Skrevet av Emne: Dylanskulen  (Lest 76063 ganger)

0 medlemmer og 1 gjest leser dette emnet.

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Re: Dylanskulen
« Svar #210 på: Juli 24, 2007, 20:15:23 »

Litt lenger oppi her siterte jeg Bob'ern som (som vanlig) kom med en noe utrad. uttalelse, han beundret Paul McCartney, han var omtrent den eneste (nålevende musiker) han beundret...

Selvsagt ble Paul'ern konfrontert med dette ved første anledning.
Og det var ikke småtterier han kvitterte med...



Paul McCartney


Interviewed by Robert Siegel
June 27th, 2007


....
AVC: I didn't want to say that, but—

PM: I did. [Chuckles.]

AVC: You pretty much sound like you did in 1965.

PM: It's very weird, because I've never known anything about my voice. My old school in Liverpool is now a performing-arts school, and I kind of teach there—I use the word lightly—but I go there and talk to students. And the music teachers there are very into the technical thing. And I just say to them, "I don't know anything about it, I just hope it's there, that it's—"

AVC: You think it's just good, clean living?

PM: I don't know if it's clean living. I'm not that clean. [Laughs.] But you know, I think it's, for me, trying not to think about it that much. I just kind of do it and expect it to be there. Touch wood.

AVC: In Rolling Stone last month, Bob Dylan said, "I'm in awe of McCartney. He's about the only one I'm in awe of."

PM: That was so cool. Because I'm in awe of Bob. Y'know, people say, "Who's your hero?" And he's always been… In The Beatles, he was our hero. I think he's great. He hit a period where people went, "Oh, I don't like him now." And I said, "No. It's Bob Dylan." To me, it's like Picasso, where people discuss his various periods, "This was better than this, was better than this." But I go, "No. It's Picasso. It's all good." Whether it's bad or good, it's all Picasso.

AVC: What was the first Bob Dylan you ever heard?

PM: The original record where he's got the black cap on. That was great. I had that at home as a kid. As a teenager. And that was just [Imitates Dylan.] "The folkie! Mr. Folkie!"

AVC: Doesn't the story go that the Dylan influence kicked in around Help!

PM: No, no, no. It kicked to another level then. But we were all aware of Bob early on. I remember in my little Liverpool home, having his album. Vinyl. With that cool cover, where he looks very young. He sort of almost doesn't look like Bob Dylan. And then, obviously, I loved things like "Mr. Tambourine Man." And then he went electric. I remember seeing a fantastic concert of his at the Albert Hall where all the folkies didn't like the second half of the show because the first half of the show—

 



AVC: The famous Royal Albert Hall show? With the guy shouting "Judas"?

PM: It was sort of folk first-half. And then he went electric, with The Band.

AVC: Who'd you go with?

PM: The guys, I think. The Beatles. It was, y'know, a mass pilgrimage to Bob. If he was in town, we would be there, man.

AVC: When he went electric, were you and John and the guys booing?

PM: No, man! Are you kidding? I couldn't understand why anyone didn't get it. I mean, the electric stuff? It was just fantastic. And let's face it, he was playing with The Band. So they had a pretty shit-hot sound.

AVC: Well, somebody booed 'em.

PM: Yeah, the folkies. The die-hard folkies. I don't think he was really booed, actually. I think he was criticized later. I don't remember anyone booing.
........


http://www.avclub.com/content/node/63171/2




I offer'd her my hand   She took me by the arm
I knew that very instant  She meant to do me harm

B.Dylan
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Re: Dylanskulen
« Svar #211 på: Juli 24, 2007, 20:34:58 »
...og så er det jo litt  artig med denne renessansen til Wilbury-brødrene [:)]

Det var da jeg "oppdaga" Roy, Håkon [:)]
...mektig stemme jah...



Artig hvordan denne gjengen ble samlet da.  George Harrison var ferdig med innspillinga til sin kommende plate, men manglet en sang til B-siden av singelen som skulle ut i forbindelse med plateslippet.
En kveld spiste han middag med kompisen Jeff Lynne.
-I morgen må jeg skrive en ny sang... Bli'ru med?
Jeff drev da også å produserte Roy Orbisons kommende come back-plate, og ordnet det slik at Roy'ern ble med.
- Vi trenger et studio..., var neste setning...
De var nå i LA, og Jeff tok en telefon til Bob (han hadde et eget lite studio i garasjen hjemme)... - Sure, come on over.
Tom Petty hadde gitaren til George (som om han bare hadde én gitar [:I]), og når han stakk innom lurte Tom Oh, I was wondering what I was gonna do tomorrow...

Låten de jammet sammen der i garasja til Bob (det skjønte alle) var altfor bra til å havcne som B-side-singel... De avklarte overfor sine respektive plateselskap som faktisk gikk med på det (en sa bare "I'm not gonna stand in the way of history...).

Noen uker etterpå hadde faktisk alle noen dager ledige (dette var like før Bob'ern startet på sin "Never Ending Tour" så da møttes de igjen og jammet sammen nok låter til det første albumet [:)]

http://music.msn.com/music/remasters/travelingwilburys

I offer'd her my hand   She took me by the arm
I knew that very instant  She meant to do me harm

B.Dylan
« Siste redigering: Juli 24, 2007, 20:47:42 av Asbjørn »
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Re: Dylanskulen
« Svar #212 på: Juli 24, 2007, 20:54:58 »
...og se her Cate Blanchett som Bob, da han (liksom) møtte Alan Ginsberg (den tids mest kjente "alternative" poet) I virkeligheten møttes de nok ca 3 år tidligere, men whatever...

De som har sett scenene fra Don't Look Back-dokumentaren vil iallefall kjenne igjen "feelingen"...

http://www.chud.com/index.php?type=news&id=11037



I offer'd her my hand   She took me by the arm
I knew that very instant  She meant to do me harm

B.Dylan
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Re: Dylanskulen
« Svar #213 på: August 04, 2007, 05:10:05 »
World is lucky to have Bob Dylan and his voice



Thursday, August 02, 2007

Mojo Magazine out of the United Kingdom may well be the finest music magazine that I have ever read.

Started in 1993, Mojo is always an interesting read and comes with a bonus CD.


A few years ago, it printed some lists: 100 Epic Rock Tracks, 100 Greatest Protest Songs, 50 Greatest U.S. Punk Tracks, 100 Modern Classics, 100 Greatest Bob Dylan Tracks (Critics and Readers) and 101 Greatest Beatles Songs.

How good do you have to be to have a list of your 100 greatest songs?

There are only a few musicians I can think of who would deserve it, and Dylan and the Beatles would have to be at the top of the list.

Each of the lists I mentioned would warrant its own column. But, today I am going to stick with Dylan.

Mojo’s critics picked the following Dylan songs for their top 10: 1. “Like A Rolling Stone,” 2. “Positively 4th Street,” 3. “Sad Eyed Lady Of The Lowlands,” 4. “Desolation Row,” 5. “Blind Willie McTell,” 6. “It Ain’t Me, Babe,” 7. “It’s All Over Now, Baby Blue,” 8. “It’s Alright, Ma (I’m Only Bleeding),” 9. “Mississippi,” 10. “Just Like A Woman.”

Mojo’s readers picked these 10:
1. “Like a Rolling Stone,” 2. “Desolation Row,” 3. “Visions of Johanna,” 4. “Mr. Tambourine Man,” 5. “Tangled Up In Blue,” 6. “Positively 4th Street,” 7. “Idiot Wind,” 8. “Blind Willie McTell,” 9. “Don’t Think Twice, It’s All Right,” 10. “It’s All Over Now, Baby Blue.”

It looks like the critics and readers agreed on five.

Now let’s look at Uncut Magazine’s list that came out in 2002: 1. “Like A Rolling Stone,” 2. “Tangled Up In Blue,” 3. “Visions Of Johanna,” 4. “A Hard Rains Gonna Fall,” 5. “It’s Alright, Ma (I’m Only Bleeding),” 6. “Subterranean Homesick Blues,” 7. “Desolation Row,” 8. “I Want You,” 9. “Idiot Wind,” 10. “Sad-Eyed Lady Of The Lowlands.”

What do you think? Do you agree or not? What are your favorite Dylan songs?

Don’t ask me. Two of my favorites “If Not For You” (64) and “Senor (Tales of Yankee Power)” (100) didn’t even make the top 50 on the Mojo readers’ list.

I am really not very good at picking top 10 lists when it comes to music. It always seems to be a struggle for me.

I guess that I am just too much of a music fan to make up my mind. It also depends on what day it is.

Dylan has been called the Shakespeare of our generation. He has been called the voice of every generation. Anyone who really listens to music would have to at least admit that he is a great songwriter.

How many singer-songwriters have written 100 good songs, let alone have people making lists of your 100 best songs?


That in itself speaks volumes about the quality of the man’s work.

What bothers me most is when people complain about his voice or lack of one.

Here is what I think. What would you give to hear William Shakespeare or Robert Frost or Henry Wadsworth Longfellow recite their work?

Well, Dylan is a poet in every sense, so why on earth would anyone ever complain about the voice that he chooses to deliver his poetry with?

We should consider ourselves lucky to have him around.

Personally, I like Dylan’s voice a lot. It is a voice that will all too soon be quiet and I for one am very selfish and would love to continue to hear what the great singer/visionary/poet/prophet/songwriter has to say, hopefully for many more years to come.

•

Rock Cesario owns Triple Play Records, 530 Main St., and hosts “Acoustic Sunday” from 8 a.m. to noon Sunday on 95.1. E-mail him at rock@acsol.com.






I hear the ancient footsteps like the motion of the sea
Sometimes I turn, there's someone there, other times it's only me
I am hanging in the balance of the reality of man
Like every sparrow falling, like every grain of sand

B.Dylan
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Re: Dylanskulen
« Svar #214 på: September 11, 2007, 23:23:51 »
Stor tro på Dylan

Nye plater, ny film, og to bøker på norsk denne uka. Interessen for Bob Dylan er fortsatt upåklagelig – ja, tilnærmet religiøs i enkelte kretser.



Beundringen av Bob Dylan får et slikt religiøst preg i Carl Johan Bergs nye bok «Dylans disipler». Forfatteren mener at den amerikanske sangerens fans tilhører en «åndelig elite». Redaktør Kaja Schjerven Mollerin i tidsskiftet Agora gir samtidig ut 300 sider med analyser av Dylan fra forskjellige perspektiver, men føler seg ikke som en del av den samme eliten.

– Nei, ler hun. – Det gjør jeg nok ikke.

Den rette tro
Carl Johan Berg har før gitt ut boka «Dylanevangeliet», med en humoristisk vri på Dylans liv. «Dylans disipler» er en personlig, og igjen humoristisk fortelling om fansens forhold til sitt store idol. De religiøse referansene, og forordet i boka, antyder likevel at Berg virkelig mener at dyrkingen av Dylan er den eneste rette tro, kunstnerisk sett.

– Tittelen ville nok Dylan selv reagert negativt på, men jeg synes den er dekkende. Hengivenheten vår har et visst religiøst preg. Vi følger ham trofast over lang tid, og vi søker inn i tekstene hans i gode og vonde stunder, forteller Berg.

Agora-redaktør Kaja Schjerven Mollerin har selv vært aktiv i det som heter Norsk Dylanologisk Selskap, men vil ikke kommentere det opphøyde synet på kunstneren som kommer til uttrykk i «Dylans disipler».

– Jeg tenker ikke på meg selv på den måten. Jeg tror jeg lar det være med det, sier hun. Og mener at den kontinuerlige interessen for Dylan skyldes hans sammensatte karakter.

Suksess og integritet
– Det handler om forskjellige innfallsvinkler. Dylan er en populær artist med stor kommersiell suksess, men produksjonen hans vitner samtidig om sterk kunstnerisk integritet. Fra hans første utgivelser og helt fram til nå har han alt i alt holdet et høyt nivå. Sånn sett er han helt unik.

– Er dette litt av hemmeligheten bak Dylans appell, at han fungerer like bra som akademisk tema som til løssluppen festmusikk?

– Dylan har i hvert fall et tosidig nedslagsfelt. På den ene siden går det an å gå på konsert og bare høre på sangene, på den andre kan man få stort utbytte av å arbeide med dem i akademisk sammenheng. Selv om Agora er en vitenskapelig utgivelse mener vi ikke å løfte Dylan ut av populærkulturen, men snarere å ta ham på alvor som populærartist, sier Kaja Schjerven Mollerin.

Høy eller lav
I Dylan-nummeret av Agora har Kaja Schjerven Mollerin selv skrevet essayet «På St. James Hotell», med en tittel hentet fra et av Dylans store paradenummer, «Blind Willie McTell».

– Jeg skriver blant annet om Dylans forankring i tradisjonen, og hvor bredt orientert han er. Han kan låne linjer fra både Blind Willie McTell og John Donne. For ham representerer de ikke forskjellige tider eller kulturelle sfærer, men to melankolske diktere. De opptrer med suverenitet og som en del av et mangfold, på en demokratisk måte, uten verdirangering. Slik får tradisjonsforankringen i siste instans en politisk funksjon, mener hun.

Samtidig kan det virke som om Carl Johan Berg er opptatt av å bevare gamle verdirangeringer. Bare med den forskjellen at Dylan heves opp til de finkulturelle.

– Dylans tilhengere er godt bevandret i poesi, de kan kryssbehandle tekstene, sette dem i forhold til hverandre, og til andre diktere fra Shakespeare til Rimbaud. Han er vår tids største poet. Jeg vet ikke om noen andre rockeartister som har vært nominert til Nobels Litteraturpris, understreker Berg.

Ny film, nye plater
Spillefilmen «I'm Not There», der seks forskjellige skuespillere portretterer Dylan gjennom tidene, har premiere på festivalen i Venezia til helgen. Blant dem vi får se i rollen som Dylan er Richard Gere og Cate Blanchett, og regissør Todd Haynes skal ha bedt dem om å framføre «teorier» om Dylan, mer enn mannen selv. Blanchett sier i et intervju at filmen gir et fragmentert bilde av kunstneren, og at den er ganske «tricky».

Soundtracket til filmen er en rekke coverversjoner av Dylans sanger, og kommer på plate i slutten av oktober. Eddie Vedder synger «All Along The Watchtower», Willie Nelson gjør «Senor», og andre bidrag kommer fra Roger McGuinn, Antony & The Johnsons, Sufjan Stevens, The Hold Steady, Mark Lanegan og Sonic Youth.

I begynnelsen av oktober kommer enda ei samleplate med Bob Dylan. Forvirrende nok med tittelen «Dylan», den samme som hans minst anerkjente album fra 1973. Det nye trippelalbumet inneholder 51 sanger i kronologisk rekkefølge. En «best of»-utgave kommer med 18 spor.

* Bob Dylans mest innbitte tilhengerne møtes for sin årlige festival på Beitostølen 7. – 9. september. Her kommer Carl Johan Berg for å holde foredrag, og det blir også konserter med blant andre Wholy Martin Band og Elliott Murphy, sistnevnte en av mange som er utropt til «den nye Dylan» i årenes løp.




There's a woman by the river
With some fine young handsome man
He's dressed up like a squire
Bootlegged whiskey in his hand

B.Dylan
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Re: Dylanskulen
« Svar #215 på: September 11, 2007, 23:26:40 »
Carl Johan Berg: Dylans disipler - ikke helt som andre fans...
Koloritt forlag 2007, 209 s.


Robert Zimmermanns disipler



Det er skrevet uttallige bøker om Bob Dylan. Og vi har ganske sikkert mere i vente. Det mest fascinerende ved denne protestsangeren, poeten og rockeartisten at han endrer seg hele tiden. Han kan ikke dyttes inn i en fold og du får sjelden det du forventer, hverken på CD eller på konsert.
I dag er mannen langt opp i 60-årene men still going strong. En av de som har fulgt ham helt fra ungdommen - protestsangerens tid - er Carl Johan Berg. Han har skrevet denne boka som en hyllest til Bob Dylans fans. Det er det også. Men det er mer en fortelling om alle de møtene en av tilhengerne - nemlig Carl Johan Berg - har hatt med idolet helt fra han hørte ham på radio første gangen på 60-tallet.

For Carl Johan Berg ble det et sjokkartet møte på 1960-tallet. Jeg kjenner igjen det han beskriver fra den gangen, hvordan Bob Dylans tekster borret seg inn i oss som var unge og opprørske den gangen, hvilken fantastisk kraft som lå i Times they are a-changin' og Masters of war. Det var ungdomsopprørets uttrykk framfor noe annet.

Carl Johan Berg følger utviklingen i alle de fasene Dylan forandrer seg - og de har det vært flere av - gjennom motorsykkelulykken midt på 60-tallet, til fredelig familieliv hvor han avsondrer seg fra den øvrige verden, tilbake på veien med alle konsertopptakene med The Band. Så igjen tverrvending til det religiøse nesten fundamentalistiske, konverteringen fra jødedom til kristendom. Bob Dylans lange karrierevei er full av overraskelser og tverrvendinger. Men gjennom det hele ser Carl Johan Berg en artist som beholder et poetisk sterkt språk, levende bilder i linjer og ord.

Carl Johan Berg gjør et poeng ut av at han egentlig burde få Nobel-prisen. Tanken og forslaget er ikke nytt. Egentlig er det merkelig at han ikke har fått prisen allerede. Neppe noen annen nålevende har betydd så mye for vår tids språk som nettopp Bob Dylan. At han i tillegg står ansvarlig for noen av historiens største musikk-klassikere - Blowin' in the wind er et eksempel og Like a rolling stone et annet - gjør at han vokser til mer enn en storhet. Sistnevnte ble for ikke så lenge siden kåret som tidenes rockelåt.

Carl Johan Berg lar de siste sidene i boka bli en gjennomgang av noen av de tekstene som har betydd mest for ham. Dette er godt og flott gjort! De aller fleste vil oppfatte Bob Dylans musikk og tekster på sin måte. Det er fint med slike subjektive tolkninger.

Bob Dylan fascinerer og besnærer. Carl Johan Berg skriver litt om det store miljøet som er rundt sangeren og poeten, både her hjemme og internasjonalt. Men totalt sett er dette en bok sett fra fra Carl Johan Bergs ståsted, om hva som skjedde med ham første gangen han hørte Dylan og hvordan han kom til å oppleve ham med forskjellige øyne og ører etterhvert som tiden gikk.

Snart femti års karriere, historien om Bob Dylan er egentlig en historie som ikke kan være sann. Men den er virkelig nok og dette er en bok som alle de som liker Bob Dylans musikk og poesi vil sette stor pris på





There's a woman by the river
With some fine young handsome man
He's dressed up like a squire
Bootlegged whiskey in his hand

B.Dylan
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Re: Dylanskulen
« Svar #216 på: September 14, 2007, 00:00:41 »
Tamburinmannen



Ny samleplate og ny nobelprishøst vil gi fansen vann på mølla. Men også musikeren Dylan er mer enn Bob-Bob.
Artikkel fra papiravisen Drammens Tidende



Emil L. Mohrredaksjonen@dt.no




-Jeg synes dette er ganske fantastisk, faktisk, for jeg kan hverken lese eller skrive en eneste note, kvitterte His Bobness (66) da han ble tatt opp i Songwriters' Hall of Fame i New York for 25 år siden.
Så er det også tekstene hans som har vært gjenstand for mest dyrkelse og analyse i tiden før og etter. Vær trygg på at nobelpriskampanjen vil få bein å gå på når en ny samleutgivelse foreligger i tre utgaver i månedsskiftet. I Norge kommer oppvarmingen i form av Carl Johan Bergs "Dylans disipler", enda en bok hovedsakelig viet hans lyriske evner.

Undervurdert.
Musikeren Robert Allen Zimmermann er tidvis blitt glemt - for ikke å si hysjet ned. Med jevne mellomrom er det fremsatt påstander om at han hverken kan synge eller spille. Musikkviteren Eyolf Østrem tilbakeviser begge deler.
Ifølge en fersk artikkel i tidsskriftet Agora handler hans karakteristiske gitarplukking "ikke om en virtuos teknikk, men en virtuositet i å gjøre bruk av et minimum av teknikk til maksimal effekt".
-Den er stabil nok til ikke ta oppmerksomheten vekk fra teksten, samtidig som den er variert nok til å danne en interessant scene for handlingen å utspille seg på, utdyper Østrem muntlig.

Støtten kommer fra kvalifisert hold.
-Han er en briljant gitarist. Han er så begavet, sa Eric Clapton på bakgrunn av 90-tallsalbumene "Good As I Been To You" og "World Gone Wrong".

Synger "det".
Tilsvarende har kapasitetene stått i kø for å prise Dylan som sanger. Da han vant sin første Grammy, så sent som i 1979, var det i kategorien "Best Male Vocalist" (låten het "Gotta Serve Somebody").

-Han er vanskelig å synge sammen med ... Men etterpå skjønner du hva han har gjort, og da går genialiteten opp for deg. Fraseringen hans - hva han gjør med en tekst, er overveldende, er skussmålet fra gullstrupen Emmylou Harris.

Østrem sier det sånn:
-Det er ikke skjønnsang han driver med. Det er heller ikke meningen. Mer enn en rent melodisk sanger knytter han uttrykket sitt til tale - dermed blir det òg mer umiddelbart tilgjengelig. Ta en låt som "It's Alright, Ma". Selv om den stort sett består av én tone, er den likevel givende.

Uredigert.
Det hører med at stemmekvaliteten har endret seg i løpet av karrierens forskjellige faser. Ikke før hadde Dylan skremt bort folkfanatikerne med sin Fender Stratocaster i 1965, før han gjenoppsto som fløyelsmyk country-crooner på "Nashville Skyline" (1969).
-Da jeg sluttet å røyke, endret røsten min seg ... så drastisk at jeg knapt trodde det selv, lød hans egen forklaring i Rolling Stone.
Østrem kjøper den bare delvis.
-Dels dreier det seg om hans fysiske konstitusjon. Dels dreier det seg om hvilken stil han orienterer seg mot i øyeblikket, sier han og peker videre til gospelperioden, der Dylan messet fram budskapet som rene sognepresten.
Den famøse studioskjødesløsheten må ta mye kombinert skyld og ære for Dylans image som musikalsk primitivist. Et image som ikke er blitt nevneverdig svekket av pianoklunkingen på de siste turneene. Han kan ha røpet nøkkelen til kunstsynet sitt da han mobiliserte som radiovert tidligere i år.
-I dag ville du bare redigert bort feilen, eller tatt sporet om igjen. I gamle dager var det viktigere å være "great" enn å være "perfect".



There's a woman by the river
With some fine young handsome man
He's dressed up like a squire
Bootlegged whiskey in his hand

B.Dylan
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Re: Dylanskulen
« Svar #217 på: September 14, 2007, 00:03:14 »
Alltid aktuell


Artikkel fra papiravisen Drammens Tidende


* Carl Johan Berg har akkurat sluppet boken "Dylans disipler" (Koloritt forlag), en personlig historie om rockepoeten og tilhengerne hans.
* Det akademiske tidsskriftet Agora har viet halve den siste utgaven til Bob Dylan. Blant bidragsyterne finner vi litteraturprofessor Erling Aadland, musikkforsker Eyolf Østrem og forfatter Kjartan Fløgstad.
* Todd Haynes-filmen "I'm Not There", hvor stjerneskuespillere som Richard Gere, Heath Ledger, Christian Bale og Cate Blanchett gestalter Dylan i ulike faser av livet, ble nylig vist under Venezia-festivalen. Ordinær Europa-premiere i desember.
* Samlealbumet "Dylan" foreligger i ordinær, utvidet og "luksus"-utgave 1. oktober.

*** Nytt album på vei: Garret "Jacknife Lee" is a Grammy-award winning producer and remixer who has worked with U2, Green Day, Snow Patrol, Bloc Party and the Editors. He will also be working on Bob Dylan's new album in January 2008 with Rick Rubin.





Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Re: Dylanskulen
« Svar #218 på: September 14, 2007, 00:04:57 »
Du vet du er Dylan-fan når ...


Artikkel fra papiravisen Drammens Tidende



* Du kjøper opp alle Dylan-cd-ene når det er salg - fordi du ikke liker å se så god musikk og kunst ligge ute til spottpris.
* Familien din er lei av å høre deg si "You don't need a weatherman to know which way the wind blows" hver gang det er værmelding på TV.
* På tampen av frokosten sier du alltid "One more cup of coffee 'fore I go".
* Du omtaler Ham som His Bobness, The Dylanator, Maestro Dylan, St. Dylan, Sir Bob og Grand Master Dylan.
* Du mener bestemt at 24. mai (Dylans fødselsdag, journ.anm.) bør være offisiell flaggdag.
* Du gråter når du hører "Every Grain Of Sand".
* Du har en egen skuff med Dylan-T-skjorter.
* Du kjøpte tre eksemplarer av Newsweek da Dylan var på førstesiden i 1997 - ett til å ha hjemme, ett til kontoret og ett til hvelvet.

Fra "Dylans disipler", fersk bok av Carl Johan Berg







There's a woman by the river
With some fine young handsome man
He's dressed up like a squire
Bootlegged whiskey in his hand

B.Dylan
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

lojosang

Re: Dylanskulen
« Svar #219 på: September 14, 2007, 07:49:20 »
Et natulig spørsmål da blir jo: Så vet du at du er Dylan-fan, Asbjørn, og i så fall, hvor mangebekreftelser fikke du? [:)]

Trenge vel for fakerten  ikkje ha nåken signatur heller eg, vel! [:D]
- Leif Olav

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Re: Dylanskulen
« Svar #220 på: September 14, 2007, 14:57:30 »
quote:
Originally posted by lojosang

Et natulig spørsmål da blir jo: Så vet du at du er Dylan-fan, Asbjørn, og i så fall, hvor mangebekreftelser fikke du? [:)]



*
quote:
Du kjøper opp alle Dylan-cd-ene når det er salg - fordi du ikke liker å se så god musikk og kunst ligge ute til spottpris.

...kjenner igjen følelsen, men har ikke KJØPT opp beholdningen ennå [:)]
*
quote:
Familien din er lei av å høre deg si "You don't need a weatherman to know which way the wind blows" hver gang det er værmelding på TV.

...har vært igjennom en slik fase ja [:)]
 
quote:
* På tampen av frokosten sier du alltid "One more cup of coffee 'fore I go".

...igjen, har vært igjennom fasen...
 
quote:
* Du omtaler Ham som His Bobness, The Dylanator, Maestro Dylan, St. Dylan, Sir Bob og Grand Master Dylan.

His Bobness er dagligtale, de andre bruker jeg ikke...

 
quote:
* Du mener bestemt at 24. mai (Dylans fødselsdag, journ.anm.) bør være offisiell flaggdag.

...dette ER offisiell flaggdag (amr.flagg), men da i forbindelse med den faste årlige bursdagsfesten i Bergen Dylan Society (som Bjørn alltid arrangerer i sitt hjem)
 
 
quote:
* Du gråter når du hører "Every Grain Of Sand".

gråter vel ikke, men den toucher da alltid
 
quote:
* Du har en egen skuff med Dylan-T-skjorter.

...ikke egwen skuff, men seksjon i skuff, jah [:)] (men Leeds-kolleksjonen er BETYDELIG større...)
 
quote:
* Du kjøpte tre eksemplarer av Newsweek da Dylan var på førstesiden i 1997 - ett til å ha hjemme, ett til kontoret og ett til hvelvet

nope, men kjøper to år det er to ulike varianter av cd'er ute og går i bladene, noe som faktisk ikke er sjelden... (Trcks that influenced Bob" i ett, "Traks that influenced others" som alternativ...




There's a woman by the river
With some fine young handsome man
He's dressed up like a squire
Bootlegged whiskey in his hand

B.Dylan
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Re: Dylanskulen
« Svar #221 på: September 14, 2007, 23:31:22 »
Guess I’m Doin’ Fine
This fall promises a bounty of treasure to keep Dylanologists busy



“He not busy being born is busy dying,” Bob Dylan famously sang in the mid-’60s, and his career has been a 40-plus-years exercise in proving the point. The series of births, rebirths and transformations that mark his artistic progress have fascinated and alienated audiences in equal measure, to the extent that an entire cottage industry has been built around the cataloging and scrutiny of his every last move.

As the man himself keeps on keepin’ on*—his Sept. 19 performance at The Ryman will be his 70th concert of 2007, and the umpteen-thousandth since the so-called “Never Ending Tour” began in 1988—his followers and fans continue searching for the key to deciphering his quixotic body of work.

quote:
*The only thing I knew how to do
Was to keep on keepin' on like a bird that flew,
Tangled up in blue.



This fall promises a bounty of treasure to keep Dylanologists busy, including a DVD release of his performances at the Newport folk festival, a second batch of shows in his XM radio series Theme Time Radio Hour and an exhaustive three-disc career retrospective from Sony/Legacy. The retrospective is a pristinely packaged overview of Dylan’s career, from 1963’s “Song to Woody” up to the present day. While the song selection is unerring, the set suffers from a typical box set problem: too redudndant for the hardcore fan, too daunting (and too pricey) for the neophyte.

The most compelling event, though, might be Todd Haynes’ upcoming biopic I’m Not There. Taking its title from an obscure, spooky song-sketch recorded during 1967’s basement sessions with The Band, Haynes’ picture confronts the elusive quality of Dylan’s changeling persona head-on by having six different actors portray the singer at different stages of his career. The trailer highlights a bewitching Cate Blanchett as the caustic, amphetamine-fueled 1965-era Dylan. Bleary-eyed and slurring in her best Don’t Look Back growl, Blanchett’s performance is less an impersonation than the physical embodiment of Dylan’s surly, accusatory “Like a Rolling Stone” stance. By mixing biographical fact with a healthy dose of myth and wishful thinking, the film promises to be not merely a summation of the many phases of Dylan’s life, but also of the emotional essence of his work and the way his audience perceives it.

While Haynes’ film and the Sony box set may generate plenty of interest, the emphasis on his illustrious past can sometimes obscure an important fact: the man is still alive, and still a vital, ridiculously productive artist. His live show stands as dynamic proof, night after night after night.

Those who cringe at the sound of his musty, smoke-stained croak of a voice are unlikely to be wholly converted, but Dylan’s live set should have something for most anyone willing to put their open mind to it. Decked out in gangster-chic finery, Dylan and his band brew up a crackling mix of jump blues, country folk and ragged rock, giving new, gritty life to standards like “Masters of War” and “All Along the Watchtower.”

Recent sets have placed heavy emphasis on Dylan’s most recent rebirth, the acclaimed 2006 release Modern Times, on which all of the masks of Dylan’s past coalesce into the singular figure that we have now—the grizzled but playful bard, rooted in a deep understanding of and affection for the many strands of American roots music. The shuffling country blues of “Someday Baby” mingles easily with the stately country waltz “When the Deal Goes Down,” showing that Dylan is so immersed in the crazy-quilt fabric of our musical history that he seems to be able to conjure most any given form and make it dance at his will.

But this is no dry exercise in musicology. From surreal mid-’60s lyrical zaniness like “The sun’s not yellow, its chicken!” up to Modern Times more ribald “Some young lazy slut has charmed away my brains,” Dylan’s oft-overlooked sly sense of humor cuts through and leavens any potential sense of sober heavy-handedness.

While the tone of each show would seem to depend on Dylan’s notoriously inscrutable mood (a notion that he has repeatedly scoffed at in interviews), one might hope that Nashville would loosen him up a bit, and there is some precedent for this idea. One memorable show at Vanderbilt in the early ’90s saw Dylan break out his own peculiar dance moves, while cheekily noting, “It’s always such a pleasure to play at an institute of higher learning!” And the last time Dylan played The Ryman for two nights, in November 1994, proved to be among the most freewheeling, raucous occasions of his Never Ending Tour.

He may be one of the most famous and revered musicians on the planet, but such a legacy can be a heavy burden. As such, it might be considered a minor miracle that Dylan’s shows are not a nostalgia trip or a museum piece. His wayward artistic spirit doesn’t allow him or his audience those options. He’s a force of nature. Let’s not take him for granted.



There's a woman by the river
With some fine young handsome man
He's dressed up like a squire
Bootlegged whiskey in his hand

B.Dylan
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Re: Dylanskulen
« Svar #222 på: September 22, 2007, 01:38:23 »
The Tennessean anmelder en "helt vanlig" Bob-consert... 19.09.2007
Like fullt, det er en og annen kjent person blant publikum. Og en av hans sanger spilles live for første gang, gitt ut på plate for 32 år siden... ('75). (Meet Me In The Morning).


REVIEW: Dylan thrills in first of two Ryman shows

In the first show of his sold-out, two-night run at the Ryman Auditorium, Dylan gave us a sprawling, open-hearted and generous performance. This was his 70th show of 2007, and 2007 is his 45th year as a recording artist. And it’s the year he turned 66. Yet this was anything but just another night on the boards.

There was the startlingly emotional version of “You’re A Big Girl Now,” in which he’d deliver a line, and quickly cut his eyes to the audience before delivering the next: “I can change, I swear,” he sang, then he stared us down and growled, “See what you can do.”

 
quote:
Bird on the horizon, sittin' on a fence,
He's singin' his song for me at his own expense.
And I'm just like that bird, oh, oh,
Singin' just for you.
I hope that you can hear,
Hear me singin' through these tears.
Time is a jet plane, it moves too fast
Oh, but what a shame if all we've shared can't last.
I can change, I swear, oh, oh,
See what you can do.
I can make it through,
You can make it too.

There was a thrilling guest turn from Jack White of The White Stripes. White strode onstage, guitar in hand, and he, Dylan and the band launched into “Meet Me In The Morning.” The crowd stood immediately, as an audience’s polite reverence morphed into spontaneous, fist-pumping giddiness. Two songs earlier, “Working Man’s Blues #2” felt like Sunday church, but this was a prize fight. There was an epic intensity to the moment, heightened by the knowledge that Dylan had never before performed that song in a live setting.

And there was so much more. Tousle-haired and wired in the ’60s, earthy in the ’70s and rumpled in the ’80s and ’90s, Dylan is now spry and dapper. He wore a black suit, a sparkling black shirt and a yellow scarf, and his legs were in constant motion whether he was playing guitar (for five songs) or keyboard. He led the band – a group that included Nashville multi-instrumentalist Don Herron, a guy who logged thousands of hours playing across the alley at Robert’s Western World – with glances, shrugs and the occasional hand motion, signaling for solos to begin or songs to end.

He didn’t talk much, but he appeared delighted by the music, by the venue, by the reception from a crowd that included heavyweight artists John Prine and Buddy Miller and by the rest of it all. And Elvis Costello sat up in the balcony by the soundboard, watching with a wry grin.

Elvis Costello? Oh yes, he was a surprise opening act, playing after Amos Lee’s well-received set. Costello plugged his acoustic guitar into an amplifier for a riveting “(What’s So Funny ’Bout) Peace, Love and Understanding,” and he drew a mid-song ovation in “The Scarlet Tide” when he sang “Admit you lied, and bring the boys back home.” Costello wound up with a creepy “I Want You,” the dynamics moving from whisper to scream. He walked off to great applause and left folks saying things like, “Well, that was worth the ticket price right there, no matter what Dylan does.” At night’s end, they were saying things like, “Hey, remember when Elvis Costello came on?”

These days, Britney Spears get criticized for not lip-synching very well on television. Dylan closed with “Blowin’ in the Wind.”


The Rolling Stone følger opp:



Meg White is temporarily out of commission, so Jack White has found a new performance partner: Bob Dylan. White shocked the crowd at Nashville’s Ryman Auditorium last night when he joined Dylan for the first ever live performance of the Blood on the Tracks gem “Meet Me In The Morning.” White’s band The Raconteurs opened for Dylan last year but the two never shared the stage. (Their only other prior duet was at a Dylan concert in Detroit four years ago when they did the White Stripes song “Ball and Biscuit.”) Elvis Costello, who is set to join the Dylan tour this Saturday night, also surprised the crowd with a brief solo acoustic set after opening act Amos Lee.


...så da måtte jeg jo sjekke hva "Bobcats'en" skriver (mange slike som ser de fleste av hans 100 show a year...)  http://my.execpc.com/~billp61/091907r.html

quote:
This is the first show since the 2005 summer show in Nashville which has
been worth reviewing and I have seen plenty in between. In a word,
stunning.
Something has happened since the lackluster 2007 summer shows
which has revived Bob Dylan. Maybe it was the "spirits on the Ryman" or
maybe it was the anticipation of the explosive cameo song with Jack White
or maybe it was an energetic and very on Elvis Costello 40 minute pre-Bob
teaser. Or maybe it was the recent rest from touring. Bob was so energetic
and was seen in mini-jig behind the keyboards constantly
. All songs were
grand except "Highway 61," but even that is hard to judge because it came
after the 1st ever live performance of "Meet Me In The Morning" with the
maniacal guest appearance by Jack White and his blistering guitarwork.
Jack sang this gem like it was never going to be sung again, with Bob who
looked in subtle awe while servantly accompanying his guest on guitar, and
the sell-out Ryman crowd absolutely kept an ongoing eruption during the
entire song. This was, as one concert goer said while leaving, ..."one for
the ages."
You could hear Bob's lyrics with fine precision in the
acoustically magical Ryman, and Denny Freeman was at the top of his game
on "Spirit," "Nettie," "Desolation," "Workingman's" and "Levee." The
kicker of the night (despite Jack) was the surreal performance of "You're
A Big Girl Now." Totally breathtaking. The lyrics floated pain, longing
and fading memories of pleasure through the crescending and descending
sounds of the song. Indeed this Bob Dylan concert was a Bob Dylan concert
for all time and one which may never be topped!

Russ Heldman



All my powers of expression and thoughts so sublime
Could never do you justice in reason or in rhyme

B.Dylan
« Siste redigering: September 22, 2007, 01:52:08 av Asbjørn »
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Re: Dylanskulen
« Svar #223 på: September 28, 2007, 05:53:39 »
...og bok nr ørtenhundreogfemten er på vei [8)]

Bob Dylan: the never ending star



Bob Dylan's contribution to popular music is immense. A new book published on September 27 will, for the first time, look at Dylan as a rock star and cast new light on the life, times and significance of one of the most important popular musicians of the 20th century.
As such a famous figure, Dylan has been the subject of countless books and research looking at both the man and his music.

Showing how theories of stardom can help to understand both Bob Dylan and the history of rock music, Bob Dylan: the never ending star by Bristol University sociologist, Dr Lee Marshall, gives new insight into how Dylan's songs acquire meaning and affects his relationship with his fans, his critics and the recording industry.

The book discusses Dylan's emergence as a star in the folk revival and the formative role that Dylan plays in creating a new type of music - rock - and a new type of star.

Bringing the book right up to date, Lee also sheds new light on how Dylan's later career has been shaped by his earlier star image and how Dylan repeatedly tried to throw off the limitations and responsibilities of his stardom.

The book concludes by considering the revival of Dylan over the past ten years and how Dylan's stardom has developed in a way that contains, but is not overshadowed by, his achievements in the 1960s.

Dr Marshall, commenting on his book, said: "Dylan's career and his work since the end of the sixties has been just as interesting as the early years, and I wanted to write a book to do justice to that.

"Whatever else he is, Dylan is a star - iconic, charismatic, legendary, enigmatic. No one else in popular music has maintained such star status over so long a period."

Dr Lee Marshall is Senior Lecturer in Sociology at the University of Bristol. His research interests include the sociology of art and culture, specialising in intellectual property and popular music.





All my powers of expression and thoughts so sublime
Could never do you justice in reason or in rhyme

B.Dylan
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Einar

Re: Dylanskulen
« Svar #224 på: September 28, 2007, 20:48:14 »
Ikke for å banne i kjerka, men

Begynner ikke denne tråden å bli litt veeel langtekkelig nå, Asbjørn ? [:D]
 

Budda

Re: Dylanskulen
« Svar #225 på: September 28, 2007, 21:04:57 »
quote:
Originally posted by Einar

Ikke for å banne i kjerka, men

Begynner ikke denne tråden å bli litt veeel langtekkelig nå, Asbjørn ? [:D]



Langtekkelig og kjedelig kan vel også sies om Bob Dylan sin musikk [;)]
Endre

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Re: Dylanskulen
« Svar #226 på: September 29, 2007, 06:18:56 »
quote:
Originally posted by Einar

Ikke for å banne i kjerka, men



...vil ikke anbefale deg å banne i kjerka, nei [:)]



All my powers of expression and thoughts so sublime
Could never do you justice in reason or in rhyme

B.Dylan
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Re: Dylanskulen
« Svar #227 på: September 29, 2007, 06:20:24 »
quote:
Originally posted by Budda
Langtekkelig og kjedelig kan vel også sies om Bob Dylan sin musikk


...jeg har hørt at det er noen som syns det er kjedelig å se på Leeds *riste på hodet, mange rare folk som finnes* [:)]




All my powers of expression and thoughts so sublime
Could never do you justice in reason or in rhyme

B.Dylan
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Sv: Re: Dylanskulen
« Svar #228 på: Januar 23, 2008, 00:29:13 »
Må nesten plukke frem denne igjen (til *glede* for nye lesere :))

...på en kveld der en av Dylan-skuespillerne fra den kritikerroste I'm Not There ble dobbeltnominert til Grammy (fikk en Golden Globe forrige uke), en av de andre ble funnet død. Og begge var de australske... Cate Blachett den ene, Heath Ledger den andre...

Hva syntes norske medier om I'm Not There?

Stavanger Aftenblad 6 http://web3.aftenbladet.no/kultur/film/article579877.ece
 
BT  5  http://www.bt.no/bergenpuls/film/article477923.ece
 
Adressa 5   http://www.adressa.no/kultur/film/filmanmeldelser/article1012189.ece
 
Aftenposten 5  http://oslopuls.no/film/article2200764.ece
 
Nettavisen  5 http://www.side2.no/film/anmeldelser/article1543247.ece
 
Vårt Land  skryt  http://www.vl.no/kultur/anmeldelser/film/article3285568.ece
 
BA/Dagsavisen 5  http://www.dagsavisen.no/kultur/filmer/article331161.ece
 
Dagbladet 4 http://www.dagbladet.no/kultur/2008/01/17/524077.html
 
VG  4  http://www1.vg.no/film/film.php?id=8748

...og hva syntes jeg (dog etter bare en gjennomsyning hittil, en mnd siden). OK film, nydelige lydkutt, den er nok "krevende" fro det gjengse publikum, men bortsett fra "Bill the Kid" Richard Gere var det i og for så vidt greit å følge med handlingen.  Uncut forklarer mer om filmen enn den gjengse anmeldelse
 
Uncut  5  http://www.uncut.co.uk/film/bob_dylan/reviews/10846


 
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Dennis

Sv: Dylanskulen
« Svar #229 på: Januar 23, 2008, 01:05:42 »
Skulle til å skrive om Heath Ledger, men du kom meg i forkjøpet Asbjørn.

Heath Legder portretterer også the Joker i den nye Batman-filmen (enesten "superhelt-film" jeg klarer å se) og det blir spennende å se om hva Legders død vil bety for filmene med tanke på dedikasjoner, utsettelser, publisitet m.m.

Det mest spesielle er at Heath Legder visstnok ble funnet i Mary-Kate Olsens leilighet!!!  :o
Marching on together!

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Sv: Dylanskulen
« Svar #230 på: Januar 23, 2008, 08:37:11 »

Det mest spesielle er at Heath Legder visstnok ble funnet i Mary-Kate Olsens leilighet!!!  :o

...de første meldingene sa så, ja. Men dette er visst senere tilbakevist.
Uansett trist når dette skjer med en så up-and-coming skuespiller som ham. Og visstnok hadde han en del under topplokket også
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Sv: Dylanskulen
« Svar #231 på: Februar 28, 2008, 18:28:48 »
...et lite sveip innom Larry Norman nå  :)

På Facebook har det blitt liv & røre i Larry-leiren, men også ellers har  Larry-fansen blitt skriveføre igjen.

Wikipedia forteller forresten følgende om Larry:  http://en.wikipedia.org/wiki/Larry_Norman

...og her er fra Dalae Tidende sin versjon:  :)



Larry lever ikke lenger

Skrevet av Ingve Aalbu     
torsdag 28. februar 2008
 


Søndag sakket det stakkars hjertet til Larry Norman av på farten før det til slutt stanset helt - denne gangen for godt.

Mange vil si at det var et Guds under at det ikke skjedde mange år tidligere. Da han fikk hjerteinfarkt i 1992, ga legene ham 4 prosent sjanse til å overleve. Siden er det så vidt hjertet har klart å forsere diverse hindringer og pumpe blodet rundt i kroppen.

Jeg var så heldig å få møte amerikaneren da han spilte på Egersund Visefestival i 2005. Jeg intervjuet ham et par dager før konserten, like etter at han hadde kommet til landet. I løpet av mine ganske nøyaktig tolv år i dette yrket har jeg truffet mange uliker mennesker, med mange ulike meninger. Møtet med Larry Norman er uten tvil et av de merkeligste og mest minneverdige.

 

KLYNGET SEG FAST: Han hadde Bob Dylan, Van Morrison og Bono blant sine tilhengere og var kjent som kristenrockens far. I løpet av nærmere 50 år i musikkbransjen rakk han etter sigende å gi ut over 90 plater. Da jeg traff ham på Grand Hotell sommeren 2005, var han så sliten og syk at hver gang det var tid for et nytt spørsmål, måtte jeg stille det så kjapt som mulig, ellers smatt øynene igjen. Han duppet av flere ganger i løpet av intervjuet. Da det var tid for fotografering, måtte Larry Norman klynge seg fast til en lyktestolpe for å holde seg på beina. Hadde jeg ikke visst at det var en seriøst kristen mann jeg hadde foran meg - «the father of christian rock», til alt overmål - ville jeg ha trodd at han var tungt, tungt dopet. Men han svarte for seg - og han svarte godt. "Larry lever!", ble tittelen på artikkelen.

 

ONE HIT WONDER: Larry Norman har en sjukdomshistorie som får Lasarus til å framstå som en «one hit wonder» ala Tony Sheridan, mens han selv er The Beatles. Bare det siste året var han innlagt på sjukehus åtte ganger, skal vi tro den offisielle hjemmesida.

Et par dager etter at jeg møtte Larry Norman for første gang, så jeg ham stabbe inn i Egersund kirke, klar i røsten og noenlunde stødig på beina. Hadde jeg vært sterk i troen og ikke bare en helt alminnelig agnostiker, hadde jeg sikkert vært klar for å kaste meg ned i midtgangen og rope «se, det har skjedd et under». I stedet ble jeg sittende med et fårete glis, med øyelokkene som to vindusviskere.

Jeg skal ikke fortelle så mye om konserten. Var du ikke der, gikk du glipp av noe spesielt. Mot alle odds fikk Larry Norman ut det meste av det beste i de fleste av sine mest kjente sanger, og jeg er sikker på at det aldri har vært rocket så hardt i Egersund kirke noen gang, verken før eller seinere.

 

RULLENDE GJENNOM REGNET: Flere av mine største helter har på et eller annet tidspunkt vendt seg mot Gud med alt de har hatt. Bob Dylan, for eksempel, tilbrakte slutten av 70-tallet i samme «bibelring» som Larry Norman. I november 1979 leverte han en serie konserter i California som jeg ikke vil nøle med å kalle noen av de mest skjellsettende i rockehistorien. Opptakene er fortsatt ikke offisielt utgitt, merkelig nok, men de er selvsagt tilgjengelige for nedlasting. Bob Dylan synger med en kraft og en overbevisning som truer med å tippe over i det vanvittige. Han synger som en besatt, gal mann med et frådende band i ryggen, rullende som et tungt og ustoppelig tog gjennom regnet. Jeg har aldri forstått helt hvordan det er mulig å virkelig tro på den måten, men jeg beundrer virkelig den forløsende, uslåelige kraften i en bindende kontrakt med Gud.

 

KINO OG GOLF: Larry Norman hadde definitivt en kontrakt av den typen, og han hadde ingen planer om å bryte den. Da jeg møtte ham sommeren 2005, var jeg nødt for å spørre om hva som gjorde at han fortsatt holdt det gående, helseproblemene til tross.

«Hva skal jeg ellers gjøre? Gå på kino og se en film? Lære å spille golf? Gud har ikke plassert meg på jord for at jeg skal slappe av. Ferie får jeg når jeg kommer til Himmelen. Da kan jeg ta det med ro. Jeg vet riktignok ikke om det er kino der», svarte han.

God ferie, Larry, den er fortjent!

 

NB: Hvis du skulle trenge platetips, ville jeg ha begynt med «Only visiting this planet», som blant annet inneholder klassikere som «I've got to learn to live without you», «The outlaw», «Why don't you look into Jesus», «I wish we'd all been ready», «The great American novel» og «Why should the devil have all the good music». Noe sier meg at den er altfor lite hørt av folk som ikke abonnerer på Vårt Land.

Det beste 1979-opptaket med Bob Dylan er etter min mening å finne på bootlegen «Contract with the lord». Det er fortsatt ikke offisielt utgitt, så verken plateselskap eller artist taper penger på at noen komprimerte filer bytter eier over nettet.


Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Sv: Dylanskulen
« Svar #232 på: Mars 03, 2008, 23:28:28 »


Larry Norman, part II  :)









Some funeral!!!  Artig variant av en begravelse, her hentet fra Puls:

Familie, venner og fans tok farvel med Larry Norman

Norgesvennen, den uforutsigbare musikeren, kunstneren, opprøreren og predikanten Larry Norman, døde søndag 24. februar av hjertesvikt. Han blir nå hyllet av en hel verden, i Norge har det allerede vært arrangert en minnekveld for ham, og flere kvelder er på trappene. Lørdag var det minnemarkering og bisettelse i Oregon.

Lørdag 1. mars arrangerte broren hans, Charles og hans norske kone Kristin med venner en farvelfest for Larry i en kirke i Oregon. De som kom dit fikk utdelt et sirkusprogram med overskriften:
”Larry Norman Presents: A Going Away Party”.
Og fest ble det.

De 500 fremmøtte hørte først litt orgelmusikk, som brått ble avbrutt av Larry selv med strofene:

'I ain't knocking the hymns,
Just give me a song that has a beat.
I ain't knocking the hymns,
Just give me a song that moves my feet.
I don't like none of those funeral marches
I ain't dead yet!'


hentet fra hans kanskje mest kjente sang: “Why should the devil have all the good music?”

Etter dette fikk publikum servert musikk, film og bilder fra Normans lange karriere. Familie og venner holdt minnetaler, og noen underholdt med å gjøre sine egne versjoner av Larrys låter.

Etter dette fortsatte festen med bespisning av pølser og snacks, alt etter Larrys ønske.

Larry Norman ble bare 60 år, men rakk å gjøre mer på den tiden enn 100 mennesker til sammen.

Se bilder fra bisettelsen/festen her.

Jeg var en av dem som var så heldig å treffe på Larry Norman flere ganger mens han var på besøk i Norge, for han var her mange ganger. Den siste gangen jeg traff ham, dukket han plutselig opp på Khaoz Productions sin Anti-Christmas fest, hvor han sto med broren sin og nøt band som Carpathian Forest og 1349. Nok en overraskende side ved Larry. Vi rakk å slå av en prat før jeg måtte ta siste bane hjem. Da jeg gikk sa han: ”Go With God”.

Jeg er ikke en troende i dag, men jeg håper likevel at han er et eller annet sted på den andre siden og underholder med sine bitende humoristiske låter.

Hvil i fred, Larry!



Svein Oskar Refsnes

Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

roaldv

Sv: Re: Dylanskulen
« Svar #233 på: Mars 04, 2008, 20:13:29 »
..............
Han nekter jo for at han skriver selvbiografisk, men denne, <b>Idiot Wind</b>, ble til i de tider da han ble separert fra kona Sara.

Som det heter i sangen, like før det omtalte refrenget begynte...
 <blockquote id="quote"><font size="1" face="Verdana, Arial, Helvetica," id="quote">quote:<hr height="1" noshade id="quote">Even you, yesterday you had to ask me where it was at,
I couldn't believe after all these years, you didn't know me better than that
<hr height="1" noshade id="quote"></font id="quote"></blockquote id="quote">
...er nok Sara, ja...

Hun som han på forrige album klarte å "snu" ved å skrive bl.a. følgende:
 <blockquote id="quote"><font size="1" face="Verdana, Arial, Helvetica," id="quote">quote:<hr height="1" noshade id="quote">I love you more than ever, more than time and more than love,
I love you more than money and more than the stars above,
Love you more than madness, more than waves upon the sea,
Love you more than life itself, you mean that much to me.
<hr height="1" noshade id="quote"></font id="quote"></blockquote id="quote">
...og fulgte opp med seks vers som om mulig overgår dette i lovprisning.

...som noen har kommentert, "en slik kjærlighet kunne umulig vare"
Vel, det varte i 12 år og gav 4 barn, derav to Grammyprisvinnere...

.........

Jeg bøyer meg i støvet for denne tråden, Asbjørn! Har tilbragt et antall timer med den nå, samtidig som jeg har lyttet til mange av sangene på øret, og jeg begynner å føle meg frelst (Ikke "Saved"-frelst, men Bob-frelst :)) Har egentlig alltid likt Dylan, men det er vel først i det siste jeg virkelig har lyttet til tekstene, og låter som jeg tidligere kanskje syntes var litt småkjedelige har plutselig fått en helt annen verdi. Tror kanskje det startet for et lite år siden med en fascinasjon for Desolation Row, og etter det har jeg egentlig bare "gjenoppdaget" låt etter låt!

Uansett; årsaken til at jeg klippet inn en quote fra innlegget over, er en viss forvirring i forhold til  hva som kom først av Idiot wind og Sara. Såvidt jeg kan finne ut, kom førstnevnte i 1975, mens Sara først ble presentert i 1976. Kunne det være slik at de først ble separert i '75, Bob skrev denne svovel-låten om sin eks, men at alt ble rosenrødt igjen når han kom med Sara året etter?

Føler det er viktig for meg å klarhet i hele denne trilogien firologi(??) som starter med fantastiske Sad-eyed lady of the lowlands ;)

Edit: Ser nå at jeg leste innlegget ditt litt for raskt; sitatet var jo slettes ikke fra Sara, men fra Wedding song, som ganske riktig kom i 1974.

I rest my case....
« Siste redigering: Mars 04, 2008, 20:18:56 av roaldv »

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Sv: Re: Dylanskulen
« Svar #234 på: Mars 05, 2008, 23:32:22 »
 :)

...for øvrig var vel jeg over 20 før jeg "egentlig" begynte med Bob'ern...
 

...men bare for å klargjøre litt, "Idiot Wind" ble først innspilt til "verdens største break up-album" ("Blood On The Tracks" i '75), først en "forsonende" myk versjon fra september '74 
 http://www.youtube.com/watch?v=3DDaX4r--kI&NR=1 
før den som havnet på albumet (des.'74)
http://www.youtube.com/watch?v=PbkkOmFvjJc
etter at Dylans bror overtalte ham til å gjøre nye versjoner under juleferien hjemme i Minnesota (fullstendig aggresiv versjon). Ikke sjelden heter det om Dylan at dén versjonen/dén sangen skulle havnet på plata, og ikke dén) men her er de fleste enige om at det var den "riktige" versjonen som havnet på plata...

Forresten er det lett å blande inn konsertversjonen av "Idiot Wind" fra live-plata "Hard Rain" - innspilt under "sigøynerturnéen" Rolling Thunder Revue, der de dro av sted fra sted til sted og nesten uanmeldt dukket opp til konsert med alle sine trucks & stjerner på slep (mai '76) og Dylan etter sigende plutselig oppdaget at Sara var blant publikum & drar igang en fullstendig bitter-versjon av sangen  :)
http://www.youtube.com/watch?v=rssxrTmpm48

"Sara" ble innspilt i juli '75 (men først utgitt i jan.'76 ja), under innspillingen av "Desire" dukket plutselig kona Sara opp i studio og Dylan drar igang en fullstendig vakker sang som ingen av de tilstedeværende hadde hørt fra Bob før... Heldigvis hadde man i studio åndsnærverelse nok til å få tatt opp sangen, og denne ene gjennomkjøringen havnet altså på albumet som "closing set", avsluttende med "...don't ever leave me, don't ever go".
Og forsoning ble det altså. ...for en tid.
http://www.youtube.com/watch?v=mIthHyfr1wY&feature=related

For øvrig, Dylan har en tendens til å vokse ved gjentagende gjennomlyttinger, ikke avta...
« Siste redigering: Mars 06, 2008, 23:28:00 av Asbjørn »
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Sv: Dylanskulen
« Svar #235 på: April 03, 2008, 23:00:20 »
His Bobness i "Modern Times"-sound.  :)

Jeg selv har et "middels forhold" foreløpig til den plata, men denne låten elsker jeg

Thunder On The Mountain

http://youtube.com/watch?v=d5uKHa9Gmks

Sitat
Thunder on the mountain, fires on the moon
There's a ruckus in the alley and the sun (the Son?) will be here soon
Today's the day, gonna grab my trombone and blow
Well, there's hot stuff here and it's everywhere I go
the sun/the Son - likheten i uttale/dobbeltheten elsker Dylan, og bruker ofte (the Son=Jesus).

Sitat
I was thinkin' 'bout Alicia Keys, couldn't keep from crying
When she was born in Hell's Kitchen, I was living down the line
I'm wondering where in the world Alisha Keys could be
I been looking for her even clear through Tennessee
...dette verset har fått mye omtale, og Alica Keys følte seg virkelig beæret ("tenk, "han" tenkte på meg...). Bob bodde faktisk like ved bydelen Hells Kitchen på 80-tallet da Alicia vokste opp. Men, selvfølgelig, det kan like gjerne bety at han tenkte på Alicias (hvilken-som-helst-Alicia) nøkler...  :)

Også avslutningen er himmelsk  :) :
Sitat
Gonna make a lot of money, gonna go up north
I'll plant and I'll harvest what the earth brings forth
The hammer's on the table, the pitchfork's on the shelf
For the love of God, you ought to take pity on yourself














....


...og artig å lese kommentarene under. Han her hadde grepet det:
Sitat
Dylan can only be fully understood by astropysicists. One part exploding sun, one part black hole, one part recurring comet, and one part planet Earth.
« Siste redigering: April 04, 2008, 00:12:54 av Asbjørn »
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

flynn

Sv: Dylanskulen
« Svar #236 på: April 04, 2008, 08:49:03 »
Jeg innrømmer det gjerne, Bob Dylan har aldri grepet tak i meg for alvor. Jeg skjønner godt fascinasjonen, men det blir litt som med golf og en venn av meg; han holder seg bevisst unna fordi han vet at han blir hektet om han starter...

Men, Modern Times liker jeg kjempegodt. Den er lettere tilgjengelig, mer iørefallende og mer up-beat enn mye av de andre tingene jeg har hørt av gubben. Sikkert derfor nettopp den plata er min favoritt, mens du tviler Asbjørn...

Anyhow, det står stor respekt av ditt committment.

flynn

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Sv: Dylanskulen
« Svar #237 på: April 05, 2008, 02:12:52 »
Jeg innrømmer det gjerne, Bob Dylan har aldri grepet tak i meg for alvor. Jeg skjønner godt fascinasjonen, men det blir litt som med golf og en venn av meg; han holder seg bevisst unna fordi han vet at han blir hektet om han starter...

Men, Modern Times liker jeg kjempegodt. Den er lettere tilgjengelig, mer iørefallende og mer up-beat enn mye av de andre tingene jeg har hørt av gubben. Sikkert derfor nettopp den plata er min favoritt, mens du tviler Asbjørn...

Anyhow, det står stor respekt av ditt committment.

flynn

Noe jeg liker ved platene til Bob'ern for tiden, er at de er ajourført med stemmen hans. Det føles riktig. Dylan live for tiden blir i mine ører mye "grøt" på det gamle stoffet (jaja, unntakene er plenty, "storkonserter" rapporteres det over i fleng, men sånn jevnt over altså), mens det nye stoffet blir "riktig jamf. dagens Dylan-stemme. Sånn sett er jeg enig, Flynn. Men selve melodiene på Modern Times er ikke så veldig originale i mine ører (de tilhører mer "tradisjonen", dette er jo musikk fra Dylans yndlingstider, 30-50-tallet... )




Men over til en artikkel:


Bob Dylan's Modern Times
by Bob Hill



Bob Dylan
Modern Times
(Columbia Records, 2006)


No one’s ever been able to nail down who or what Bob Dylan is, and there’s really no need to start trying now.

Over the years Dylan’s been called a pop poet, a prophet, a visionary, a reactionary, and a revolutionary. He’s been called the voice of a generation. Yet, Dylan has denied being any of these things, as if accepting them as fact would cause us to stop believing; to deconstruct the Dylan myth, as it were.


In the ’60s and ’70s, critics seemed intent upon debunking that myth, while simultaneously lauding Dylan’s records as contemporary masterpieces. This was back in the days of free-form journalism, when capsule reviews spiraled out into full-blown theses, when there was no rush to be pithy or clever; no need to sum up a musician’s entire existence in 100 words or less.

It was a time when Jon Landau wrote, “Blood on the Tracks will only sound like a great album for a while. Like most of Dylan, it is impermanent.” It was a time when Paul Nelson declared that The Basement Tapes were “either King Lear or nothing.”

It was a time when neither critic could make up his mind about Dylan’s music anymore than he could about the man himself. But that didn’t stop either one from trying, nor did it stop them from giving both records a stellar review.

A few Dylan records received Rolling Stone’s five-star stamp of approval: Biograph (a five-disc box set), Love and Theft, and (most recently) Modern Times. And while The Freewheelin’ Bob Dylan, Highway 61 Revisited, Bringing It All Back Home, and Blonde on Blonde predate the birth of Rolling Stone Magazine, each is ranked among its' top 100 albums of all time.

That, of course, raises the question of whether or not Love and Theft and Modern Times are on par with the iconoclastic Dylan records of old.

I mean, sure, there’s more than one type of masterpiece. And using Rolling Stone as the scale by which to measure all-things-Dylan may mean there are some serious calibration issues that need to be addressed. But the point seems to be that Dylan has not withered with age; that the same way Jordan developed his fade away jumper to compensate for aging legs, and Ali developed the rope-a-dope to outsmart opponents he could no longer outbox, Dylan reinvented his voice and his style when the old tools weren’t working anymore.

In a 2004 interview with Ed Bradley, when asked whether he can still write songs like “Blowin in the Wind” or “It’s Alright, Ma” Dylan responded by saying, “I can do other things now. But I can’t do that.”

Those other things include morphing in and out of genres, shapeshifting brilliantly in order to match the mood and tone of each composition. They also include maintaining the razor-sharp focus necessary to still produce stellar albums more than 40 years after Dylan originally announced himself on the scene.

In his review of Modern Times, Joe Levy writes, “There is no precedent in rock ‘n’ roll for the territory Dylan is now opening with albums that stand alongside the accomplishments of his wild youth.”

While that may be true, it’s mostly because there’s never been anyone like Dylan before, and if each of us were to live another hundred years or more, it’s entirely possible we may not see the likes of him again. He was born out of a time and a place that needed him as much as he needed it. Had Dylan come along today with the same fire and vigor, would he even be Bob Dylan? Could he be Bob Dylan? There’d be no vast counterculture, no draft, no Newport Folk Festival for him to electrify, no Medgar Evers or Hattie Carroll, no generation for him to be the voice of.

These are modern times, and Dylan is a bygone voice who still has plenty left to say. The difference now is that the critics are convinced of his genius. It’s a foregone conclusion that what Dylan says is gospel, that most of any Dylan review should be about acknowledging the contributions of a man who’s put out more gold records than most artists have singles.

And although the modern Dylan sounds like more of a road-weary traveler—still on a journey, but much closer to its destination—the parallels to his early work emerge time and again, like hapless wanderers along the trail. The man who was once “stuck inside of Mobile with the Memphis blues again” now finds (on Love and Theft) that he “stayed in Mississippi a day too long”; the same man who once sang “I ain’t gonna work on Maggie’s Farm no more” now claims “I ain’t nobody’s house boy, I ain’t nobody’s well trained maid.”

But the lines are more straightforward, the allusions more direct. In almost every case on Modern Times, Dylan’s voice is in the forefront; a voice so nasal and piercing it can’t be ignored, sincere without care or concern, fear, or prejudice. And, as with the Dylan albums of old, each song inhabits a universe all its own.

Where the young Dylan was slick and elusive, the elder Dylan is calculated and forthright. And in many ways, Modern Times is as autobiographical as it is sociopolitical.

Dylan sings, “We live and we die / We know not why / But I’ll be with you when the deal goes down”—a line that seems to hint at Dylan’s ongoing legacy and the ever-present mortality that will eventually secure it. During “Workingman’s Blues #2” he writes: “My cruel weapons have been put on the shelf”—words that are as much a piece of the song’s fabric as they are a window into how Dylan views himself at this late stage of the game.

Modern Times is filled with tales of hard livin’ (and even harder dyin’). And it’s a brilliant piece of work. But the question still remains whether it can (or should) be compared to the five-star Dylan albums of old. Ten years from now, would a teenager sifting through the local dustbin be just as well-served by Modern Times as he would be by Blonde on Blonde? Would he get the same sense of whom and what Dylan was from “Thunder on the Mountain” as he would from “Visions of Johanna”?

I think we all know the answer to that, just as sure as we know that Landau was wrong when he claimed “Blood on the Tracks will only sound like a great album for a while. Like most of Dylan, it is impermanent.”

Dylan as man, myth, and music will be marveled at for generations to come. And you somehow get the feeling that Mr. Dylan, in his infinite wisdom, might have planned it that way. Decades from now, when the world at large debates whether Bob Dylan was a pop poet, a prophet, a visionary, a reactionary, a revolutionary, or the voice of a generation, he’ll be face-up in the dirt, cheating us all with that same catch-all grin, still claiming he always thought of himself as more of a song-and-dance man.


Apropo det siste, det sies at "midt i en engelsktime på skolen sendte Robert (som han het da) en papirlapp til en klassekamerat: "Arnie, I'm going to make it big. I know it for sure, and when I do, you bring this piece of paper and for two months, you can stay with me, no matter where I'm at". (Los Angeles Times, 9.feb. 1992) Arnie har papirlappen ennå" :)
« Siste redigering: April 05, 2008, 02:16:42 av Asbjørn »
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan

berlin

Sv: Dylanskulen
« Svar #238 på: April 05, 2008, 02:19:49 »
Har du (Asbjørn, altså, hvem ellers?) noen gang tenkt på å melde deg på sånn derre "Kvitt eller dobbelt" program?
Det kan da umulig være mange andre som kan måle seg med deg når det gjelder kunnskap om Dylan. Men det er kanskje ikke tingen for deg?

Det hadde kanskje blitt et valgets kval, om du skulle stille i Dylan t-skjorte eller Leeds-trøye?
Kunne kanskje kombinert det, med DYLAN på baksiden av trøya.

Asbjørn

  • Forum Admin
  • Moderatorer
  • Lorimer
  • *****
  • Innlegg: 28889
  • Total likes: 2635
  • LEEDS UNITED - the Pride of Yorkshire
    • Vis profil
    • E-post
Sv: Dylanskulen
« Svar #239 på: April 05, 2008, 02:32:30 »
Har du (Asbjørn, altså, hvem ellers?) noen gang tenkt på å melde deg på sånn derre "Kvitt eller dobbelt" program?
Det kan da umulig være mange andre som kan måle seg med deg når det gjelder kunnskap om Dylan. Men det er kanskje ikke tingen for deg?

Det hadde kanskje blitt et valgets kval, om du skulle stille i Dylan t-skjorte eller Leeds-trøye?
Kunne kanskje kombinert det, med DYLAN på baksiden av trøya.

...jeg meldte meg faktisk på i 89/90 deromkring  :)

...men i dag vet jeg at jeg er en novise i Bob-sammenheng. Det er faktisk haugevis med folk som virkelig kan ting på rams, og drar historier i fleng når vi f.eks. sitter der på JuleBobfest  :)

Når vi har den tradisjonelle konkurransen havner jeg alltid på 2.-4.plass  og ender opp med trøstepremiene (som allikevel er flotte bootlegs  ;D)



...ellers er det litt artig at i Leeds-sammenheng er jeg kjent som "Dylan-fyren", mens jeg i Bergen Dylan Society er kjent som "Leedsfyren"   ;D


« Siste redigering: April 05, 2008, 02:35:02 av Asbjørn »
Tell me - I've got to know
Tell me - Tell me before I go
Does that flame still burn, does that fire still glow
Or has it died out and melted like the snow
Tell me  Tell me

Dylan