God tråd Øystein og det er lett å merke at du engasjerer deg når vi snakker om Metallica. Det er fint å se! [
]
Vil prøve å formidle mine tanker om nåtidens 'Tallica...
Sell-outs? Kan ikke James skrive gode låter mer? Kan ikke Kirk spille soloer? Er ikke Lars like rask på trommer?
Spesielt fra Metallicas offisielle forum, hagler det med såkalt 'bashing' både fra og mot kritikerne til mitt favorittband. Det er vel blitt en slags allmennkjent greie at bandet har solgt seg. Kan ikke si at jeg føler meg enig; i alle fall ikke på de premissene som 'alle andre' mener. [
]
Kill'em All og
Ride the Lightning: Her var gutta unge, fremadstormende og uten særlig respekt for noe. Musikken var rask og skarp, men takket være bassist Burton var den også melodisk. Oppførselen var punkete og Megadeth-vokalist Dave Mustaine ble jo sparket før Kill'em All-utgivelsen og erstattet av Kirk Hammett fra Exodus.
Master of Puppets og
...And Justice for All: Bandets høydepunkt i mine øyne og for de fleste av fansen. Her kommer Cliff Burtons symfoniske påvirkninger virkelig til rette i de sinnsyke riffene fra Het og Hammetts gitarer.
Doble soloer, doble basstrommer, farlige riff, dype lyrics. Kort sagt, disse platene er nær sagt perfekte i metal-sjangeren. Dessverre døde Cliff Burton i Sverige i '86 på Master of Puppets-turneen og ble ersattet av Jason Newstead, som dessverre aldri fikk lagt særlig innflytelse på Metallica før han sluttet i '01, etter tøffe krangler med bla. Hetfield.
Metallica\"Black Album": Dette ansees som Metallicas høydepunkt av den 'objektive' fansen. Alle har hørt sanger som 'Nothing Else Matters' og 'Enter Sandman.' Likevel, det er på en måte her 'nedturen' starter. Den nye produsenten Bob Rock er flink, ingen tvil om det, men det virker nesten som det blir litt for perfekt. Til tross for sanger som 'Sad But True,' med sitt blodtunge riff, blir plata ikke like rå og dyp som de mer politisk-rettede forgjengerne. Den melodiøse tilnærmingen fra Cliff Burton er i ferd med å bli borte også. [
!]
Load/Reload: Platene kan nesten sees som en, ettersom bandet skrev sangene i samme tidsperiode. Dette er tiden da mange falt av Metallica-lasset. For min del, var det i denne tidsperioden (12-13-14årsalderen) jeg fikk sansen for Metallica.
Platene inneholder mange gode sanger, bla 'Fixxxer' og 'Outlaw Torn' som mine favoritter! Her kommer James Hetfields country-fascinasjon(!) også inn i lyden, som i 'Mama Said' og 'Low Man's Lyric.'
St.Anger: Metallicas foreløpige siste studioplate. Bob Rock hadde en ide om en veldig rå mikset plate. Nesten som en demo. Bandet skulle liksom gå tilbake til garasje-dagene og det gjør de delvis. Teksten er veldig like og 'klipp og lim'-følelsen er der hele tiden. Plata har mange kule riff, som i tittelsporet, men den dårlige teksten og den forferdelige skarptromme-lyden, ødelegger nesten hele inntrykket! Et feilslått forsøk! [B)]
Alt i alt er Metallica mitt favorittband. Hver plate til hver sin tid og hvert sitt humør.
Noen band spyr ut en plate hvert år, om ikke fler, men ikke Metallica. De bruker 5-6 år ofte og derfor blir det skuffende for de som har enorme forhåpninger.
Jeg tenker: Ville jeg hatt 15 plater lik Master of Puppets eller Kill'em All? Nei! La bandet utvikle seg! De er i ferd med å bli gamle menn og tekster og musikk vil selvsagt forandre seg! De er i ferd med å gå tilbake til litt mer raske sanger igjen, men det blir ikke en kopi av 80-talls Metallica (det beste Metallica)
Og jeg vil si; godt er det! Kan ikke fordra band som gir ut det samme om og om og om og om igjen. Det er de som er sell-outs [}:)]
Cliff Burton, RIP
