Er det noe eg har lært gjennom årene så er det at svæært få spillere er uerstattelige. Det skjer selvsagt at salg svekker oss. Men det handler m hvem som kommer inn - og hvordan manageren forvalter talent. Kroneksempelet for meg er da Sheridan forsvant.
I sum ble vi likevel styrket og Sgt Wilko’s Barmy Army oppstod.
Så eg er spent på spillerstallen pr 2.9.2023 og ha tro på at vi vil være konkurransedyktige.
Du har rett i at det er ytterst få uerstattelige spillere. Vi snakker vel sikkert da en spiller pr generasjon maks, litt som Spurs-fansen gjennomgår i disse dager.
Problemet for Leeds' del, er at vi har en klar deadline. Fallskjermen etter nedrykket utgjør en fallende prosentandel av garanterte TV-inntekter og denne faller raskt. Første sesong er den på rundt 60-65% og i sesong tre utgjør den vel 20-25% og de fleste klubbene som går ned, begynner å havne i trøbbel om de ikke går opp i løpet av de to første åra. Da må man begynne å kutte kostnader ytterligere og man blir en av mange i divisjonen og ikke et "PL-dopa" lag med klare økonomiske fordeler.
Jeg vil påstå at de som ikke klarer å rykke opp igjen i løpet av disse to, maks tre åra, fort kan være enda dårligere stilt grunnet omfattende kostnadskutt, kontra lag hvor økonomien går rundt og man har bedre oversikt over satsingsevne. Med andre ord, da blir det en kjempejobb å snu skuta igjen. Så vil Leeds alltid ha en fordel i å være en stor klubb med høy interesse fra publikum og TV.
Likevel, når man når låner bort, gir bort eller selger sine eiendeler til underpris. Eller kanskje er det bedre å si at det er den reelle prisen på spillere man betalte overpris for i fjor og tidligere, så trenger man ikke Halgeir Kvadsheim for å fortelle at det er økonomisk ugunstig, for å si det mildt.
Jeg stiller igjen det åpne spørsmålet om gevinsten på Adams-salget gir økt spillerom på transfermarkedet, eller om det bare betyr at vi er 8 millioner nærmere å komme oss innenfor P&S-reglementet. Forskjellen er helt enorm.
Inntil vinduet stenger tror (håper) jeg vi ligger og vaker rundt "null". Altså at vi må selge for å kjøpe, men at vi dermed
kan kjøpe. I motsatt fall ville vi vel ikke vært i ferd med å signere Max Aarons. Uavhengig av dette, så er det ytterst liten tvil om at for hver førstelagsspiller som forsvinner, så blir den jobben større og større. Og for de aller fleste av - nå snart - dusinet spillere som har forsvunnet, er det lite å tjene i henhold til reglementet, utover den lønna som er spart. Som igjen da, i alle fall delvis, vil spises opp av erstattere. Der hvor nevnte Spurs ser ut til å miste en enkeltspiller, om enn et klubbikon, så kan stallen som helhet forsterkes for pengene. Man har heller ikke det irriterende kravet om å måtte rykke opp igjen hengende over seg, selv om man kanskje kan sammenligne delvis med at klubben som aldri vinner helst skal spille i CL.
På sikt, etter et nylig besøk til Dyreparken, kan man sitere Sabeltann og si: 'Vi kommer alltid tilbake', men sist tok det halvannet tiår og et geni av en trener. Og vi trodde vel egentlig at ting så ganske bra ut denne gangen og vi hadde lært av feila?
De samme feila ble ikke nødvendigvis gjort denne gangen, men at klubben rykket ned og blir så ribbet for alt av spillere er faretruende likt 2004. Innlegget blir litt negativ her nå, men jeg merker at jeg vaker mellom optimist og pessimist i disse dager. Svaret på hvilken side jeg detter ned på til slutt, har jeg vel ikke før i starten av september.
