Phil hay har i morges publisert denne i Atletic. Jeg har slett ikke for vane å gjengi artikler bak betalingsmur, men lukker øynene og gjør ett unntak. Kjørte den gjennom google translate også.
Leeds United: Kampen for å beholde spillere og en balansegang med frigjøringsklausuler
En fotballlekse som 49ers Enterprises har lært, er at selvsikker retorikk følger deg rundt. Lov aggresjon i et overgangsvindu, og alle som lytter vil ikke bare se etter det, men holde deg til det ordet – følge nøye med for å se hvordan virkeligheten stemmer overens.
Det var der i svart på hvitt da eierskapet til Leeds United byttet til 49ers-gruppen fra Andrea Radrizzani, tilstede i Paraag Marathes insistering på at den nye kosten ville være "så aggressiv som vi kan". I tillegg var imidlertid forbeholdet om å måtte være "så kreative som vi kan", og hvis det var et hint om en komplisert sommer fremover, viser det seg å være forutseende.
En aggressiv tilnærming ble tatt for å bety investeringer i nye spillere og Leeds, som enhver idiot i Birmingham City på lørdag kunne se, roper etter dem. Men en sentral del av klubbens strategi for denne sesongen, området for deres strategi som har havnet i trøbbel, var ønsket om å være aggressiv med behold; for å beholde noen av sine høyverdige spillere, for å unngå å miste kaliberet til en fotballspiller som en Championship-klubb normalt ville miste og forhindre churn som utgjorde en total utvandring.
Den kalde sannheten på Elland Road er at innerst inne, og uansett hvilket budskap de overførte til klubben, så ville de fleste fotballspillerne som store eiendeler forlate dem. Max Wober var et perfekt eksempel, og på en måte den første som advarte om hva som skulle komme: ga først inntrykk av at han var forpliktet til et år i EFL, bare for å aktivere løslatelsen når et passende bud kom fra Borussia Mönchengladbach. Individuelle spillere har unngått å snakke om fremtiden sin seg imellom, men atmosfæren på Thorp Arch har vært en stemning der, i kjølvannet av tapet av Premier League-status, så mange har ventet på å se hvilke tilbud som kom
Tilbake i slutten av mai var Tyler Adams, Jack Harrison og Willy Gnonto tre av navnene Marathe og 49ers-gruppen var mest innstilt på å henge på. Men to og en halv måned senere har ingen av disse tre blitt overbevist. Midtbanespiller Adams kom nesten til Chelsea forrige uke og har prøvd å bruke frigjøringsklausulen sin for å finne en vei tilbake til Premier League, med Bournemouth som presser på for å gjøre en avtale med ham. Det lar ham reise for rundt 20 millioner pund, selv om klausulen antas å være tidsbegrenset og ikke forblir gyldig helt til slutten av vinduet.
Gnonto nektet å spille i Birmingham i helgen og ønsker å flytte ut av Elland Road. Jack Harrison kom til Everton på et sesonglangt lån i går, og det er en ventetid nå for å se hva som skjer med Luis Sinisterra etter hans fravær fra nederlaget mot Birmingham. Leeds er ikke så langt unna en posisjon der det eneste høyverdige navnet de til slutt beholder er Illan Meslier, en målvakt de planla å selge var noen tilfredsstillende bud.
Det var ikke det at United ikke forventet en stor klargjøring, eller at en ikke var nødvendig etter en forferdelig sesong i fjor. Det de ikke forutså var avganger i ganske denne skalaen, eller en slik mangel på innflytelse når det gjaldt å overbevise spillere om at det var i deres interesse å bli om bord og hjelpe Leeds med å konkurrere om opprykk. I flere tilfeller har United vært maktesløse til å forhindre avganger på grunn av nedrykksfrigjøringsklausuler i kontrakter, mange tillater spillere å dra på lån forutsatt at klubben som tok dem gikk med på å dekke hele lønnen deres for den kommende kampanjen. Gnonto la ned verktøy i forrige uke fordi, i motsetning til så mange andre, inneholder avtalen hans ingen lignende bestemmelse, noe som gjør at Leeds ikke er forpliktet til å selge ham. Men Gnonto er tydelig på at han vil ha en vei ut.
Oppsiden til strømmen av utgifter i Leeds er at sammen med umiddelbare lønnsreduksjoner aktivert ved nedrykk, har lønnsregningen på Elland Road sunket ytterligere og betydelig. Forrige sesong kostet det klubben i overkant av £10 millioner i måneden. Det har allerede kommet ned til rundt halvparten så mye. Men bestyrtelse utenfor Elland Road, og med Daniel Farke på innsiden, har vært forårsaket av den uopphørlige mengden av utlån på lån, og nekter Leeds noe i veien for meningsfulle overgangsgebyrer eller gebyrer som representerer en stor fortjeneste på det som ble betalt for en spiller i utgangspunktet.
Kutt i lønnsutgiftene vil hjelpe med å møte finansielle fairplay-grenser i Championship, og det er visse lån som har passet Leeds på grunnlag av at de involverte spillerne – Brenden Aaronson, for eksempel – ellers kunne ha blitt solgt med tap, noe som svekker deres FFP-posisjon. Men fraværet av innkommende kontanter fra markedet har ikke hjulpet klubben med å angripe vinduet. Southampton, i en sterk sammenligning, er satt til å trekke inn mer enn £100 millioner i kjølvannet av deres nedrykk, penger som i stor grad øker sjansene deres for å returnere til Premier League umiddelbart. Romeo Lavia alene ser ut til å tjene dem 60 millioner pund, en stor gevinst på de 12 millioner pundene som sikret ham fra Manchester City for ett år siden.
Leeds er stort sett maktesløse til å stoppe spillere fra å aktivere klausuler som lar dem akseptere lånetilbud andre steder. Harrison er den siste som forlater på det grunnlaget. Athletic har blitt fortalt at grunnen til at disse klausulene eksisterer eller ble forhandlet i utgangspunktet var fordi United ønsket at spillere der rekruttert i Premier League skulle akseptere automatiske lønnsreduksjoner, så høye som 60 prosent, hvis klubben gikk ned igjen. Maktvekten for at de gikk med på betydelig redusert inntjening i EFL var en egen klausul som tillot dem å gå videre – og å gå videre ganske enkelt – på midlertidig basis.
United, da under kontroll av Radrizzani med 49ers Enterprises i en minoritetsposisjon, trengte at lønningene skulle falle drastisk hvis de falt tilbake i EFL. Overføringsmål var villige til å akseptere lønnskutt bare hvis det også fantes utgangsbestemmelser. Men det er rimelig å lure på nå om United noen gang virkelig forventet at nedrykk ville bite; om de antok at disse klausulene aldri ville behøve å bli konfrontert. Det er også rimelig å spørre hvor godt forberedt klubben var på presset disse klausulene ville legge på dem i sommer. Farkes syn, gitt ganske åpent og gjentatte ganger, er at det samme scenariet «aldri skal skje igjen i fremtiden».
Så mange spillere har flyttet ut på lån at Leeds praktisk talt er på terskelen til FIFAs grense som tillater en klubb å sende ut maksimalt syv spillere på midlertidige avtaler. Den regelen gjelder bare for utenlandske lån, ikke innenlandske trekk som Harrisons. Men under omstendighetene må påfølgende exits være til engelske klubber eller på permanent basis. Som Farke stadig påpeker, er ikke avhopp fra troppen hans det han ønsker å snakke om. Innkommende overføringsvirksomhet er sårt nødvendig. Han hadde en åttemannsbenk i Birmingham med to keepere på den. Og mens han snakket etter kampen på lørdag, var Harrison til Everton i ferd med å øke tempoet. Det virket usannsynlig å være den siste utgående overføringen.
Det er umulig for Leeds 'hierarki å male dette som noe som en tilfredsstillende situasjon, eller å benekte at det i ettertid ville vært mer fornuftig å fastslå hvem som var tenkt å forlate mye tidligere på sommeren. Spillere kan finne seg selv i to sinn, og det er ikke alltid en klubbs gave å vite om eller når tilbud faktisk kommer. På samme måte må Farkes prisverdige forslag om at United motsetter seg frigivelsesklausuler om nedrykk i fremtiden erkjenne det faktum at dette vil redusere antallet spillere klubben kan gå etter. Fotballspillere på toppnivå har ekstraordinært mye forhandlingsmakt. Men på spørsmålet om hvem i troppen som rykket ned på Elland Road forrige sesong som ønsker å være her, ser svaret ut til å være svært få.
Innløsning i dette vinduet avhenger nå av hva Leeds kan oppnå i løpet av de fjorten dagene som gjenstår. Det vil kreve rekruttering i en ganske episk skala for å overbevise publikum om at det å rømme EFL kanskje ikke krever minst to sesonger. Farke advarte om en "humpete" start på sin aller første pressekonferanse. Den beskrivelsen begynner å høres mer enn litt veldedig ut. Han kutter figuren av en manager som vil ha kontroll, men som ikke har det, utsatt for begrensninger mens Leeds prøver å løse nettet de er i. Den første uken av sesongen har gjort dem til en klubb som er et stykke unna å være klar for den.
