Dylanskulen

[ØBS]

"...and sometimes even the president of the United States has to stand naked..."

Eller no' sånt...

LUSCOS-hilsen
ØBS

[Asbjørn]

Har du sett omtale av Factory Girl?
...og/eller planer om å se den?

...burde strengt tatt vært tittelen på dagens innlegg.


Edie Segdwick


Filmen som ganske nylig debuterte i USA, portretterer Edie Segdwick, som jeg først stiftet bekjentskap med etter hvert som jeg "gravde meg ned i" Dylans mesterverk. Hun var vel på sett & vis 60-tallets Paris Hilton... og forgapt i vår Bob.
Hun var bra pen, så jeg tror nok Bob'ern ikke holdt seg hélt unna, men stort sett var det et rimelig ensidig forhold.

1. Leopard-Skin Pill-Box Hat handler nok garantert om henne (hun er fotografert "under" en sånn hatt) og harsellerer ganske bra...
Well, you look so pretty in it
Honey, can I jump on it sometime?

2.Just Like a Woman med sin spesielle refrengmelodi, handler visstnok også om henne:
She takes just like a woman, yes, she does
She makes love just like a woman, yes, she does
And she aches just like a woman
But she breaks just like a little girl

3.Storverket Like a Rolling Stone er visst også om henne...
You've gone to the finest school all right, Miss Lonely
But you know you only used to get juiced in it
And nobody has ever taught you how to live on the street
And now you find out you're gonna have to get used to it

Filmens "rock icon" har aldri noe annet enn fornavnet Billy, man "alle" vet at det er Bob(fra filmens hjemmeside):

She is on top of the world when she falls in love with a larger-than-life rock star (Hayden Christensen), the man known as “the voice of a generation.” But when Edie becomes caught between Warhol’s world of sexy surfaces and her new love, she winds up rejected by both â€" and once again, set adrift in the modern world.

It's no big secret that the unnamed musician portrayed by former "Star Wars" star Hayden Christensen in the new movie "Factory Girl" is not so loosely based on Bob Dylan. The film, which has been roundly panned by critics, portrays the sick and sad life of poor little rich girl Edie Segwick, the Warhol superstar, who died young and beautiful in the early 1970s.

Edie was close to Dylan at some point, though there is much question about how close. It has been claimed that he wrote "Like a Rolling Stone" and "Just Like a Woman" about her, though evidence for this is very slim. The film suggests that Dylan (whoops, the musician) rejecting her helped set in motion her downward spiral.

Bob is not too happy about this, and has threatened to sue. Let's just say he has the dough to afford a good lawyer. Maybe that's why the follolwing clip uses Coldplay instead of Dylan.

Oh well. This clip of Hayden as Dylan is quite entertaining, and they do look alike (circa 1965 for Bob). The shades, the harmonica holder, the motorcycle-- they're all there. And now it's time for my bootheels to be wanderin'.(Editor&Publisher)

Coldplay playing []

quote:BOB DYLAN & BOB NEUWIRTH

Bob Dylan and Bobby Neuwirth first met Edie in December of 1964 - approximately a month before she met Warhol.

Bobby Neuwirth: Bobby Dylan and I occasionally ventured out into the poppy nightlife world. I think somebody who had met Edie said, 'You have to meet this terrific girl.' Dylan called her, and she chartered a limousine and came to see us. We spent an hour or two, all laughing and giggling, having a terrific time. I think we met in the bar upstairs at the Kettle of Fish on MacDougal Street, which was one of the great places of the Sixties. It was just before the Christmas holidays; it was snowing, and I remember we went to look at the display on Houston Street in front of the Catholic church... Edie was fantastic. She was always fantastic." (EDIE166)

Neuwirth had first met Dylan at the beginning of May 1961 at the Indian Neck Folk Festival in Connecticut. In February 1964 Neuwirth joined Dylan on the road as a go-fer and became his "right-hand man." At the time that Neuwirth and Dylan met Edie, Dylan was staying in Room 211 at The Chelsea Hotel with his future wife, Sara Lownds, and her 3 year old child from a previous marriage. While Sara stayed in the hotel taking care of her child, Neuwirth and Dylan enjoyed New York's nightlife. The Kettle of Fish was one of their regular haunts. Dylan was also having an affair with Joan Baez which had begun in May 1963 after both performed at the Monterey Jazz Festival. The relationship with Baez continued until May 1965 when Baez broke up with Dylan after discovering him and Lownds together in Dylan's hotel room during a concert tour of Great Britain. Dylan had previously neglected to tell Baez about Lownds.

In November 1965, Dylan married Sara in a secret ceremony - something that Edie apparently found out from Warhol during an argument at the Gingerman Restaurant in February 1966.

Paul Morrissey: "She [Edie] said, 'They're [Dylan's people] going to make a film and I'm supposed to star in it with Bobby [Dylan].' Suddenly it was Bobby this and Bobby that, and they realized that she had a crush on him. They thought he'd been leading her on, because just that day Andy had heard in his lawyer's office that Dylan had been secretly married for a few months - he married Sarah Lownds in November 1965... Andy couldn't resist asking, 'Did you know Edie that Bob Dylan has gotten married?' She was trembling. They realized that she really thought of herself as entering a relationship with Dylan, that maybe he hadn't been truthful." (UT36/37)

Edie went to make a phone call and when she came back she announced that she was leaving the Factory. Gerard Malanga, who was also there, thought she had rung Dylan. Malanga recalled that "she left and everybody was kind of quiet. It was stormy and dramatic. Edie disappeared and that was the end of it. She never came back." (UT37)

There is no evidence that Edie ever had a sexual relationship with Bob Dylan. However, she did have one with Bob Neuwirth.

Edie Sedgwick [from the Ciao! Manhattan tapes]: "It was really sad - Bobby [Neuwirth]'s and my affair. The only true, passionate, and lasting love scene, and I practically ended up in the psychopathic ward. I had really learned about sex from him, making love, loving, giving. It just completely blew my mind - it drove me insane. I was like a sex slave to this man. I could make love for forty-eight hours, forty-eight hours, forty-eight hours, without getting tired. But the minute he left me alone, I felt so empty and lost that I would start popping pills... (EDIE315).

Bobby Neuwirth is the name []

Han var vissnok Bobs nr.1 festekollega på 60-tallet, en av få som Bob følte han kunne snakke med (som Ron Wood av i dag), men som Joan Baez (et av "ofrene") kunne si:He brought out the worst in Bob."

quote:


Bob Dylan's album Blonde on Blonde was released on May 16, 1966. One of the women featured on the inner sleeve was Edie Sedgwick. Some of the songs were rumored to be about Edie. And Andy.

Andy Warhol: "I liked Dylan, the way he created a brilliant new style... I even gave him one of my silver Elvis paintings in the days when he was first around. Later on, though, I got paranoid when I heard rumors that he had used the Elvis as a dart board up in the country. When I'd ask, 'Why did he do that?' I'd invariably get hearsay answers like 'I hear he feels you destroyed Edie,' or 'Listen to Like a Rolling Stone - I think you're the 'diplomat on the chrome horse,' man.' I didn't know exactly what they meant by that - I never listened much to the words of songs - but I got the tenor of what people were saying - that Dylan didn't like me, that he blamed me for Edie's drugs." (POP108)

Nico thought that Dylan might have been referring to Edie in the song, Leopard-Skin Pill-Box Hat, which was included on the album. Some claimed that the phrase "your debutante" referred to Edie on the track, Stuck Inside of Mobile With the Memphis Blues Again. It was also rumored that Just Like a Woman was about Edie. The non-Warhol film that Edie made after she left the Factory, Ciao Manhattan, had Just Like a Woman as part of its soundtrack. Some Dylan biographers, however, think that the song was probably about Dylan's relationship with Joan Baez.

Then she opened up a book of poems, and handed it to me
Written by an Italian poet, from the 13th century
And every one of them words rang true, and glowed like burnin' cooooal
Pourin' off of every page  Like it was written in my soul from me to youuuu...
Tangled Up in Bluuuue....
B.Dylan

[kjelvi]

Asbjørn - i dine Bob-betraktninger kommer du stadig tilbake til Joan Baez.
Visste du at dama har en slags tilknytning til våre hjemtrakter?

Ruth Vinje (http://www.stordalsportalen.no/index.php/stordal/stordal_sogelag/portrettet/intervju_med_ruth_vinje__1) heter en hederskvinne hjemme i Stordal. Tror hun lever ennå, men er nok mange og 90. Født og delvis oppvokst i Statene, ble bygdas sykepleier og ikke minst hotellfrua.

Mine besteforeldre bodde i nabohuset og var omgangsvenner. "Hotell-Ruth" og familien hadde flere ganger i året besøk av venner fra Statene, blant annet av bestevenninnen Joan - som da var mora til den noe mer kjente Joan.

I følge min gamle far var Joan med Big Joan flere ganger til Stordal mens hun var jenteunge. Far er knappe 10 år eldre, men forteller at de fleste ungene i grenda samla seg for å leke med dette eksotiske innslaget.

Tidlig på 80-tallet ringte de fra 'hotellet' for å sjekke ut om jeg kunne ta noen bilder. Som ung gymnasiast hadde jeg startet å frilanse for lokalavisa og brukte det meste av penger på fotoutstyr. Da skulle USA-besøk og vertskapet festes på film.

Det var Joan Baez som fulgte sin godt voksne mor på Stordalstur, for å treffe sin barndomsvenninne fra New Jersey. Bildene ble bra - og overlevert vertskapet og gjestene. Fikk en klem av Joan for innsatsen!

I følge far var dette siste gangen noen av de var på besøk i 'Storfjordens perle'.

[Asbjørn]

quote:Originally posted by kjelvi


Asbjørn - i dine Bob-betraktninger kommer du stadig tilbake til Joan Baez.
Visste du at dama har en slags tilknytning til våre hjemtrakter?

Stilig, Kjell Bjørn []


Joan 22 år

I sin ungdom var hun litt av en skjønnhet, ingen tvil om det. Forstår godt at Bob ble kjent med henne på så mange felt.

quote:
Joan Chandos Baez)
(January 9, 1941 - )
folksinger, activist
Joan Baez was born in Staten Island, New York. Her father was a physicist, born in Mexico, and her mother of Scottish and English descent. Her mother's best friend, Ruth, married a Norwegian. That way Joan came to know small strange villages with  people that inspired her to write songs. The waterfalls gave her unique melodies in mind.
Joan grew up in New York and California, and when her father took a faculty position in Massachusetts, she attended Boston University and began to sing in coffeehouses and small clubs.  Bob Gibson invited her to attend the 1959 Newport Folk Festival where she was a hit.


Vanguard Records signed Baez and in 1960 her first album, "Joan Baez," came out. Baez was known for her soprano voice, her haunting songs, and, until she cut it in 1968, her long black hair. Early in her career she performed with Bob Dylan, and they toured together in the 1970s.
Subjected to racial slurs and discrimination in her own childhood because of her Mexican heritage and features, Joan Baez became involved with a variety of social causes early in her career, including civil rights and nonviolence. She was sometimes jailed for her protests. Joan Baez married David Harris, a Vietnam draft protestor, in 1968, and he was in jail for most of the years of their marriage. They divorced in 1973, after having one child, Gabriel Earl. It is said Joan fled to Norway in the early 80ies to look for a special man.

www.womenhistory.about.com


Joan som ungdom - og som ca 40-åring, da Kjell Bjørn fikk seg et intervju []



Then she opened up a book of poems, and handed it to me
Written by an Italian poet, from the 13th century
And every one of them words rang true, and glowed like burnin' cooooal
Pourin' off of every page  Like it was written in my soul from me to youuuu...
Tangled Up in Bluuuue....
B.Dylan

[kjelvi]

quote:Originally posted by Asbjørn

[Her mother's best friend, Ruth, married a Norwegian. That way Joan came to know small strange villages with  people that inspired her to write songs. The waterfalls gave her unique melodies in mind.

Kuult []
Galskapen lenge leve!

Da har Bob og jeg noe til felles, selv om jeg regner det som temmelig sikkert at han fikk mer enn en klem og et håndtrykk...

[Asbjørn]

Først må hr Dylan gratuleres med to stk nye Grammys på peishylla.


Det oste forresten dårlig samvittighet etter at komitéen opprinnelig presterte ikke å nominere ham etter all hyllesten i etterkant av utgivelsen av Modern Times... å likavel få to priser er jo da ganske bra...

quote:LOS ANGELES (Reuters) -        Bob Dylan, whose latest chart-topping release failed to secure a Grammy nomination for the coveted album of the year, picked up two consolation prizes at the awards ceremony on Sunday

Har jeg forresten sagt at han i høstes ble den eldste levende person til å ha en No 1 -hit på et amr. pop-chart.

And now for something completely different []

Bob Dylans karriére på to minutter: Værsågod!

quote:The rock icon's "Modern Times" was named best contemporary folk/Americana album.

His composition "Someday Baby," used for an iPod television commercial last year, also won for solo rock vocal performance. But the tune lost the rock song race to the Red Hot Chili Peppers' "Dani California."

Dylan was not present at the ceremony to receive the statuette.

His career haul stands at 10. He previously won the contemporary folk Grammy in 1998 for "Time Out of Mind," which was named album of year, and in 2002 for "Love and Theft," which was nominated for the top album prize.

He won the rock vocal Grammy in 1980 for his gospel tune "Gotta Serve Somebody."

"Modern Times," his first album since "Love and Theft," debuted at No. 1 on the U.S. pop charts last September. At 65, Dylan became the oldest living person to achieve this feat.

Bob på Roskilde i sommer...



Then she opened up a book of poems, and handed it to me
Written by an Italian poet, from the 13th century
And every one of them words rang true, and glowed like burnin' cooooal
Pourin' off of every page  Like it was written in my soul from me to youuuu...
Tangled Up in Bluuuue....
B.Dylan

[Asbjørn]

Hehe, her skulle jeg dokumentere at Bono digger Dylans Death Is Not The End mer enn noen annen Dylanlåt...

Da kom jeg over denne "60-års hyllesten" til Bob, fra Puls.

Litt lang (OK, det er dere vant til, fra meg om Bob [8D]), men det er velskrevet, så da lar jeg det stå til...
...av alle ting, skrevet av "anonym"...

Hva har Bob Dylan betydd?

"Sort of what does Woody Guthrie mean to you’ and then try to find words." Disse ordene fra Dylan i ’63 rinner meg i hu når den gode Arild Rønsen ber meg om å skrive noe om hva Dylan har betydd; da tenkte jeg omtrent dette, bare med et lite navnebytte da. I dag, 24. mai 2001, fyller han 60! For å komme til saken; jeg tror det mest fruktbare vil være å dele betydningen i 4 kategorier; tekstforfatter, komponist, sanger og utøvende kunstner.

Og det er ikke tilfeldig at jeg begynner med lyrikken; det er nok der han har betydd mest.




TEKSTENE

Naturlig her å gå kronologisk frem.

De første tekstene han skrev for offentliggjøring viser klart både verdisyn og veien videre; sterkt sosial engasjement, i den grad at ”ingen kommer undan politiken”, og da heller ikke Bob. Enten det er harde forhold i New York, ("Hard Times In NYC", ’61) eller fattige som dør rundt ham på gata, ("Man On The street", ’61). Ã...ret etter, noe så kuriøst som en protestvise mot tilfluktsrom; ”Let Me Die In My Footsteps” - en usedvanlig vakker antikrigsvise.

”Blowin’ In The Wind”, ”When The Ship Comes In” â€" begge disse sang han på live-aid ’85, ”Ballad Of Donald White”, om hvordan makthaverne produserer kriminelle, ”A Hard Rains Gonna Fall”, en religiøs advarsel mot atomkrig etc. etc.

De neste årene kom de på løpende bånd; "Masters Of war", verdens sterkeste antikrigssang?, "Talkin’ World War 3 Blues", "Times They Are A-Changing", "With God On Our Side", "Chimes Of Freedom" â€" en nydelig hyldest til individets rett til et anstendig liv. "Maggies Farm" â€" meget populær i 80-tallets England mot en viss ”kvinne” med samme navn. "It’s Allright Ma, I’m Only Bleeding", "Gates Of Eden" â€" nok en åndelig protestvise, "Desolation Row", etc. etc.







Det må tilføyes at etter hvert som 60 â€" tallet skred frem, fikk tilsynelatende politiske tekster mer preg av filosofiske betraktninger; Dylan ble dypere.

Dylan utførte også meget vakre beskrivelser av kjærligheten og hva den gir oss, enten det er forelskelse, godt fungerende parforhold, brudd, lengsel, lyst, savn også videre:

”Don’t Think Twice”, ”Tomorrow Is A Long Time”, ”Girl Of The North Country”, ”I Want You”, ”It Ain`t Me, Babe”, ”It Takes A Lot To Laugh...”, ”Love Minus Zero…”, ”Sadâ€"Eyed Lady Of The Lowlands” â€" bryllupsgaven til sin kjære Sara â€" nydelig tolket nylig av Yes; Jon Anderson og Steve Howe, ”I`ll Be Your Baby Tonight”, ”Lay Lady Lay”, disse og andre 60â€"tallslåter er klassikere når det gjelder sanger om kjærlighet. Men det stopper ikke med 60 â€"tallet.

”If Not For You” (’70),” "Nobody `cept You” (’73), ”Idiot Wind”, ”You`re Gonna Make Me Lonesome When You Go”, ”Up To Me” â€" alle 74, ”Sara”, ”Oh Sister”, ”One More Cup Of Coffee”, ”Abandoned Love” â€" alle ’75, ”Is Your Love In Vain?” (’78), ”Covenant Woman” (’80), ”Don`t Fall Apart On Me Tonight” (’83), ”I`ll Remember You” (’85), ”Shootin Star” (’89).

Er det noe han aldri har mistet evnen til, er det å lage fantastiske kjærlighetssanger.

Her må det nevnes at for de fleste av disse sangene gjelder det at melodiene er vel så viktige som tekstene mht. at de er blitt tidløse klassikere.

En til ”kategori” må med mht. Dylans lyrikk; sanger om hans personlige utvikling:

”Long Time Comin`”, ”Guess I`m Doing Fine”, ”Bob Dylans Dream”, ”Mr Tambourine Man”, ”Ballad Of A Thin Man” (kan også tolkes som sjikane av journalister), ”Just Like A Woman”, ”Visions Of Johanna”, ”I dreamed I Saw St. Augustine”, alle 60â€"tallslåter. Videre har vi ”The Day Of The Locust” (’70), ”Tangled Up In Blue” (’74), ”Canging Of The Guards” (’78), ”Do Right To Me, Baby” og "I Believe In You”, begge ’79, ”Saved” (’80), ”Every Grain Of Sand” (’80), ”Carribean Wind”, ”The Groom Still Waiting At The Altar”, ”Shot Of Love”, alle tre ’81, ”Jokerman”, ”I And I”, begge ’83...

Men tekstene blir aldri så personlige at de ikke angår mange lyttere, om enn ikke alle - og her berører vi dagens tema: Dette sitatet av Ole Paus sier en del:

”Dylan uttrykte det mange av oss gikk og tenkte på.”

Jeg tror Paus mente 60â€"årene her, jeg mener jo at han har holdt koken til den dag i dag. Men 60â€"tallet står likevel i en særstilling. Intet 10â€"år preget det tjuende århundre mer. Ingen person utrykte i så stor grad som Dylan 60â€"årenes essens, budskap, innhold. Men samtidig polariserende; klisjeen "elsket og hatet" er ganske så treffende på Bob. Som Dylan-fan vil jeg nok mene at den delen av vestens befolkning som liker`n, er den reelle eliten, så får jeg heller prøve å være mindre subjektiv heretter.

Hva som kjennetegner en Dylanâ€"fan? Visdom, åpenhet, medfølelse, musikalitet, kunstforståelse? Som leseren kanskje forstår, er det ikke tilrådelig at jeg går noe særlig mer inn på dette… Bare nevne at hvis andre fans er like beskjedne som meg, har vi kanskje lært av His Bobness himself:

”Det er ingen til å ta opp arven etter meg.”

Ingen grunn til å stå med lua i hånda altså; hvis man mener at man er noe, så si det rett ut! Ned med janteloven!

Så Dylan uttrykte i sangtekster det man før kun hadde uttrykt i romaner, pamfletter, dikt.

Han høynet kriteriene for når en sangtekst er god, slik at kvaliteten bør forventes å være på samme nivå som for annen litteratur. (Noe av det samme som Hergè og Barks gjorde med tegneseriene.)

Og han førte poesien inn i sangens og populærmusikkens verden. Han beviste at en tekst som skal synges kan være like poetisk som et dikt. Eksempler på god poesi i Dylans tekster er det mange av, her er et lite og tilfeldig utvalg:

”…In the broken mirror of innocence on each forgotten face/
I hear the ancient footsteps like the motion of the sea…/
I am hanging in the balance of the reality of man/
Like every sparrow falling, like every grain of sand” (’80).

”We always did feel the same, we just saw it from a different point of wiew/
("Tangled up in blue”) (’74).

Hele ”Don`t Think Twice”, hele ”A Hard Rain`s A Gonna Fall” (’63), ”I`ll let you be in my dreams if I could be in yours” ("Talkin` World War 3", ’63), hele ”Chimes Of Freedom” (’64), hele ”Mr. Tambourine Man” (’65), 1. vers på ”Desolation Row”, ”I wanna be your lover, baby, I don`t wanna be your boss” ("It Takes A Lot To Laugh…" ’65), hele ”Visions of Johanna” (’66), ”Time is an ocean, but it ends at the shore, you may not see me tomorrow” ("Oh Sister" ’75),

”Stripes on your shoulders, Stripes on your back and on your hands/
Swords piercing your side, blood and water flowing through the land/
(...) I got a God-fearing woman, one I can easily afford/
She can do the Georgia crawl, she can walk in the spirit of the Lord”
("Gonna Change My Way Of Thinking" ’79),

”I know all about poison, I know all about them fiery darts, I don`t care how rough the road is, show me where it starts”
("What Can I Do For You?" ’80),

”Jokerman dance to the nightingale tune/
birds fly high by the light of the moon”,

”I and I/in creation where one`s nature neither honors nor forgives/
I and I/
one says to the other; no man sees my face and lives”,

Hele "License To Kill", alle ’83, hele "Shooting Star (’89),

”I was born here and I`ll die here, against my will/
I know it looks like I`m moving, but I`m standing still”
("Not Dark Yet" (’97).

Som en ung norsk debutant uttrykte det i Dagsavisen her om dagen:

”Hvis Dylan ikke hadde satt melodier til tekstene sine, ville han allerede fått Nobelprisen i litteratur.”

En annen verdi i Dylans lyrikk er humoren. Eksempler:

Hele "Talkin World War 3", hele "Talkin John Birch Blues" (’63), "On The Road Again" (’65), som beskriver en familie av gærninger og avsluttes med:

”Well, there`s fist fights in the kitchen, they`re enough to make me cry/
The mailman comes in, even he`s gotta take a side/
Even the butler, he`s got something to prove/
Then you ask why I don`t live here; Honey, how come you don`t move?”,

”I`m a poet, and I know it, hope I don`t blow it” ("I Shall Be Free #10" (’64), (hele låta er åpenbart morsom), hele "Clothes Line", hele "Yea! Heavy And A Bottle Of Bread", begge ’67, ”Give To Me My Country Pie, I Won`t Throw It Up In Anybody`s Face” (’69), live-versjoner av "Man Gave Names To All The Animals:

”It wasn`t too small and it wasn`t too big/
Hmmmmm…I think I`ll call it a ..dog.”(’80)

”It wasn`t too small and it wasn` t too big/
Ah…think I`ll call it a draft” (’79).

Det må tilføyes at det ikke er tilfeldig at eksemplene tynnes ut med 60â€"tallet; det ble nok et større tungsinn etter som tida gikk.

Mannen skapte altså en skole der sanger innen populærmusikken skulle ha gode/meningsfulle tekster, uansett temaene, og mange fulgte opp.



MELODIENE

Naturlig også her å begynne med begynnelsen, nemlig folkemusikken.

Han startet opp med å plukke ut folkeviser med fine melodier for så å tilføre dem egne tekster; nesten alle sangene på 2. og 3. LP er slike. Dette var han ikke den første som gjorde, men som jeg har vært inne på: Tekstene var bedre enn noen hadde skrevet før. Dermed ble en lykkelig bieffekt at han løftet frem folkemusikken mer enn noen før hadde gjort.

Så gikk han mer og mer over til å kun å komponere, men stadig med utgangspunkt i folkemusikken. I tillegg da til at folkemusikken fremdeles ble æret, forsterket han enormt mye visesangen i amerikansk populærmusikk, og innførte den i populærmusikken i resten av verden.

(Vi har forøvrig vår norske Ym:stamme, som hadde samme basis for sine låter på samme måte som Dylan-på-60 â€"tallet).

Så har vi folkrocken, da. Det er sagt at Dylan oppfant denne. Det er feil, den ble oppfunnet da The Animals ga ut ”House Of The Rising Sun” i elektrisk versjon i ’64, riktignok helt og holdent basert på Dylans akkustiske versjon fra ’62. Men Dylan fulgte den opp, først med den elektriske ”Maggies Farm” (’65), som bygger på en folkevise, kanskje først og fremst mht. teksten, så med en elektrisk versjon av ”One Too Many Mornings” (’64) live i ’66, en sang der melodien er basert på en folkevise. Dette gjorde, sammen med de andre elektriske sangene, et så sterkt inntrykk og hadde så stor betydning, at folkrock ble en sjanger. Så han skal ha mye av æren også her.

En siste musikalsk betydning som må nevnes, er den innlysende at veldig mange av melodiene hans, helst frem til i dag, faktisk er veldig fine; melodiøse/ originale/ ikke for enkle eller for kompliserte/ vanskelige å bli lei av/ tidløse/ tunge/ lette/ følelsesladde, - i det hele tatt! Dermed høyner han det musikalske nivået i popmusikken betydelig.



SANGEREN BOB

Det var sangeren Bob Dylan som stengte veien for meg inn i Bobs univers, jeg måtte oppleve ham live (i ’90) for at det stengselet skulle falle.

Før sang han spesielt, (bortsett fra i ’69). Fra ca. ’83 (?) gikk det over til å bli en spesiell stemme. (I ’85 uttalte han om ’69 â€"stemmen sin:

”Jeg kunne ikke ha sunget slik i dag, selv om jeg forsøkte.”






Denne ”’69 â€"stemmen”, som kan nytes på ”Nashville Skyline” og delvis på ”Self-Portrait”, oppsto til dels som en følge av et midlertidig røykestopp!, dels fordi han ønsket en totalt annerledes Bob på den tida; han ville distansere seg mest mulig fra fansen (som delvis var i ferd med å gå mer og mer berserk).

Han sang faktisk omtrent slik de første åra, før han fikk platekontrakt.
Hvordan ’69 stemmen låt?

FLØTETENOR!!!!!!!!!!!!!!!

Han sang altså bevisst råere, grovere, hesere, mer nasalt, enn stemmeprakten skulle tilsi da han begynte sin karriere som plateartist, og det fortsatte han med. Av kunstneriske grunner; han mente at det ytte større rettferdighet til sjangeren han var/ble en del av. Man kan altså si at han gjorde stemmen sin verre - i tradisjonell forstand - enn den var.

Tom Waits har jo drevet dette ut i det ekstreme, slik han bruker stemmen sin, men Dylan var altså først. Tror jeg da.

Så til slutt har S****nâ€"rockerne tatt dette helt ut.

Men den viktigste betydningen av dette, var jo at det åpnet veien for folk som ikke hadde no` særlig til sangstemme, til å synge likevel!


”Kan Dylan synge slik og komme seg unna med det, så kan jeg også!”

Så det førte til en oppblomstring av sangere, og den dag i dag tør folk å synge fordi Dylan sang ”stygt” først. Og gjør det fremdeles.

Men det ville være en pinlig forenkling å stoppe beskrivelsen av vokalisten Bod Dylan der. Det beste med syngingen hans er jo evnen til å uttrykke følelser. Sånn at i fullt alvor å mene at han ikke kan synge, avslører bare mangel på kunstforståelse og følsomhet.

Også der har han hatt stor betydning i pop og rock verdenen. Janis Joplin, Bruce Springsteen, Tom Robinson, Joe Cocker, Iggy Pop and many others; inspirerte av Dylans sangteknikk/syngemåte? Jeg tror det!

Dylan er en stor vokalist. Faktisk også den dag i dag. Så fikk han da også en Grammy som Ã...rets Vokalist i kjølvannet av "Time Out Of Mind"!

Jeg nevner også at høydepunktet som sanger sannsynligvis var LP`en ”Slow Train Coming” (’79), med påfølgende turne. Aldri har han sunget bedre. Begrepet ”inspirert” får ”en helt annen mening”; den opprinnelige?



DEN UTØVENDE KUNSTNEREN

Hva karakteriserer Bob Dylan som utøvende kunstner?

Vel, det jeg først tenker på, er hans ”frenetiske” turneâ€"virksomhet. Det er som om han sier til oss: ”This is what I do.” Siden dette er jobben hans er det bare å fortsette å holde konserter verden rundt. Folk flest jobber til de blir ’67 og vel så det, så hvorfor skulle det være annerledes for en artist?




Oslo, i '98


Nok et eksempel på Dylans identifisering med den vanlige mann i gata. Og så viktig det er at slike megastjerner har en sånn holdning! Det bidrar til en sårt tiltrengt minskning av avstanden mellom publikum og scene. Dessuten er det jo en fantastisk bonus for oss at vi får oppleve ham igjen og igjen. De siste årene har han dessuten bare vært bedre og bedre for hver gang.

Han bidrar altså både til at man får se gode artister ofte, (han er jo da en person som fungerer som eksempel til etterfølgelse), og er en av de få som beviser at det er bare å fortsette både med å opptre og å skape, uansett hvor gammel man er - for høydepunktene bare fortsetter å komme. Også dette er viktig for hans kolleger, og dermed for skaren av fans de måtte ha.

Han var, så vidt jeg vet, også den første som valgte å opptre på mindre spillesteder, og ofte, fremfor store stadioner/haller. Et slikt valg gjorde han da han startet opp ”Rolling Thunder Riview” i ’75, ferdig i ’76. Da hadde han vært på megaâ€"turne med The Band i ’74. Nok et døme på ønsket om å være på gateplanet, som ”bare en vanlig fyr”. Og hva kalte han ikke neste LP? Joda, det var ”Street Legal” (’78).

Så er det måten han utøver på:

En ting er at han stadig omarrangerer låtene sine live, bare det gjør det vel verdt å se ham ofte. Og det har inspirert mange til det samme, f. eks han jeg nettopp siterte; Chris Eriksen.

Men måten han synger sangene på! Han prøver aldri å synge en sang slik han har sunget den før. Så hver sang høres forskjellig ut, for hver ny gang de blir fremført.

Jeg har gått på konsert med ham to dager på rad, og også de sangene han hadde spilt dagen før, ble nye opplevelser. Jeg har ikke inntrykk av at dette er noe han har oppfunnet selv, uten at jeg vet hvilken tradisjon eller hvem han har det fra. (note:Grateful Deads Garzia får æren i "Chronicles I") Men jeg vet ikke om noen andre med en slik tilnærming til scenekunst. Jeg mener det er unikt. Og absolutt noe andre artister burde lære av, det har vel allerede mange gjort. (Nå er det ikke bare positivt da, noen ganger går han over grensen til ren radbrekking, eller skal vi si radbreking?)

Nok en viktig side er hans stillingtagen til verden rundt seg, der har han hatt betydning både for en venstredreining i samfunnet, og for at de mest ekstreme grupperingene modererte seg.

Ting han har bidratt til, er at JFK ble valgt til president, påstår jeg, at de svarte fikk det bedre, (han opptrådte f. eks. sammen med Martin Luther King), en radikalisering av vesten unge (”don`t follow leaders”), kvinnefrigjøring, grobunn for mer åndelig søken blant de radikale på 60- og 70-tallet, en høyning av det intellektuelle og sosiale nivå hos veldig mange mennesker; ja han er blant de viktigste allmennutdannerne i vår tid.

Han har veldig ofte kjempet for de svakeste, for eksempel i kampanjen for å befri Rubin ”Hurricane” Carter fra fengsel, der han satt uskyldig dømt. Et eksempel på at han ikke nøyde seg med å lage en sang om det onde, men også fulgte sangen opp med sterkt praktisk engasjement, slik vi senere har sett hos folk som Peter Gabriel og Sting. Og kamp mot det onde fører oss (over)naturlig over i enda et sentralt aspekt ved fyren; han ble frelst.



MESSIANSK JØDE

Noe mange tydeligvis ikke har fått med seg, jeg nevner i fleng Håvard Rem, var at Jesus faktisk kom og besøkte Bob Dylan på et hotellrom i Tuscon, Arizona, rundt den 18. november 1978. Han rørte ved skulderen hans, og Bob gikk i bakken.

De hadde også en samtale, som gikk omtrent slik:

Jesus: ”Hvorfor står du meg i mot, Bob?”
Bob: ”Jeg står Deg da ikke i mot, gjør jeg det?”
Jesus: ”Kommer du til å følge Meg?”
Bob: ”Vel, jeg har aldri tenkt over det.”

Alt dette i følge Bob Dylan selv. (Se ”Dylan; Behind the shades”, av Clinton Heylin). Og da han hadde gjort det,(tenkt over det), ble svaret ja.

Seks uker senere, sånn omtrent, forsto Bob at han ble født på ny av Den Hellige Ã...nd den kvelden i Tuscon. (Noe som står i skarp kontrast til den rådende oppfatning blant Vestens, og ortodokse, kristne, der
det å bli Ã...ndsfødt, ikke innebærer noen opplevelse av Gud, men kun det å velge å tro på Jesus.)

I det hele tatt var det en viss ambivalens hos de kristne når Bob ble en av dem. På den ene side var det litt av et skup å få Bob Dylan hanket inn i lammeflokken, både for Vineyardâ€"bevegelsen spesielt, og for de kristne generelt, (han ble med i LA Vineyard.) På den andre siden ble han til tider noe for utradisjonell for karismatiske amerikanske protestanter.

3 stikkord: Piker, vin og sang. Et til: Et venstrevridd ikon.
Det skar seg i Vineyard, (for utfyllende informasjon, sjekk "Tangled Up In Blue, på lp`en "Real Live’84), det skar seg ikke i de saliges flokk, rykter om frafall til (bake) til jødedom er én ting, harde facts noe helt annet.

En ur-diskusjon fra ’83 og utover har vært:

Er han fremdeles kristen? Jeg har ikke tenkt å argumentere videre for ”mitt syn”, bare henvise til tekstene etter ”Shot Of Love”, repertoar på konsertene, samt de før nevnte bøkene til Heylin og Rem og "Tangled Up In Blue". (Jeg må bare nevne at når en jøde blir kristen, er det vanlig at vedkommende fortsetter med å være jøde, lar være å kalle seg kristen, og i stedet bruker betegnelsen ”Messiansk jøde”.)

Spørsmålet er imidlertid: Hvilken betydning hadde omvendelsen?






Vel, den hadde helt klart stor betydning både for mange kristne og mange ikke-kristne. Den var en klar oppmuntring for menigheten(den kristne altså), akkurat som den var et tilsvarende sjokk for den andre menigheten… og ikke minst for den tredje…

Jeg har ingen statistikk som viser hvor mange som opplevde at omvendelsen bidro til at de selv ble omvendt. Men jeg vet at Jesus vet hva Han gjør, og at når Bob Dylan var en av de heldige som fikk guddommelig særbehandling, (”and You`ve chosen me to be among the few” - What can I do for You?) - ja, så hadde det hellige konsekvenser for flere enn ham.

Hva skulle være mer effektivt enn å velge lederskikkelsen for Vestens avkristnede intellektuelle innen den kunstform som påvirker mest? Som attpåtil er jøde?

For meg har det i hvert fall hvert inspirerende.

Noen kristne godbiter som enda ikke er nevnt følger:

Gotta Serve Somebody
When He Returns
Solid Rock
Saving Grace
Are You Ready?
Property Of Jesus
Man Of Peace
Dark Eyes
Death Is Not The End
Ring Them Bells
Trying To Get To Heaven
Highlands

Er Bob Dylan det tyvende århundes største og mest betydningsfulle kunstner?

Ja.

Som en (ikke-kristen) bekjent av meg sa for få år siden:

”Når de ser tilbake på artister i det tyvende århundre, er det Dylan som vil bli stående.”

Vi spikrer`n der.


Vi spikrer`n der.


Vi spikrer`n der.




Anonym



His Bobness i Trondheim




Please heed these words that I speak
B.Dylan

[Asbjørn]

Samtidsanmeldelse av ASOBD, faktisk ganske treffsikker:
No argument about it, Dylan is different! []

4. desember 1964:





Her er forresten "I Shall Be Free - No 10"





Allerede nå, i 1964, før han har plugget inn gitaren, før han har begått sin elektriske triologi, før han gjør et beisende come back på syttitallet, blir aldrende eksellense in the US (jamf. His Bobness), allerede her snakker man om at Bob'ern influerer andre de luxe,  "way beond his sales". Og så begynner man å liste opp...




Verdens første moderne musikkvideo [] ...iallefall, den velkjente begynnelsen av "Don't Look Back" da Pennebraker fotfulgte Dylan under turnéen i England i 65. Subterranean Homesick Blues

But Mona Lisa musta had the highway blues
You can tell by the way she smiles
B.Dylan

[Asbjørn]

Dylan debuterer i England - med et kamprop





Mars 1965:

Come gather 'round people
Wherever you roam


Slik åpner Bob Dylans aller første single-utgivelse i England, og også store deler av resten av verden. Det er et kallesignal fra seremonimesteren, og det er myntet på alt gammelt og stivnet som stenger for den nye tid. Lærere, kritikere, journalister, politikere, mødre & fedre. Våkn opp, snart går toget.


Your sons and your daughters
Are beyond your command

At låten allerede var ett år gammel gjorde ikke så mye. Hitlistene var ikke rede for Dylan i 1964. Men nå var det dekket. Han var den hippeste av de hippe, alle popartistene name-droppet ham i intervjuer på TV, i aviser og blader. The Beatles gjorde det. Stones gjorde det. Og her var han endelig, den unge mannen med den gamle stemmen, akkompagnert av sin rastløse kassegitar.

Han ble omfavnet av de unge og de yngste, her var stemmen som satte ord på deres eget opprør, en talsmann for den frie tanke og det åpne sinn i en verden dynket i blod og terror. Den raspende stemmen var som skapt for radio. Og inn fosset han på Englands Top 10.

B-siden, "Honey Just Allow Me One More Chance", er en kjapp blues-vise fra 1963-LP'n "The Freewheelin' Bob Dylan".




Opptreden fra Quest

But Mona Lisa musta had the highway blues
You can tell by the way she smiles
B.Dylan

[Asbjørn]

På 45-årsdagen for slippet av Dylans første egenutgivelse, Bob Dylan, er det jo naturlig å mimre litt...


The Dawn of Bob Dylan



The cover of Bob Dylan’s first album, released March 19th 1962

Min versjon: Mye trad. folk-sanger her, og bare to "Dylankomposisjoner", men du verden, han synger folk-sangene med en skikkelig "rock attitude" - og mtp "dagens Dylanstemme" er det morsomt å høre forskjellen...


Friday, April 29, 1961, was a big day for Bob Dylan. Dressed in his signature ragtag work clothes, and bearing a wide grin that only accentuated his soft, baby-faced features, the 20-year-old college-dropout-turned-troubadour sauntered into Studio A at the Columbia Records building, at Seventh Avenue and 52nd Street in Manhattan. He was going to cut his first album.

It wasn’t even a solo album. He had been invited to play backup harmonica for Carolyn Hester, a Texas-born folksinger who was laying down a collection of traditional songs. Hester didn’t need backup vocals, or even a backup guitarist. She could sing better than Dylan, and she had already enlisted the talents of Bill Langhorne, a guitarist with far superior skills to Dylan’s. She just needed a harmonica player.

Still, it was a banner day for him. As Hester later remembered it, he “bounced” into Studio A with a folded copy of The New York Times under his arm, fresh from a long patrol of the Greenwich Village streets, where he told anyone who cared to know that he had made the papers. On page 31 the Times carried a piece by the music critic Robert Shelton trumpeting the talents of “Bob Dylan: A Distinctive Folk-Song Stylist.” Shelton heralded the Minnesota-born musician as “a bright new face in folk music” and a “cross between a choir boy and a beatnik.” With his “cherubic look and a mop of tousled hair he partly covers with a Huck Finn black corduroy cap,” Dylan seemed “both comedian and tragedian.” The up-and-comer’s voice was “anything but pretty,” but his work was full of “searing intensity.” The review was, by and large, as favorable a one as possible.

That day Dylan played harmonica on three of Hester’s tracksâ€"“I’ll Fly Away,” a popular Baptist hymn dating from the late 1920s, “Swing and Turn Jubilee,” an Appalachian dance song, and “Come Back, Baby,” an old blues standard. Watching and waiting was John Hammond, Columbia Records’ legendary producer, the discoverer of such talents as Lionel Hampton, Aretha Franklin, and - later - Bruce Springsteen. At the moment Hammond was smarting at his failure to sign Joan Baez, the top grosser of the burgeoning folk revival movement. Hammond liked what he heard. Dylan later told friends that Columbia signed him solely on the basis of Shelton’s Times review, but in fact it’s likely it took one more audition to seal his first solo record deal.

Later that year Dylan returned to Studio A to cut 18 tracks of his own. There wasn’t much that was particularly original in the album, called simply Bob Dylan. Most of the songs he chose were run-of-the-mill folk fare, the sorts of standards that artists like Hester, Baez, and Judy Collins had been singing for some time. There was “Man of Constant Sorrow,” which Peter, Paul and Mary included in their debut album (which was released around the same time as Dylan’s), “Pretty Peggy-O,” which Simon and Garfunkel popularized in their more successful 1964 album, Wednesday Morning, 3 A.M.; and “House of the Rising Sun,” a song of unclear origin that Baez had included in her 1960 debut and that Odetta and the Weavers, among others, had been singing for years.

Of the few original compositions on Dylan’s album, the standout was “Song to Woody,” an homage to the legendary songwriter and folk artist Woody Guthrie, who was then losing a long and terrible struggle with Huntington’s disease. (han døde vel i '67) Its opening linesâ€"

“I’m out here a thousand miles from my home,
Walkin’ a road other men have gone down.
I’m seein’ your world of people and things,
Your paupers and peasants and princes and kings”

â€"anticipated the simple but poignant lyricism for which Dylan would soon be famous. “I steal from everybody,” he later boasted. “Why, I’m the biggest song stealer there ever was.” In “Song to Woody,” he did exactly that, incorporating Guthrie’s lines directly into his own composition (“Here’s to the hearts and the hands of the men, That come with the dust and are gone with the wind”). But the style worked, and Guthrie himself was impressed by his young admirer. “That boy’s got a voice,” he famously said of Dylan. “Maybe he won’t make it with his writing, but he can sing it.” People still marvel at the observation.

Dylan’s solo debut fell something short of success. In its first year it sold only 5,000 copies, and it was soon consigned to the cut-out racks. One of the few places to find it was at Zimmerman Electric and Furniture, in Hibbing, Minnesota, the small town where Dylan, né Robert Zimmerman, had grown up.

-så ikke gi opp, folkens, om du ikke selger det første året []

It was fitting that Dylan was patterning himself after Guthrie. The older man, a wanderer and storyteller, had spun so many tales about himself that it was scarcely clear who he really was or where he was from. This was emblematic of the folk revival. It gestured at authenticity, but it was never authentic. Perhaps no folk song ever was. As Pete Seeger, the movement’s unofficial godfather, frequently observed, folk music was in a constant state of reinvention. So, by extension, were the artists who performed it. Guthrie’s most famous protégé, Ramblin’ Jack Elliot, was really Elliot Adnopoz, a Jew from Brooklyn. After years of mastering Guthrie’s sound, style, and gait, Elliot successfully transformed himself from the son of a middle-class doctor to a ramblin’, gamblin’ troubadour. “He sounds more like me than I do,” Guthrie once observed.

Dylan took these lessons to heart. In the months after his album was released, he began writing his own songs, sometimes borrowing lyrics and melodies from older folk tunes. He fashioned a new image as a brooding, world-weary social commentator. And it paid off. His second record, The Freewheelin’ Bob Dylan, which came out in 1963, was a runaway success. With original pieces like “Blowin’ in the Wind,” “Masters of War,” and “Don’t Think Twice, It’s Alright,” he secured his position as the most sought-after composer of his time. He had learned to exude authenticity while possessing little of it.

“Mr. Dylan is vague about his antecedents and birthplace,” Robert Shelton observed in his 1961 article, “but it matters less about where he has been than where he is going, and that would seem to be straight up.”


- artig nok & skrive en avisartikkel om en fullstendig ukjent kar, uten spesiell sangstemme, spå ham en stor fremtid - og treffe så inn i hampen riktig []
Egentlig skulle han dekke en konsert med "velkjente" The Greenbriar Boys men laget i stedet en helside om "oppvarmeren" Dylan

Bob Dylan’s first solo album, Bob Dylan, was released on March 19, 1962, 45 years ago today.

â€"Joshua Zeitz


But Mona Lisa musta had the highway blues
You can tell by the way she smiles
B.Dylan

[lojosang]

Er det lenge til eksamen?
Eller kjører du mappeevaluering?
Hvor stort er egentlig pensum?
Er skolen lånekassefinansiert?
Hva blir man når man er ferdig med utdannelsen? A Rolling Stone? Tamburine Man? Like a little Girl? Eller blåser svarene på mine spørsmål rett og slett i vinden?

Trenge vel for fakerten  ikkje ha nåken signatur heller eg, vel! []

[Asbjørn]

quote:Originally posted by lojosang

quote:Er det lenge til eksamen?

Ja, ennå er det lenge. Men ingen kjenner timen osv...

quote:Eller kjører du mappeevaluering?

Jepps

quote:Hvor stort er egentlig pensum?

...det utvider seg stadig (daglig). Men en dag tar det slutt (...og det blir nok leeeenge etter hans dødsdag, jamf. Shakespeare [])

quote:Er skolen lånekassefinansiert?

Nope. Men får da statlig tilskudd [:p]

quote:Hva blir man når man er ferdig med utdannelsen? A Rolling Stone? Tamburine Man? Like a little Girl? Eller blåser svarene på mine spørsmål rett og slett i vinden?

Kommer an på... Bobcat, Dylanmaniac, Dylanolog...


I seeeee the moooornin' liiiight
Well, it's not because I'm an early riser
I didn't go to sleep last night
B.Dylan

[Jon R]

Skal du til hovedstaden førstkommende fredag, Asbjørn Perry? [:p]

Jon R.

[Asbjørn]

Dette er en gammel klassiker, men tror ikke jeg har tatt den med her før...




March 26, 2007 -- BOB Dylan thought The Beatles' first smash hit, "I Wanna Hold Your Hand," was a drug song - until the Fab Four set him straight. In the Beatles memoir, "The Act You've Known for All These Years," out this June, author Clinton Heylin writes that during Dylan's first meeting with the mop tops, he told them how much he loved the song, "in particular its middle-eight, 'I get high, I get high' . . . It was patiently explained that they were actually saying, 'I can't hide, I can't hide.' Paul McCartney recalled Dylan "was rather amused by that. And we were amused that he was amused."



I seeeee the moooornin' liiiight
Well, it's not because I'm an early riser
I didn't go to sleep last night
B.Dylan

[Asbjørn]

quote:Originally posted by Jon R

Skal du til hovedstaden førstkommende fredag, Asbjørn Perry? [:p]

Nope. Tør ikke. Redd for & bli skuffa... [B)]



I seeeee the moooornin' liiiight
Well, it's not because I'm an early riser
I didn't go to sleep last night
B.Dylan

[Asbjørn]

Og Bob'ern har gjort unna prøvene:
Og, skal vi tro kildene spiller Bob gitar igjen! Noe han ikke har gjort siste par årene...

Dylan back at Bardavon for rehearsals



For the second time in 14 months, rock and folk music icon Bob Dylan spent a week rehearsing in private at the Bardavon 1869 Opera House in Poughkeepsie, Bardavon Executive Director Chris Silva said today.

Dylan spent Tuesday through Saturday at the former Vaudeville theater, playing to a closed house as he rehearsed for an upcoming European tour, which begins Wednesday in Sweden, Silva said. Dylan and his touring band rehearsed about four hours a day, with the former Woodstock resident entering the theater, each day, heading right to the stage and leaving as soon as the band was done.

Dylan's week of rehearsals comes a little more than a year after he spent a week at the Bardavon, rehearsing and writing songs for his latest album, "Modern Times," which was released last August. Silva said the same band backed Dylan both times.

Silva said Dylan played acoustic and electric guitairs and keyboards. Silva watched every rehearsal and said song standouts included "Cold Irons Bound" and "Nettie Moore."

"It was a blast," said Silva, a long-time Dylan fan who spent 12 years pursing Dylan for a concert at the Bardavon before landing last year's week of rehearsals.



I seeeee the moooornin' liiiight
Well, it's not because I'm an early riser
I didn't go to sleep last night
B.Dylan

[Jon R]

quote:Originally posted by Asbjørn

quote:Originally posted by Jon R

Skal du til hovedstaden førstkommende fredag, Asbjørn Perry? [:p]

Nope. Tør ikke. Redd for & bli skuffa... [B)]



I seeeee the moooornin' liiiight
Well, it's not because I'm an early riser
I didn't go to sleep last night
B.Dylan

Ta ikke den! Du tør ikke fortelle Bob kameratene dine at du prioriterer Leeds United. []

Jon R.

[Asbjørn]

quote:with the former Woodstock resident entering

...dere har naturligvis fått med dere hvorfor Woodstock ble arrangert i ... nettopp Woodstock???

Bob'ern bodde der!

Ã... arrangere konsert med Dylan-comeback ville jo være toppen av lykke den gang da. Så, hvordan lokke ham? Jo, arrangere så godt som på hjemstedet!

Men Bob'ern ville ikke [V]

Han flyktet unna.

...go ble like godt med på en low-profile konsert i England (Isle of Wight) i stedet...



I seeeee the moooornin' liiiight
Well, it's not because I'm an early riser
I didn't go to sleep last night
B.Dylan

[Asbjørn]

quote:Originally posted by Jon R
Nope. Tør ikke. Redd for & bli skuffa...



Ta ikke den! Du tør ikke fortelle Bob kameratene dine at du prioriterer Leeds United. []

Hehe, de vét! []

...dessuten er det jo sant. Jeg planla heller en Leedstur i vinters enn denne konserten.
Men det ble jo ikkeno' av det heller da... [V]



I seeeee the moooornin' light
Well, it's not because I'm an early riser
I didn't go to sleep last night
B.Dylan

[Asbjørn]

Da er'n i gang []

Klubbspelning i Sverige i kveld. Og, denne gangen funket det i Sverige også []  

Bob'ern spilte gitar på de første 7 låtene, rapporteres det. Og keybord på resten (slik han har fått for vane siste par årene).

Og kritikkene er faktisk gode...

Dagens Nyheter skriver

quote:Och visst överraskar Dylan. Stort. Inte genom att vara särskilt mer publikflörtande än vanligt. Hatten skuggar ögonen på scenen, mikrofonmumlet från den grusiga rösten ger få ledtrådar till vilken text han egentligen sjunger.

...men  

quote:Nej, den stora överraskningen, är att han spelar gitarr de första sju numren, något hans nästan inte alls gör på scen längre. Han till och med solar litegrann, ser nöjd ut, gungar, ler till och med och framstår som en äkta frontfigur. Dessutom spelar han nästan i stort sett inte något från något från senaste skivan "Modern Times". Det dröjer ända tills åttonde låten innan Dylan byter gitarren mot att spela stående vid sin keyboard i "Rollin' and tumblin'" Istället kör han breda versioner av sådant som "It's not dark yet", "Highway 61 revisited", "Hard rains gonna fall" och bjuder faktiskt på ett förtjusande lallande i "Lay, lady, lay".

Det tajta femmannabandet ger ovanligt tungt bluesrockstuk åt det mesta, det är kanske också därför som låtvalet från senaste skivan inskränker sig till de rockigare numren. Som andra extranummer kommer nämligen "Thunder on the mountain".

Låtlisten er vanvittig variert, bare to album har to låter representert, ellers er det ett pr album:
1 from Freewheelin' 63
1 from The Times They are a-changin' 64
1 from Bringing it all Back-Home 65
2 from Highway 61 65
1 from Blonde on Blonde 66
2 from John Wesley Harding 67
2 from Nashville Skyline 69
1 from Basement Tapes 67 (75)
1 from Blood On the Tracks 75
1 from Time Out Of Mind 97
1 from Love and Theft 01
2 songs from Modern Times 06

Gøteborgsposten melder

quote:I konsertlokalen var stämningen hög och Bob Dylan själv som spelade gitarr under första halvan av konserten och sedan bytte till synth, utstrålade själv en spelglädje som många tycktes ha saknat.

Svenska Dagbladetgir 4 på terningen og som vanlig er man opptatt av at han av og til smiler:

quote:Det blir givetvis inget ”Helloooo Stockholm” denna kväll.

Men Bob Dylan ler faktiskt. Hela tre gånger under de första fem minuterna
...
När jag i slutet av första extranumret, en raspig version av Like a rolling stone, skyndar hem för att lämna denna text har Bob Dylan fortfarande inte yttrat ett ord till publiken.

Men han var desto frikostigare med leenden. Väldigt generöst räknat blev det hela fyra och en halv stycken dragningar på munnen.

...og i Norge har man tydeligvis inte vaknad ennå...




Einstein, disguised as Robin Hood  With his memories in a trunk
Passed this way an hour ago, with his friend, a jealous monk
B.Dylan

[kjelvi]

Dylan piskar upp svänget

Nej, tyvärr.
 Det blev ingen klassiker.
 Det blev en underhållande repetition.
  Dylan ler i första låten.
 En liten detalj som får publiken att gå bananer. De jublar och skriker och applåderar. Frågan är om ett pojkband utan kalsonger hade fått lika starka ovationer.
 Fansen vill verkligen att Bobs första svenska klubbspelning ska bli en klassiker, något man pratar om i minst tio år framöver.
 De tänker göra sitt yttersta för att lyfta låtarna rakt upp i femplushimlen.
 För stämningen är minst lika nervös som förväntansfull. Och det med all rätt. Det unika med Bob Dylan är ju â€" om vi för ett ögonblick glömmer att han har skrivit ett par låtar som förändrat pophistorien â€" att han är en legend med licens att göra hur dåliga konserter som helst.
 Utan att ställas inför rätta.
 
 Sjunger oväntat bra
 Men visst är det en upplevelse att se Bob Dylan i en liten, intim klubblokal. Inte minst för att man på nära håll ser hur nervösa kompbandets medlemmar är.
 De vågar inte släppa Dylan med blicken.
 Risken är stor att de i så fall missar en viktig gest. Eller ett plötsligt infall. Vilket som.
 Dylan sjunger oväntat bra, men det är svårt att veta hur han egentligen mår under sin hatt.
 Han skakar dock lite på axlarna när han hamrar på sitt elpiano. Och det är, enligt programledaren, komikern och dylanologen Fredrik Wikingsson, ett synnerligen gott tecken.
 
 Alltid nåt, Bob
 Ibland lyckas Dylan och hans band piska upp ett sväng som kränger och slirar och trycker luften ur kroppen.
 Det sker framför allt i de lysande versionerna av ”Rollin’ and tumblin’” och ”Highway 61 revisited”.
 Andra stunder, som den överdjävligt förutsägbara finalen, är bara slöseri med tid.
 Slutsumman blir en kul repetition.
 Alltid nåt.
 
 Fotnot: Bob Dylan spelar i Stockholm i kväll och i Göteborg 1 april.

--------------------
3 av 6 terningkast

Bob Dylan

Plats: Debaser Medis, Stockholm. Publik: 600 (fullsatt). Längd: Två timmar. Bäst: ”Rollin’ and tumblin’” och ”Thunder on the mountain”. Sämst: ”Like a rolling stone” och ”All along the watchtower”. Fråga: Hur stor är chansen att det blir bättre i
Globen i kväll?

Bob Dylan förbjuder sedan många år pressfotografering av sina konserter. Därför kan vi dessvärre inte publicera någon pressbild från konserten på Debaser Medis. Bilden är alltså tagen vid ett annat tillfälle. Aftonbladet beklagar detta.


Här är alla låtarna
”Most likely you go your way (and I’ll go mine)”
”Not dark yet”
”I’ll be your baby tonight”
”It’s alright, ma (I’m only bleeding)”
”Tears of rage”
”High-way 61 revisited”
”Lay, lady, lay”
”Rollin’ and tumblin’”
”To Ramona”
”Country pie”
”Tangled up in blue”
”A hard rain’s a-gonna fall”
”Summer days”

Extranummer:
”Like a rolling stone”
”Thunder on the mountain”
”All along the watchtower”

http://www.aftonbladet.se/vss/noje/story/0,2789,1032628,00.html

[Asbjørn]

En del har gjerne allerede lest denne, via A-pressen...
Iallfall, Steinar Daler er ingen hvemsomhelst i norske Dylan-kretser. Og han ser His Bobness ofte nok til & fortelle når det ikke funker også...

Men han var fornøyd i Sverige []


Tre meter fra mesteren
KONSERT
Bob Dylan
Debaser, Stockholm, 700 i salen

STOCKHOLM (Dagsavisen): I morgen spiller han i Oslo â€" tirsdag ga Bob Dylan en av tiårets mest eksklusive klubbkonserter. Her er rapport fra Stockholm.

Av Steinar Daler
Publisert  29.03.2007 - 04:00 Oppdatert 29.03.2007 - 09:20




Den lille scenen er lav, og bare tre meter fra mesteren står jeg. Stemningen i den lille salen dirrer av forventning når Dylan i sort dress med de sedvanlige stripene og lys hatt kommer på scenen.

Jeg kan nærmest føle et unisont gisp fra publikum i ryggen når Dylan stiller seg midt på scenen og tar på seg en elektrisk gitar. Det er tre og et halvt år siden sist han har spilt gitar på konsertene sine. I stedet har han spilt piano/orgel stående med siden til publikum. Men her står han altså tre meter foran meg, tilsynelatende frisk og sunn og drar i gang en rocka «Most Likely You Go Your Way (And I'll Go Mine)». I løpet av sangen viser han til og med sitt sjeldne, men gode smil ved et par anledninger â€" ikke til publikum, men til bandet og i særdeleshet den nesten alltid blide og støe bassgitaristen Tony Garnier.

Kommunikasjon
Som låt nummer to kommer som en av mange overraskelser «Not Dark Yet», et av Dylans desiderte mesterverk (fra «Time Out Of Mind» fra 1997). Hadde det ikke vært for at lyden der helt fremme var heller skral, hadde dette vært en av mine største opplevelser noensinne på en Dylan-konsert. Jeg trakk meg noen meter bakover på de fire siste sangene på konserten for å få bedre lyd, men sjansen til å se Dylan framføre sine sanger på så nært hold, kommer sannsynligvis aldri igjen.

Selv om Dylan ikke ser ut til å ense publikum, er det spennende å se kommunikasjonen bandmedlemmene imellom. Den kan beskrives som litt ulik grad av nistirring på Bob og hans gjøren og laden så godt som under hele konserten. Bassgitarist Garnier er mest avslappet, men har da også spilt fast med Dylan siden slutten av 80-tallet. Den dyktige multigitaristen Donnie Herron slipper derimot knapt synet av Bob under hele konserten.

Kanskje er det denne kommunikasjonen med mesteren som gjør bandet så bra. De to nevnte samt George Recile på trommer, Stu Kimball (rytmegitar) og Denny Freeman (sologitar) er etter min mening det perfekte bandet for Dylan. Selv burde han kanskje legge fra seg både gitaren og pianoet, få inn en ny mann på piano og konsentrere seg om sang og munnspill.

Topp stemning
Høres jeg misfornøyd ut? Langt ifra, svingende og sugende versjoner av «I'll Be Your Baby Tonight», «It's Alright, Ma (I'm Only Bleeding)», «Tears Of Rage» og en usedvanlig fengende versjon av «Highway 61 Revisited», har satt både meg og hele salen i topp stemning. En smygende myk versjon av «Lay, Lady, Lay» legger heller ingen demper på humøret før Bob henger fra seg gitaren og stavrer på sitt sedvanlig merkelige vis over til pianoet. Jeg savner faktisk litt mer stavring, famling etter munnspill og andre aparte hendelser på scenen, slik vi har blitt mer og mer vant til de siste årene. Enten det er meningen eller ikke fra hans side, så er han ganske morsom når han er slik, men denne kvelden på Debaser er han bare konsentrert om musikken, og kun hans pussige ganglag avslører «klovnen» i ham.

Som den reneste Jerry Lee Lewis drar han i gang «Rollin' And Tumblin'» hentet fra den siste plata «Modern Times» (2006). Denny Freeman spiller drivende bottleneckgitar, og mange i salen hadde åpenbart ventet på å få høre sanger fra denne svært godt mottatte platen. Den alltid nydelige balladen «To Ramona» følger. Med den kommer også munnspillet fram og jubelen står i taket.

På disse sakte sangene viser Dylan at stemmen hans fortsatt også har nyanser mellom rusten «brøling» og viskende «talking-blues». Neste låt er den svingende låten «Country Pie» fra lettvekteralbumet «Nashville Skyline» fra 1969. Bortsett fra en sang til fra dette albumet og to fra «Modern Times», er alle de andre sangene hentet fra ulike plater. Men selv om mange plater er representert, er det tydeligvis 60-tallet med 11 sanger og det siste tiåret med fire sanger som er viktigst for Dylan å presentere. For øvrig ikke uvanlig for ham de senere årene. En fantastisk versjon av «Tangled up in blue», kanskje mesterens mesterverk, tar ikke akkurat livet av stemningen, og i salen gråter voksne menn. En av mine egne desiderte favorittlåter; «A Hard Rain's A-Gonna Fall» følger deretter. Jeg tror aldri jeg har hørt en dårlig versjon av denne låten. Det er merkelig å tenke på at det er 45 år siden Dylan skrev den, og at den er like aktuell nå.

Overraskelser på lur
«Ståbassen» til Tony kommer fram, og vi som ser Dylan ofte, skjønner at nå kommer «Summer Days» fra «Love and Theft» (2001) og at konserten nærmer seg slutten. Dylan ved pianoet, bandet og hele salen svinger i takt. De går av, men selvfølgelig kommer de inn igjen, og som nesten alltid de siste årene utgjør de klassiske rockerne «Like A Rolling Stone« og «All Along The Watchtower» ekstranumrene. Men Dylan har som alltid noen overraskelser på lur. Denne gangen legger han inn åpningslåta fra «Modern Times»: «Thunder On The Mountain» mellom de to. Med sin Chuck Berry-aktige rytme gir den publikum om mulig enda et løft.

En minnerik konsert for oss heldige som var der, var over. Diskusjonene om dette var en utrolig god konsert eller om det var den lille salen og et særs entusiastisk publikum som gjorde utslaget, fortsatte til langt på natt. Selv er jeg usikker â€" man blir på en måte helt fjetret av å stå tre meter fra mesteren nesten en hel konsert, men jeg tror jeg har sett et par enda bedre konserter de siste årene â€" i større haller. Derfor lever håpet om en topp konsert i Spektrum i morgen.

Keep on, keepin` on!






Einstein, disguised as Robin Hood  With his memories in a trunk
Passed this way an hour ago, with his friend, a jealous monk
B.Dylan

[Asbjørn]

Forever Young


Få har inspirert flere eller produsert mer enn Bob Dylan.







Det er heller ikke mange 65-åringer som topper VG-lista, men det er ikke derfor han skal hylles. Han skal ikke hylles fordi han er et sjarmtroll, ei heller kan vi beskylde ham for beklemmende publikumsfrieri. Men med stor tro på seg selv og en urokkelig integritet, har han toget fram gjennom hele karrieren, hele tiden opptatt av å følge sin egen vei. Det har kostet ham mange fans opp gjennom tiden, men også gitt ham mange nye.

Bob Dylan er en kunstner. Ikke bare en kunstner av vår tid, men en som troner øverst i rekken av de store legendene. Med sin inderlige poesi, sin karakteristiske stemme, sitt brennende engasjement og sitt musikalske intellekt, har han gitt hele menneskeheten en stemme. Stilskiftene har vært mange, men integriteten konstant. Ikke alltid like vellykket, men aldri helt uten gylne øyeblikk.

Robert Allen Zimmermann ble født 24. mai 1941, og han debuterte som plateartisten Bob Dylan for 45 år siden, med platen av samme navn. Han ble dikteren som usensurert og rått forteller folk det de helst ikke vil høre. Hans tekster er reaksjoner på samtid, politikk og samfunn¬â€" nå, som for 40 år siden. Likevel balanserer han sin poesi slik at det aldri blir for personlig. Aldri så personlig at det ikke angår lytterne.

Etter å ha blitt den ukronede kongen av folk-musikken, sjokkerte han på Newport Folk Festival i 1965 med å ta fram sin elektriske gitar og rocke i vei med en nesten punket versjon av ”Maggie’s Farm”:
I try my best to be just like I am,
everybody wants me to be just like them.

Frigjøring. Mange forsto det, men flere vendte ham ryggen, og Judas-ropet han møtte fra folk-puritisten på verdensturneen i 1966 er velkjent. Dette er en turne som i dag betraktes som en av de sterkeste live-turnéene noen sinne.

Dylan har ofte kjempet for de svakeste, og gjennom sitt engasjement i kampanjen for å befri den uskyldig drapsdømte bokseren Rubin ”Hurricane” Carter, beviste han at han også har guts til å kjempe i praksis. Rolling Thunder-turneen i 1975 var et svært viktig virkemiddel for å gjenopptatt saken, selv om den endelige frigivelsen kom først mange år senere. Med den fengende ”Hurricane” på albumet ”Desire” ble historien om Carter kjent for hele verden.

Dylan har hatt en live-karriere som savner sidestykke. Hans såkalte Never-Ending Tour startet i 1988 og pågår fortsatt. Hans enorme repertoar og et uendelig oppkomme av coverversjoner, gjør at to konserter aldri er like. Dypt konsentrert, sjeldent smilende, nesten aldri snakkende, men likevel med en magnetisk tiltrekning på et publikum som teller stadig flere yngre fans.

I 2005 havnet han på ti-på-topp-lister over årets kuleste, sammen med førti år yngre artister. I høst kom albumet Modern Times, som toppet VG-listen i september, og som har vært på listen siden.

Kanskje er det nettopp mystikken, det litt uforståelige og uoppnåelige rundt hans person, som fascinerer og gir ham glorien av gull. Mangelen på oppadvendte tomler, selvsikre glis, utbretting av privatliv og skandalehistorier. Vi blir kun invitert inn i livet hans når han velger å blande det inn i låtene sine. Utenom konsertene er det nærmest umulig å finne ham.

30. mars står imidlertid den Grammy- og BritAwards-nominerte poeten igjen på scenen i Oslo Spektrum, foran et hav av heldige tilskuere. Han kommer mest sannsynlig verken til å smile, vinke eller sende slengkyss â€" og publikum kommer til å sitte trollbundet tilbake. Igjen.



Tekst: Trine Stalsberg
Foto: Scanpix



Sometimes you gotta do like Elvis did & shoot the damn thing out
Tv Talkin' Song
B.Dylan

[Asbjørn]

...og hvordan lyder så rapportene etter fredagsns konsert i Spektrum?


Bob i Oslo på fredag...

Tyypisk blanda drops... Mens noen jo kritiserer ugjenkjenneligheten av (de gamle) låtene (ja, det var jo noe nytt da) syns andre det var genialt...

Men faktisk er man rimelig samstemt denne gang:
Det varierte, Dylan sang både bra og tydelig, de nye låtene "satt" (låt ganske likt som på albumet), noen ganle var flottings (som f.eks Tangled Up In Blue) mens andre (Rolling Stone & Watchtower f.eks. var disaster).

Til og med Østbø i VG syntes han låt flott denne gang (i de bra partiene)...

Her er Dagsavisen:
Torden i Spektrum
KONSERT
Bob Dylan
Oslo Spektrum

5

Som kjent synger ingen Dylan som Dylan. Og det gjør han på godt og vondt.

Av Geir Rakvaag
Publisert  01.04.2007 - 04:00

Bob Dylan er i Oslo så ofte at det går an å se ham fristilt fra rollen som kulturell begivenhet. Han har i stedet fått en stilling som minner om mange av hans gamle forbilder, som omreisende trubadur som gjør jobben sin uten de store faktene. Når han introduseres inderlig og pompøst over lydanlegget som «rockens hoffpoet» og alt det der, er det opplagt ironisk ment â€" den lille talen til å begynne med er for øvrig basert på en anmeldelse fra en amerikansk kritiker som var litt for mye med på notene.

Flere ganger under konserten må man spørre seg om hva som rettferdiggjør å kalle denne mannen verdens største nålevende kunstner. Er ikke dette bare et boogieband med en brekende sanger i spissen? Hvorfor kan han ikke bare stå der med kassegitaren, spille «Blowing In The Wind» og «Knocking On Heavens Door» og bli ferdig med det? Men denne sangeren er Bob Dylan, han har sine egne ritualer, og gjør selvfølgelig ikke det. I motsetning til forrige gang spiller han riktignok gitar igjen, men bare på de første sangene på konserten.

Det er en slående forskjell på framførelsen av nye og gamle sanger. De nye blir framført lett gjenkjennelig fra plateinnspillingene, og vi får trofaste og vakre gjengivelser av «When The Deal Goes Down», «Spirit On The Water» og spesielt «Nettie Moore». Noen av de eldre sangene får derimot gå gjennom den berømte Dylan-kverna. Verst går det ut over «It's Allright Ma (I'm Only Bleeding)», der tittelinjen mot slutten blir uttalt noe i retning av «It'sallræææbliiih»». På den andre siden gjør han en engasjert versjon av «Don't Think Twice It's Allright», og en fantastisk «A Hard Rain's A-Gonna Fall», nesten som en klineballade.

Samtidig blir dette en storartet rockekveld. Det er bare små nyanser som skiller traust boogie fra fortreffelig briljans, og her faller vi ned på riktig side av gjerdet. Gamle «Highway 61 Revisited» ruller av gårde i tungt majestetisk tempo. De nye «Rollin' And Tumblin'» og «Thunder On The Mountain» avslører litt av hemmeligheten bak suksessen til albumet «Modern Times»: At det er spilt inn sammen med dette tette bandet som nesten er en attraksjon i seg selv. Selv om Dylan har lagt fra seg gitaren og stilt seg bak tangentene, er det sikkert at instrumentet ikke er der for å være «gåstolen» det ofte blir omtalt som. Denne gangen er det også plassert foran på scenen! Det er en opplagt og engasjert sanger som nærmest danser seg gjennom de sprekeste låtene.

Avslutningen preges dessverre av de minst attraktive delene av konserten: At det som ofte omtales som kreativ improvisert fornyelse av sangene kan minne mistenkelig om likegyldighet. Det går verst ut over «Like A Rolling Stone»», der bandet gjør en stor prestasjon, mens sangeren høres ut som han har det travelt med å komme seg hjem. «All Along The Watchtower» har vel også vært framført med større innlevelse før. Vi sitter likevel igjen med så mange gode inntrykk at vi tar avslutningen som en slags beskjed om at det alltids kan gjøres bedre en annen gang.

For han er vel tilbake om et års tid?




Sometimes you gotta do like Elvis did & shoot the damn thing out
Tv Talkin' Song
B.Dylan

[Asbjørn]

...og her er Stavanger Aftenblad:


Velopplagt Dylan

Om en drøy måned fyller han 66. Men ingenting tyder på at han akter å ta noen tidligpakke: En velopplagt Bob Dylan leverte en av sine bedre norgeskonserter i et utsolgt Oslo Spektrum fredag kveld.



I løpet av den 1 time og nær 50 minutter lange konserten spilte Dylan og hans medmusikere 16 låter - hvorav hele fem var hentet fra «Modern Times», fjorårsutgivelsen som til nå har solgt 75.000 eksemplarer i Norge. Aldri før har Dylan solgt så mye av en studioutgivelse på så kort tid i Norge. Hvor mange andre artister er det som får sin største salgssuksess såpass langt ut i karrieren? Det er 45 år siden han debuterte som plateartist.

To av de nye låtene - myke og hjerteskjærende «When The Deal Goes Down» samt rytmeintense og stemningsfulle «Nettie Moore» - var blant konsertens absolutte høydepunkter. På disse veksler den aldrende Dylan mellom rollene som glisende slu ulv, visdomsmann med patent på det levde liv og crooner som opphever grensene mellom rock, blues, visesang og nattmørk fløyelsjazz. Publikum i Oslo Spektrum hilste alle de nye låtene med intens klapping.

Men også flere av de gamle låtene ble presentert i friske og til dels nyarrangerte og spenstige versjoner: «Don't think twice, it's allright» og «It's allright ma (I'm only bleeding)» kom i dynamiske musikalske innpakninger som kombinerte det váre og nedpå med heftige elektriske utbrudd - for øvrig helt i tråd med låtenes surrealistiske og til dels temmelig paranoide tekster. Og Dylan freser fortsatt ut de klassiske og evig aktuelle tekstlinjene; «even the president of The United States sometimes must have to stand naked».

Snart 66 år gamle Dylan gjorde også comeback som gitarist. De siste årene har han stort sett nøyd seg med å spille keyboard og munnspill. Men under fredagens konsert spilte han også elektrisk gitar på de fire første låtene.

Konserten ble avsluttet med «All Along The Watchtower».

Av Kjetil Wold






Sometimes you gotta do like Elvis did & shoot the damn thing out
Tv Talkin' Song
B.Dylan

[Asbjørn]

...i farta må her bare bringes et bilde av Bob Dylan



...slik "han" vil se ut når "I’m Not There" om en måned lanseres i Cannes.
7 skuespillere deler på rollen som Bob, og her er han i "cool"-varianten sin... spilt av















































Cate Blanchett  






I can hear the turning of the key
I've been deceived by the clown inside of me
I thought that he was rightous but he's vain
Oh, something's a-tellin' me I wear the ball and chain
B.Dylan

[Asbjørn]

Prince is the black Bob Dylan

...var en catchy tittel for meg []



Den tida en-hel-del folk digget Michael Jackson, foretrakk jo jeg Prince da []  Ikke minst sommerjobben min i Minnesota gjorde jo at min "love of" Dylan/Prince ikke ble mindre akkurat (de er jo to av delstatens stør... ehh minste sønner - dog ganske store - på sin egen lille måte... [])

quote:Prince is the black Bob Dylan. Both men are from Minnesota; both have had some of their biggest hits through performances of their songs by others (in Prince's case: "Manic Monday" by the Bangles; "Nothing Compares 2 U" by Sinead O'Connor); both are very bad but somehow weirdly compelling film actors; both reserve the right on occasion to explore the limits of repetition (Dylan's interminable blues jams, Prince's interminable funk jams); and both are massively prolific and inventive musicians. Both are, to use the word with due care, geniuses.

I can hear the turning of the key
I've been deceived by the clown inside of me
I thought that he was rightous but he's vain
Oh, something's a-tellin' me I wear the ball and chain
B.Dylan

[Asbjørn]

Rolling Stone (Magazine) feirer seg selv om dagen.

Det gjør de blant annet med en rekke med intervjuer av, ja.., de største []

Angående Dylan, så er vel det mest overraskende folkusen har gir The Beatles...
...han er jo ellers mest kjent som den som "introduserte sterkere stoffer" for dem (se dokumentaren over alle dokumentarer, Don't Look Back)

At George Harrison var en personlig venn de siste 30 årene av Georges liv, er jo knapt noen nyhet

quote:The legend candidly divulged that George Harrison, particularly, struggled with finding his voice within the revolutionary quartet. "George got stuck with being the Beatle that had to fight to get songs on records because of Lennon and McCartney. Well, who wouldn’t get stuck?".

Dylan didn’t hold back in praising the Beatle who was most serious from the beginning about being a musician: "If George had had his own group and was writing his own songs back then, he’d have been probably just as big as anybody."

At Dylan/Lennon hadde stooor respect for hverandre er heller ingen nyhet (Lennon begynte jo å "synge" som Dylan, bl.a. på Norwegian Wood og laget også egne hyllingslåter...

quote:Furthermore, Dylan scoffed at the perpetual rumors that he had competitive feelings toward McCartney and Lennon: "They were fantastic singers. Lennon, to this day, it’s hard to find a better singer than Lennon was, or than McCartney was and still is."

Men mens det wer passe "skoleriktig" for tiden å hylle Lennon for hans bidrag, fortsetter Dylan ogsåp med en heller sjelden hyllest til Paul McCartney:

quote:Dylan concluded his praise of the “cute” Beatle: "I’m in awe of McCartney. He’s about the only one I’m in awe of. He can do it all. And he’s never let up…He’s just so damn effortless."

....men som Rolling Stone konkluderer: []

I’m inclined to agree with his acclaim for McCartney, because while the music he produces may not be up there in quality, the man can still put on a show and sing like he’s 25. But as for Bob Dylan himself, the 65-year-old can still release a solid album like Modern Times, so he’s apparently ahead of the 60-plus pack. Nice of him to throw his fellow old-timers a bone.




I can hear the turning of the key
I've been deceived by the clown inside of me
I thought that he was rightous but he's vain
Oh, something's a-tellin' me I wear the ball and chain
B.Dylan

[Asbjørn]

Bob blir 66 år i dag []

Me gratulerar.




I can hear the turning of the key
I've been deceived by the clown inside of me
I thought that he was rightous but he's vain
Oh, something's a-tellin' me I wear the ball and chain
B.Dylan

[Tom S]

....og mamma vart 70!

Gratulerer begge to!!!

[][][]



WE'RE LEEDS AND PROUD!!!