan man diskutere hvor givende det er i lengden.
Jeg har lyst til å snu litt på spørsmålet. Det er for så vidt retorisk, men likevel: Hvilken annen manager hadde prestert (play off-sjiktet) under rådende forhold?
Det er det jeg mener med at McDermott ikke er problemet/hovedproblemet og at vi fortsatt sitter igjen med trøbbel, etter at han forsvinner. Vi slaktet Neil Warnock, jeg også, men når en sånn erfaren, slu og sta ringrev ikke klarer å stå imot det totale surret som er Leeds United, kan jeg ikke helt se hvem som skulle ha klart det - av managere som det er sannsynlig vi kan hente.
Når det er sagt, selv om jeg liker Brian og har tro på hans ferdigheter, så blir det ikke noe lykkelig forhold mellom han og Leeds United i fremtiden. Det er for mye vann under brua til å snu dette, tror jeg. Både i form av elendig ledelse hos eierne og hans egne uttalelser. Timingen ble feil.
En ting jeg har tenkt hundrevis av ganger, snakket med folk både hjemme og i England om, samt lest her inne ofte: Det er noe feil med kulturen i laget. Det gjelder ikke nødvendigvis dagens spillere, men det som sitter igjen i malingen i garderoben. Hver eneste gang laget slipper inn mål, virker det som om spillerne reagerer på en av to måter: Enten ved å kikke ned i bakken med hoftefeste eller, enda verre, med total apati. Hvor er kjeftingen? Hvor er lederne som hauser opp sine medspillere og "trøster" en spiller som har gjort feil? Jeg kan huske å ha sett dette en eneste gang etter Wise/Poyet og deres lagsamlinger på midten; Ross som tok laget sammen etter baklengs mot Huddersfield. I situasjonen vi er i, blir det selvsagt feil å samle laget ved hver baklengs, men det er noe feil. Spillerne virker ikke å bry seg, rett og slett. Eller makter i det minste ikke å mobilisere sammen.
McDermott har påpekt dette, tror det var i høst, at det trengs en vinnerkultur i klubben. En som overlever spillere og trenere. Og denne må dannes fra toppen. Med folk som GFH i lederboksen (eller Ken Bates), vil dette aldri skje. Selv om jeg syns Cellino var forfriskende ærlig, om enn taktisk tilbakestående, i sin uttalelse på "radioen", så er jeg vel sterkt i tvil om drittslenging mot egne spillere og manager er veien å gå mot det.
Kanskje kan de lokale businessmennene i TL så frøene mot en slik kultur? Om de i så fall har kapasitet eller i det hele interesse til å rydde opp i rotet GFH (og Bates) har skapt.
